Noe av det morsomste med å holde på med denne siden, er alle de hyggelige tilbakemeldingene jeg får fra leserne. Dvs. det er ikke alle som er like fornøyd med min biografi om Michael Jackson, da de føler den ikke er nøytral nok. Men dette er vel en problemstilling de fleste som kommenterer Jacksons handlinger vil stå overfor.

Og noen har anmerkninger å komme med når det gjelder det jeg har skrevet. Disse setter jeg pris på, men jeg føler vel at jeg burde hatt mange flere.

Men først og fremst er det mange godord om det arbeidet jeg gjør som gir meg krefter til å fortsette å utviklingen av siden. Det siste tilskuddet til "Den Musikalske verden", er seksjonen "mer 80-talls". Her har jeg med tiden planer om å presentere ytterligere 100 artister som gjorde seg bemerket på 80-tallet. 3-4 år er nok tiden jeg vil trenge for å fullføre det målet. For også de 100 eksisterende sidene blir med jevne mellomrom oppdatert uten at jeg skriver at det er blitt gjort. Oppdateringen kan skyldes ny informasjon om artisten som jeg ikke hadde tidligere, eller fordi de har gitt ut et nytt album.

Ekstra moro er det når artisten jeg har omtalt slenger innom siden. Slik tilfellet har vært med Steve Skaith og Mike Jones fra Latin Quarter, Steve Byrne fra Freeze Frame, og Ola Snortheim fra Langsomt Mot Nord. Da er der ekstra morsomt å være webmaster. I tillegg til at man kan bruke dem som en ressurs til å gjøre sidene mer informativ og korrekt. Langsomt mot Nord siden ble en helt annen etter at Snortheim bidro med sine historier og bilde materiale.

Så for Mike Oldfield, David Bowie, Magne Furuholmen m.m. Det er bare å sende en mail til webmaster.

Besøkene har vært fra 77 forskjellige land. Land som Usbekistan, Elfenbenkysten, De Arabiske emirater og Syria. 

Man kan jo lure på hva de har fått ut av de norskskrevne sidene.. En prøvde å oversette Depeche Mode siden fra tysk til engelsk, uten at jeg tror det ble noen suksess :)

I de senere årene er det mang en "sagnomsust" platebutikk som har blitt lagt ned. Butikker som har bidratt til å holde musikkinteressen i et område oppe. Mange av dem var nisjebutikker som håndterte en helt spesiell målgruppe. Slik som Rockin' her i Trondheim, for de hardrock interesserte.

Personlig har jeg vært med såpass lenge at jeg har opplevd å "miste" mang en kjær platebutikk. Slik som Playtime i Brattørgata i Trondheim. Man ble nesten litt ærbødig idet man trådte inn i butikken. Lukta, de visuelle inntrykkene, og ikke minst innehaveren gjorde sterkt inntrykk. Ekstra spennende var det de gangene han hadde platesalg, og luka til kjelleren ble åpnet. Her var det tusenvis av LP plater samlet i endeløse bunker. Klar til å bli bladd gjennom av en ivrig platesamler. Man følte et slags fellesskap der man stod tettpakket side om side på jakt etter godbitene.

Men samtidig som det er litt trist, er det her som ellers i samfunnet. Ting endrer seg. Teknologien gjør at folk finner nye arenaer å tilegne seg musikk. Slik har det også blitt for meg. 

Og med internett opplever jeg at jeg idag på en helt annen måte enn i de "nostalgiske åttiåra" klarer å få tak i sjeldne utgivelser. Plater jeg tidligere bare kunne drømme om å skaffe meg.

Idag bestiller jeg plater fra Sør-Afrika, Canada, Russland, Brasil og U.S.A. Internettsider som Gemm.com og Ebay gjør at lokaliseringen til plata ikke lenger betyr så mye. Fraktkostnadene er det eneste aberet. Men heller ikke det oppleves som noen stor hindring. For med en sterk norsk krone er det ofte nesten latterlig hvor lite man betaler for plater man subjektivt ville priset mye høyere.

De senere årene har jeg skaffet meg det meste Mike Oldfield har gitt ut på singel, og andre rariteter. "Live in South-Africa" med Chris de Burgh, kun utgitt i Sør-Afrika er i dag trygt plassert i samlingen. Det samme er sjeldne "Song" med It's Immaterial osv. EPen "Folk of the 80's" med Men without Hats fra 1980, kun gitt ut i 3000 eksemplarer er den seneste rariteten jeg har skaffet meg. Fra deres hjemland Canada. 

Jeg tviler sterkt på om gode gamle Playtime ville klart å skaffe meg de platene. 

Jeg ser absolutt positive sider ved globaliseringen internett medfører. Ihvertfall fra en platekjøpers ståsted. Det mest negative er bortfallet av norske arbeidsplasser. Og manglende mulighet til å gå inn i en platebutikk, få gode råd, og mulighet til å høre på den plata man vurderer å kjøpe.

Mitt ønske er at folk fortsatt har begge mulighetene i framtiden. Omtrent slik vi har det i dag. internett har endret folks handlevaner. Og tiden hvor folk utelukkende gikk i en platebutikk når de skulle kjøpe en plate, er historie. Enten man liker det eller ikke.

Og på mitt kjære musikkforum (VGnett) handler halvparten av trådene om U2. Enten er man for, eller så er man imot.

Selv har jeg i alle år regnet meg selv som en fan av bandet. Jeg oppdaget de i 1983 med det glimrende albumet "War". Og siden har jeg hatt et nært forhold til dem. Glimrende album som "The Joshua Tree", "The Unforgettable Fire", "Rattle & Hum" og "Achtung Baby" har styrket forholdet i årene etter. 

At albumene de siste 10 årene ikke har holdt samme kvalitet, har jeg valgt å ikke legge så stor vekt på. De var jo greie supplement til de andre albumene. 

Men i det siste merker jeg at jeg har fått både U2 og Bono litt i vranga. Ikke det at de er usympatisk eller hyklersk. Jeg er tilbøyelig til å tro at Bono har et rent og edelt engasjement for de svake i samfunnet. All honnør til ham for det. Men jeg er LEI!! av å se og høre om dem hele tiden. Som om de var det eneste eksisterende rockebandet i verden. Det fins da så mange andre som er like bra!

Så mitt ønske for det neste året er at Bono og co. låser seg inn på de store godsene sine og bedriver tiden med noe helt annet enn å holde konserter og redde verden. Og ihvertall holde seg langt unna Norge!

Der kan de dyrke familielivet som de gode katolikker de er (med unntak av Clayton), og i ro og mak lage en plate som er bedre enn "How to dismantle an Atomic bomb" som de sist presenterte for oss.

Når jeg så har fått dem på behørig avstand, og media har funnet en ny gullkalv å danse rundt, skal jeg finne fram til den gode følelsen jeg tidligere hadde for U2. 

Imens skal jeg spille Big Country, The Alarm, Simple Minds, Mike Oldfield, Barclay James Harvest, og masse andre band som aldri får noen oppmerksomhet i media og kose meg.

I tillegg har jeg skrevet nye biografier til band som Ultravox og Spandau Ballet. Og fram mot jul håper jeg å ha skrevet om en 20 artistbiografier til. Så for de som er interessert, er det bare å følge med utover. 

Mens jeg jobbet med artistsidene scannet jeg endel bilder fra mine singler og album, som jeg så la inn på sidene for å gjøre dem visuelt mer interessant. Jeg fant mange artige bilder. Bilder som jeg ikke har funnet igjen på nettet tidligere. Jeg tenkte da at det kunne være morsomt å lage et bildegalleri med bakgrunn i bildene jeg fant på platene mine. Med 11.000 av dem er det endel motiv å velge iblant. 

En annen grunn til at jeg har lagt inn kategorien, er at jeg måtte ha noe å erstatte "mine album" og "mine singler" med. Jeg har fått endel kritikk på at siden min er for personlig utformet. Den startet da også som en side der jeg ville fortelle om de artistene og platene jeg liker best. Men for å kunne nå ut til flere føler jeg behov for å gjøre den mer nøytral. 

Ellers må jeg beklage at quizène og pollèn om "tidenes beste album" ikke alltid fungerer. Jeg bruker alxnet.com og det er en ustabil gratis tjeneste. Så om noen vet om en bedre plass å huse dem, tar jeg gjerne imot tips på det.

Etter ca. et og et halvt års hard jobbing er jeg omsider ferdig med sidene der jeg presenterer mine 100 favorittartister. Electric Light Orchestra var det siste bandet jeg skrev om før jeg var ferdig. Men ferdig og ferdig.. Det neste jeg kommer til å gjøre nå er å gå over sidene, og endre utseendet på endel av dem. Og skrive fyldigere biografier på endel artister jeg føler jeg har tatt litt lett på. For realiteten er ihvertfall den at jeg har gått grundigere til verks i mine omtaler av artistene nå på slutten, enn det jeg gjorde i starten. Noe som jeg synes har gitt sidene et litt skjevt innhold. Så fans av Spandau Ballet, ABC, Ultravox, Queen m.m. vil forhåpentligvis finne mer informasjon om bandene om noen måneder enn det de gjør idag.

Men endel 70-og 80-talls artister har likevel klart å skape gode album helt fram til idag. Enkelte av dem er også like populær i dag som den gangen. Nick Cave & the Bad Seeds, U2, Depeche Mode, The Cure, Erasure, Kraftwerk og Beautiful South er eksempler på det. Men without Hats, Michael Jackson, Black, ABC, Moody Blues, og E.L.O. er dessverre eksempler på det motsatte.

Om jeg skal lage en topp 10 liste over de beste albumene med mine 100 favorittartister, som er gitt ut de senere årene (etter 2000 f.eks.), vil den bestå av disse albumene :

1. Frantic: Bryan Ferry ( 2002)

2. The Berlin Tapes: Icehouse (2002)

3. No More shall we Part: Nick Cave & the Bad Seeds ( 2001)

4. Release: Pet Shop Boys (2002)

5. To be Frank: Nik Kershaw (2001)

6. Cruelty without Beauty: Soft Cell (2002)

7. Heart on Snow: Marc Almond (2003)

8. Songs from the West Coast: Elton John (2001)

10. A day without Rain: Enya (2000)

Sterke album som viser at det fortsatt bor mye bra i 80-talls bandene. Og da har jeg ikke nevnt storselgere med U2, Depeche Mode, Duran Duran, David Bowie, Prince og Madonna fra de senere årene.

I arbeidet med å finne fødselsdagene til favorittartistene mine, ble jeg også bedre kjent med endel av dem. Og det var ikke alle skjebner som var like oppløftende. Tiden etter den karrieremessige nedturen har vært svært tung for mange. Selvforskyldt og uforskyldt.

Mange av skjebnene er godt kjent for de fleste. At Freddie Mercury (Queen) døde av AIDS, at John Lennon ble skutt på åpen gate, at Michael Hutchence, Inxs tok livet av seg, og at Jim Morrison døde på et hotellrom i Paris etter for mye alkohol. 

Men listen med triste skjebner blant mine favorittartister slutter ikke der.

Kirsty MacColl som sang "Fairytale of New York" med The Pogues, ble drept av en speedbåt da hun svømte i vannet ved Mexico. Allan McCarthy fra Men without Hats døde av AIDS. Joe Nanini fra Wall of Voodoo fikk blodpropp i hjernen og døde. Marc Moreland fra samme band døde under en lever transplantasjon. Benjamin Orr, stemmen bak "Drive" med The Cars, døde av kreft. Falco (Rock me Amadeus) døde i en motorsykkelulykke på de karibiske øyer. Stuart Adamson fra Big Country tok sitt eget liv på Hawaii etter lengre tids depresjon. Samme valg gjorde Kevin Wilkinson fra China Crisis / Squeeze da de økonomiske problemene ble for store. Begge de to sistnevnte etterlot seg kone og flere barn. Jimmy McCulloch (Wings) døde av en overdose heroin. Og Ian Curtis (Joy Division) hengte seg. Robert Palmer døde i 2003, 54 år gammel etter en hjertestans.

Johnny Cash, Tom Fogerty, George Harrison, Marc Bolan og Paul Young (Mike & the Mechanics) er også døde.. I hele tatt en lang og trist liste.

Ron Strykert (Men at Work) som var med og skrev verdenshitèn "Down Under" lever, men sitter i fengsel fordi han ikke eier nåla i veggen, og skylder masse penger i barne-og underholdsbidrag. Og slik kan elendigheten fortsette.

26. mars 2005 ble trommeslageren i Crowded House, Paul Hester funnet hengende i en park i Melbourne. Politiet avviste muligheten for at det lå noe kriminelt bak dødsfallet, noe som peker i retning av selvmord.. han etterlot seg samboer og to barn.  Han ble dermed det siste bidraget til denne makabre listen. 

Man skal vel kanskje være glad man ikke valgte å bli rockestjerne, for da hadde vel sjansen for at man lå under torva vært ganske stor :)

Så var vi over i et nytt år. Og på 1. nyttårsdag spilte jeg som vanlig "War" med U2, for å høre "New Year's Day" som er en obligatorisk låt for meg denne dagen. 

Ellers vil jeg nevne min nye oversikt over linker til andre sider. Den viser til de offisielle sidene til mine 100 favorittartister. I enkelte tilfeller der det ikke fins noen skikkelig offisiell side viser linkene til gode fansider. Jeg har også laget linker til 10 andre sider som jeg liker godt. Håper de nye linkene kan være til hjelp for noen.

Mine julefavoritter er :

Fairytale of New York: The Pogues & Kirsty MacColl, Mary's Boy Child: Boney M., Merry Christmas Everyone: Shakin' Stevens, Happy Xmas (war is over): John Lennon, Rockin' around the Christmas Tree: Mel & Kim, Do they know it's Christmas: Band Aid, A letter to America: The Proclaimers, Sleigh Ride: The Carpenters, Last Christmas: Wham, Caravan of Love: The Housemartins, Vårres Jul: Hans Rotmo, Oiche Chiun: Enya, Mistletoe & Wine: Cliff Richard, Merry Xmas Everybody: Slade, Once Upon a Long ago: Paul McCartney, Peace on Earth: David Bowie & Bing Crosby, When a Child is Born: Johnny Mathis, White Christmas: Bing Crosby, Driving home for Christmas: Chris Rea, When I fall in Love: Nat King Cole, Winter Wonderland: Ella Fitzgerald.

Jeg vil benytte anledningen til å ønske alle som har vært innom siden min en riktig god jul. Og jeg håper det ligger mange CDer under juletrærne deres. Selv om det nok ikke ligger noen under mitt tre.

For min egen del hadde jeg minst 20 "favorittartister" som opptrådte. Det var som å få 20 ønsker oppfylt på en gang. Høydepunktene kom som perler på en snor: Adam Ant, INXS, Ultravox, Spandau Ballet, The Hooters, Nik Kershaw, Sting, Phil Collins, Howard Jones, Bryan Ferry, Paul Young, U2, Dire Straits, Queen, David Bowie, Simple Minds, Elton John, Madonna, Paul McCartney, Neil Young, The Power Station, The Thomson Twins, Duran Duran. Det er bare å se på min "100 favorittartister" liste, så skjønner man nok at dette var en stor dag for meg. Konserten var også krydret med mange spennende duetter mellom ulike artister.

Som for så mange andre var det Queen som på mange måter stjal showet i mine øyne. Mercury var i storslag denne dagen, og fikk med seg Wembley publikummet på en utrolig måte. I hele tatt var det mye å glede seg over.

Det ble aldri gitt ut noen video eller plate fra disse konsertene. Slik at for de fleste av oss som så konserten, er det kun minnene man har hatt å forholde seg til. Men nå er omsider konsertene gitt ut på DVD. Og selv om den koster rundt 400 kr. blir nok denne å finne under juletreet i år. Om ikke dama vil gi den til meg, får jeg gi den til meg selv. For dette skal jeg ha med meg. 11 timer er opptakene på. Så det er bare å rulle ned gardinene, slå av mobilen, og sende familien til svigers. Og mimre til det glade 80-tall. Jeg gleder meg. 

Marc Almond er nå utskrevet av sykehuset han lå på. Og flyttet over til et privat et. Han er i ferd med å bli fullt ut restituert etter ulykken. Han er ved godt mot, og ønsker seg tilbake til studio for å fortsette arbeidet med en ny plate. 

Gode nyheter for meg og mange andre Marc Almond fans.

18. oktober ble min store musikalske helt Marc Almond stygt skadet i en motorsykkelulykke. Han satt bakpå en sykkel som kolliderte med en bil i London.

Han fikk store skader både på kroppen og i hodet. Og det er usikkert om han noensinne kommer tilbake slik vi kjenner ham. Personlig tok jeg det tungt, da han med sin musikk har gitt meg mye glede, og mange fine opplevelser. Siden "Stories of Johnny" i 1985 har han vært en av mine store favoritter.

Jeg håper et mirakel skjer, og at han blir frisk igjen. De som er interessert i å følge utviklingen kan gå inn på http://www.marcalmond.co.uk/boxoffice/news.htm.

Så er det gått et år siden jeg startet med denne siden. Og veldig mye har skjedd på den tiden. Med over 250 sider med informasjon om artister, album, og singler. Jeg har som dere sikkert skjønner brukt mye av fritiden min på dette prosjektet. Men jeg har ikke tenkt å holde på evig med det. Når jeg er ferdig med de 100 artist sidene, tenker jeg å trappe ned litt. Jeg har da en familie jeg skal ha tid til også. 

Men jeg har lært mye det siste året. Selv om jeg visste endel fra før har jeg en helt annen kunnskap om popmusikk i dag enn det jeg hadde i september i fjor. Noe som må sies å være en positiv "bivirkning". Man lærer mens man skriver.

Jeg må innrømme at ikke alt som står på jonarne.net er av helt ny dato. Jeg hadde en side før og, som dannet litt av grunnlaget for denne siden. Men det er skrevet om i dag.

Jeg må sende en takk til Kenneth fra ultra-pop.org som inspirerte meg til å starte med denne siden. Og til folk på diskusjonssiden til VGnett, som har inspirert meg til å grave dypere ned i 80-talls popèn. 

Takk også til alle dere som har gitt meg hyggelige tilbakemeldinger gjennom gjesteboka eller pr. mail.

Jeg får mange hyggelige tilbakemeldinger for siden min, noe jeg setter stor pris på. Det er noe av drivkraften til å holde på med dette. Selv om jeg vel mest gjør det for min egen del. Ideen i starten var å lage et dokument over min musikkinteresse gjennom 25 år. 

Det som likevel overrasker meg, er at så få har satt fingeren på det jeg har skrevet. Med 300 sider med omtale av artister og plater, skal det ikke mye til før man går på en faktafeil. Noen har da også gitt meg tips til rettinger. Som da jeg skrev fødenavnet og fødselsdatoen til Freddie Mercury feil. Eller da jeg omtalte Dream Theater som Drum Theater (det var et helt annet band). Men ellers har det vært forbausende stille. Så dere som er innom siden min, gjerne tips meg om ting jeg skriver som dere mener er feil. På: jonarne@multinet.no  

For i min søken etter fakta om de ulike artistene og platene møter jeg ofte motstridende opplysninger. Noe som fører til at jeg må velge den kilden jeg anser som mest troverdig, uten at det trenger å være riktig.

Platemesser er alltid en spennende plass å være for en samler. Og lørdag 04.09. var det platemesse i Trondheim. Nærmere bestemt Blæst, på rikmannsbrygga Solsiden. Det er mange år siden jeg var på messe sist, av ulike årsaker. Som regel fordi jeg ikke har fått rede på at de har vært før lenge etterpå. Så i år skulle jeg endelig få det med meg. Men det var med bange anelser jeg dro dit. Da jeg tidligere har erfart at selgerne har urealistiske forventinger til hva de kan få for sine gamle plater. 

Og mine anelser ble raskt bekreftet. Snittprisen på vinylplatene lå på ca. 200.- Mens cdène, både originale og bootlegs, lå på 150.-  Også det for dyrt etter min mening. Og 7" singler som jeg har en forkjærlighet for, glimret med sitt fravær. Men det forhindret ikke at jeg kom over endel plater jeg godt kunne tenkt meg. Bla. en hel rekke live-bootlegs med Kraftwerk. De fleste av dem var dobbel cd-er, som de da skulle ha 250.- for. Likefullt hadde de klart å feilprise en av disse dobbelt cdène til 30.-.! Noe jeg satte pris. I tillegg kjøpte jeg den legendariske Kjøtt plata "Op" til 89.-, og "Grand Prix" med Teenage Fanclub til samme pris. 3 helt greie kjøp, som til sammen ikke gjorde større skade på lommeboken. 

Men i en tid der man kan skaffe seg svært sjeldne plater til en overkommelig pris på nettet, blir man lett hoderystet over prisene de forlanger for slitte, utbrukte LP- plater. Selv kjøper jeg fortsatt litt vinyl. Forutsatt at prisen ikke overstiger 50.- Mike Oldfield er den store helten. Men selv der har jeg en sperre mot å betale mer enn 150.- for en bootleg, eller en samleplate jeg ikke har. 

Ellers var "Fakkeltog" med Bridges (eks. Pål Waaktaar og Magne Furuholmen) igjen den mest etterspurte plata på messen. En plate jeg selv også kunne tenkt meg å ha i samlingen. Men jeg tørr ikke tenke på hva den ville kostet.

Jeg tror det blir lenge til jeg igjen drar på platemesse. Og heller holder meg til gemm.com, ebay.com, Amazon.com i min jakt på sjeldne plater, til en overkommelig pris.

Hvike lister skal man regne med når man sier at vedkommende er et one-hit-wonder? Listene i Norge? Ettersom det er utifra vårt ståsted vi definerer ham / henne som et one- hit wonder? Eller skal vi holde oss til de store listene i England og U.S.A.? Og skal en stor suksess på albumlisten som ikke blir fulgt opp med en ny populær plate også regnes med? Slik det var med Tanita Tikaram og hennes "Ancient Heart" fra 1988? Amerikanerne vil jo helt sikkert kalle A-ha for et one-hit-wonder, da Harket og co. aldri klarte å følge opp 1. plassen der borte. Men hadde amerikanerne fulgt med på de norske listene ville de sett at uttrykket ikke stemte her på berget. De fleste albumene a-ha har laget fram til idag har jo gått til topps på listene i Norge. Noen også i utlandet. Slik som "Minor Earth, Major Sky" gjorde det i Tyskland. Og skal et band med to kjappe hits etter hverandre, som så blir borte også falle innunder benevnelsen?

Plutselig var ikke uttrykket så lett å definere lenger. Og man henfaller til subjektive vurderinger for å gi begrepet et innhold. Noe jeg vil forsøke meg på her.

Etter min mening må man se de ulike listene under ett. Med hovedvekt på de de store utenlandske. Og etter min mening er det artister med en populær singel, som ikke har blitt fulgt opp, som har bidratt til å skape uttrykket one-hit-wonder fra starten. Ergo vil jeg seg bort fra album som ikke blir fulgt opp.  

Mange vil se "The Safety Dance" med Men without Hats som et typisk eksempel. De var aldri i nærheten av å følge opp de høye plasseringene i England og U.S.A.  med noe av det de laget i ettertid. Men de fortsatte å være høyt på listene i hjemlandet Canada. Og de har solgt bra med plater helt fram til idag. De er i et slags grenseland slik jeg ser det. De mer klare one-hit-wonders fenomenene er f.eks. :

Aneka: "Japanese Boy" (nr. 1 England), Kelly Marie: "Feels Like I'm In Love" (nr. 1 England), St. Winifred's School Choir: "There's No One Quite Like Grandma" (nr. 1 England), Phyllis Nelson: "Move Closer" (nr. 1 England). Ingen av disse var i nærheten av å skape noe som kan kalles en hit i ettertid. Her hjemme er Lars Kilevold og hans "Livet er for Kjipt" som solgte i bøtter og spann i 1980, et godt eksempel. Som soloartist klarte han ikke å følge opp låta. Og hvem husker vel ikke Jannicke og "Svake Mennesker?".

Også jeg har latt meg sjarmere av mange av disse one-hit artistene. Selv om du aldri vil finne dem blant mine favorittartister. Her er noen av låtene som aldri ble fulgt opp, men som jeg likevel liker veldig godt :

Strawberry Fields Forever: Candy Flip 1990

Infinity: Guru Josh 1990

Young at heart: The Bluebells 1984

Ye Ke Ye Ke: Mory Kante 1988

The Future's so bright: Timbuk 3 1987

Pump up the Volume: M/A/R/R/S 1987

Sleeping Satellite: Tasmin Archer 1992 (hvor ble det av henne?)

Your Ghost: Kristin Hersh 1994

Fengende og sjarmerende, men dessverre ble de aldri fulgt opp.  

Min deltakelse på diskusjonsforumet til VGnett-musikk har gitt meg mye fin input som jeg setter pris på. Og som har hjulpet meg til å oppdage noen av disse artistene. Jeg har funnet ut at det er mange av oss der ute som fortsatt har et varmt forhold til den utskjelte 80-talls popèn. Også i andre sammenhenger har jeg truffet folk som har tipset meg om band, album, eller låter som jeg burde sjekke ut. Takk til alle dere. Og jeg håper at jeg med denne siden kan bidra til at andre oppdager musikk som de ikke har fått med seg. 

Artister som jeg har oppdaget sent men godt er bla. It's Immaterial ("Life's hard and then you die" er et glimrende album), Blue Nile, Classix Nouveaux, Blancmange, og Air.

Artister som John Foxx, King Crimson, Yes, The Smiths kjente jeg til, men jeg har ikke tatt meg tid til å bli ordentlig kjent med dem før  i det siste. "Such a shame".

Ikke så rart kanskje når man tenker på hvilken briljant musikk de skapte, i skjæringen mellom norsk folkemusikk, og 80-talls popmusikk. Med bruk av bla. synthesizere på en ny og spennende måte. Det er nok mange som husker dem fra den tiden, men som aldri investerte i noen plate med dem. Og som nå i retro alderen gjerne skulle ønsket å ha en plate med dem.

På forespørsler er jeg velvillig til å lage en kopi cd til de som måtte ønske det. For jeg vil gjerne bidra  til at flere får oppleve denne fine musikken. Bare send en mail til :

jonarne@multinet.no

Buckner & Garcia var ikke typiske one-hit-wonder artister på 80-tallet. All den tid de hadde TO! hitèr med "Pacman Fever" og "E.T. I love you". Førstnevnte har jeg aldri hatt sansen for.  Men "E.T. I love you" er en låt jeg av en eller annen grunn har hatt i hodet i mange år. Mest pga. E.T. filmen som gjorde dypt inntrykk på lille meg da den var det store på starten av 80-tallet. Og fordi den var en gjenganger på "10 i skuddet" (eller falt den ut raskt?)

Mens stort sett alt det andre jeg husker fra 80-tallet er trygt forvart i en etter hvert svulmende platesamling, har denne av en eller annen grunn "sluppet unna". Noen klassiker der den absolutt ikke, men et artig minne. Og det siste året har jeg søkt etter den på Winmx gjentatte ganger uten hell.

Så for et par uker siden gikk jeg til det desperate skritt å bestille singelen fra en platebutikk i U.S.A. Singelen ankom her forleden, og deretter gikk den rett i platespilleren. Et artig gjenhør var det. Da den har en luftig, sval stemning jeg kan like. Men refrenget er rett og slett platt.

Men nå er låta omsider i samlingen, og dermed regner jeg med at den detter ut av bevisstheten min. Til for del for en annen 80-talls låt jeg ikke har...

Webmaster's Corner ble startet av Jon Arne. Ansvarlig for "Den Musikalske verden".  Selve siden ble startet i det små rundt 2002, og lagt ut første gang 22. september 2003. Siden da har den økt i omfang. 

I starten var den en del av Jon Arnes personlige hjemmeside, med info. om familie, venner og hans interesse for fotografering. Artistomtalene bestod av 16 sider med info. om Queen, David Bowie, Depehe Mode m.m. Men informasjonen var sterkt begrenset.

Deretter ble musikkbiten flyttet over på en egen side kalt "Jon Arnes musikalske verden". Eller Popworld som den også het en stund. Da ble albumanmeldelsene lagt til siden, og antallet artister som ble omtalt økte i omfang. De fleste artistsidene har vært gjenstand for omfattende omgjøringer. Med bedre grafikk og info. 

Fortsatt er det store planer for jonarne.net, der det etter hvert vil bli lagt til nye elementer, til glede for 80-talls friker og andre. 

Webmaster er 48 år (2016) og kommer fra Trondheim. En stor interesse for musikk har jeg hatt siden jeg var 12, da David Bowie gjorde et dypt inntrykk på meg gjennom filmen "Christiane F.". Noen år før det fikk jeg opp øynene for annet enn "Colargol" og "Pernille og Mr. Nelson" da jeg skjønte at mammas samling med Beatles plater var det som telte her i verden. Og da særlig "Sgt. Peppers". Platen som jeg i ettertid ser på som starten på min musikalske interesse.