|
Jeg
har et langt og godt forhold til U2s
plateproduksjon. Og jeg lar meg fascinere av deres evne til å
fornye seg, og lage nye lydbilder. Men likefullt er "War"
fra 1983
den plata jeg stadig vender tilbake til. En plate jeg opplever som
den mest 'ekte' av deres utgivelser.
En
grunn til det er at "War" er plata jeg oppdaget bandet med. Jeg
visste ikke om dem før et radioprogram jeg hørte på tok for seg
plata og ga den strålende kritiker. Jeg husker bla. at låta "Surrender"
ble spilt, noe som gjorde meg nysgjerrig. Deretter så jeg videoen
til "New
Years Day" på NRK, og da var ikke platebutikken
langt unna.
En
annen grunn til at jeg anser denne som 'ekte', er at U2
her fortsatt er et rett fram rockeband - uten noe flinkis greier. Noe
jeg mistenker dem for på de senere albumene. Her er det
vitaliteten, spillegleden og protesten som står i fokus. Langt unna
det synthrock-bandet de framstod som 10 år senere. De tre første
albumene deres "Boy",
"October" og "War" har
mange likhetstrekk. Selv om intensiteten er forskjellig, og temaene
for albumene er også forskjellig. "Boy"
tok
for seg barndommens mysterier, "October"
romantikken og religionen (muligens uten å nå så langt ned i
materien). På "War" er det problematikken i Nord-Irland som opptar dem. Og de lykkes
med å gi uttrykk for frustrasjonen og håpløsheten, på en måte
som traff ungdom langt utenfor Irlands grenser.
Plata
starter med en av U2s mest kjente og kjære låter, nemlig "Sunday
Bloody Sunday". En låt som har vært en konsertfavoritt i
alle år, men som merkelig nok ikke var ute på singel. Det er også
låta som uttrykker platas tema sterkest. De tar utgangspunkt i den
blodige søndagen i 1972 hvor 13 sivilister ble drept i en
demonstrasjon i Londonderry. Og har det som utgangspunkt i dette
oppropet av en sang. Og ordene: "How long, how long must we sing this song? how long?
Tonight we can be as one." Låta skifter mellom å uttrykke folkets
frustrasjon, og å lydsette de marsjerende tropper med sin militante
trommerytme. Det er en veldig sterk låt, som gjorde inntrykk på en
ung gutt i 1983, og som fortsatte å fenge.
"Seconds"
er ikke så direkte musikalsk. Men også her ønsker U2 å
demonstrere, denne gang mot atomfaren. At det ikke skal mer enn et
trykk til: "It takes a second to say goodbye. Push the button and pull
the plug, say goodbye." Låta er rytmisk med sitt bass og
trommespill i bakgrunnen. Selve melodien er muligens litt for
repeterende. Et mellomparti hvor de høres ut som de er på puben
(rett før det smeller?) frisker likevel opp.
"New
Years Day" ble U2s første store hit, med en 10. plass på den britiske
singellisten. Det var også låta som for alvor gjorde meg interessert i
U2. Det er en veldig fin melodi. Samtidig som kompet er tett og pågående.
Man husker best det fine keyboardspillet og
tekstlinjene: "All is quit on New Years Day." og
"I will be with you again." "New
Years Day" har den fine miksen mellom å være en rett
fram rockelåt, og samtidig tander og melodiøs. Etter min mening er
den platas beste spor, og en av de fineste låtene jeg vet om. En
favoritt i over 30 år, og en låt jeg alltid tar fram og spiller 1.
nyttårsdag, og tenker tilbake til den første tiden med albumet.
"Like
A Song" er mer keltrock-aktig, med sitt energiske gitarspill. Slik
jeg gjerne forbinder med band som The
Alarm og Big
Country. Låta huskes
ellers for Mullen
Jr.s
tøffe trommesolo på slutten. Teksten tar for seg den irske
borgerkrigen, og motforestillinger mot å delta i en ny krig.
"Drowning
Man" har et vennlig komp. Ikke ulikt det drømmende kompet som fins på
albumet "The Unforgettable Fire".
Med fioliner og avdempet gitarspill. Men Bono er desperat i stemmen,
som for å uttrykke denne døende mannen som kjemper for å få se
sin elskede igjen.
Side
2 på LPen starter med den opprørske "The Refugee".
Teksten handler om en jente som drømmer om å reise fra krig i
hjemlandet til 'det forjettede land' ("The Promised Land").
Bono ønsket å vise kontrasten mellom den virkelighet
irsk-amerikanere opplevde, og den hos nyankomne afroamerikanerne.
Jeg
husker jeg likte denne låta svært godt (noe jeg fortsatt gjør).
Og mente den ikke lignet på resten av plata. Med sine 'tom-tom' trommer og
Bonos utbrudd gikk tankene mine til Adam & The Ants
fra samme tid. Uten at jeg idag er helt enig i det. Den kan heller
minne om "In
A Big Country" med Big
Country. "The Refugee"
er produsert av Bill Whelan,
som senere kom til å oppleve suksess med "Riverdance".
"Two
Hearts Beat As One" ble av en merkelig grunn valgt ut til å være 2.
singel fra denne plata. Det er et par andre spor som opplagt er
bedre. Men låta er likefullt fin. Ikke minst er rytmeseksjonen verd
en ekstra lytt, i denne følelsesfylte kjærlighetsrockeren. Mens de
andre låtene tar for seg konflikter og urettferdighet, legger de
det til side her. 18. plass på den britiske singellisten var akseptabelt.
"Red
Light" er plata svakeste spor, da den er litt masete. Den
kvinnelige koringen fra Kid Creoles
korjenter The
Coconuts bidrar likevel til å gi den et mykt preg. I denne låta om
frustrasjon i et kjærlighetsforhold.
"Surrender"
mener jeg bestemt var den første låta jeg hørte med U2. I hvert
fall den første jeg visste var U2. Og den som sammen med "New Years Day"
gjorde meg nysgjerrig på U2. Med sine 6 minutter er den platas
lengste. Og også den mest komplekse, der den vandrer innom ulike
stemninger. Den vennlige og rytmiske koringen fra The Coconuts,
The Edges
glidende gitarlyd, og Bonos engasjerte sang, gjør dette til et høydepunkt
på plata. Gitarspillet til The Edge, er noe man kjenner igjen i
senere utgivelser.
Plata
avsluttes med "40", som også ofte avsluttet konsertene
deres. Tittelen og teksten er hentet fra et bibelvers ved navn
Psalm40
(på engelsk): "I waited patiently for the Lord; he
turned to me and heard my cry. He lifted me out of the slimy pit,
out of the mud and mire; he set my feet on a rock and gave me a firm
place to stand. He put a new song in my mouth, a hymn of praise to
our God. Many will see and fear and put their trust in the
Lord."
Bono
har også sagt at de kalte den
"40" fordi
det var antall minutter de brukte på å komponere, spille inn, og
remixe låta. Resultatet har blitt en rolig, stemningsfull sang hvor
refrenget "How long to sing this song?" er det som huskes
best. En sang som har en litt underfundig stemning vi ikke finner
elllers på plata. Og som er blant de beste og mest populære U2 låtene.
Med
det fades "War" ut. En plate som har påvirket min
oppfatning av rock. Og som nok har bidratt til at jeg er mer
anglofil innen rock, enn amerikansk.
"War" ble også den første U2 plata til å toppe
den britiske albumlisten. Og som betydde det endelige gjennombruddet for
dem både der og ellers i verden.
|
