|
"Rattle
and Hum" er et uttrykk for U2`s
behov for å få i pose og sekk. Et album som spriker i mange
retninger. Med live låter, cover versjoner, duetter, del stykker av
andres låter, tidligere U2 låter, intervjuer, og nye studiolåter.
Det kan være vanskelig å se den røde tråden i dette
dobbelalbumet. Kanskje følte U2 presset på seg etter den
gigantiske suksessen "The Joshua Tree"
som toppet listene både i U.S.A., England, og en rekke andre
plasser. Og derfor laget denne kombinerte soundtrack / studioplata,
for å slippe å lage en helt ny plate som automatisk ville bli målt
mot den forrige. Blir bare spekulasjoner.
Mange
kritikere var da også skeptisk til plata da den kom ut. Men etter
å ha sett filmen "Rattle & Hum", og hørt endel gode enkeltlåter som "Angel
of Harlem", "Van Diemens Land",
"All
I want is you" og "When love comes to town",
var jeg frelst. Og etter å ha hørt plata endel ganger, var jeg
siker i min sak. U2 hadde laget sin beste plate noensinne. "War" hadde
vært favoritten min fram til denne . "The Joshua Tree"
fikk jeg aldri taket på, jeg syntes den ble for selvhøytidelig. På
"Rattle
& Hum" synes jeg U2 viser at et album ikke trenger å ha
noen sammenheng for å være bra. Men den kan sees som en
fortsettelse av "Joshua
Tree", da de også her er på jakt etter den amerikanske
folkesjela, og dens røtter. Gjennom å dra inn folk som B.B.
King
og Bob
Dylan,
og spille inn sanger i legendariske Sun Studio, er de ihvertfall farlig nære.
Plata
starter røft med den gamle Beatles klassikeren
"Helter Skelter". Bono gjør seg der berømt med ordene : "This song
Charles Manson stole from the Beatles; we're stealin' it back".
Før
det rockes løs i denne live låta.
Men
allerede i spor 2 roes det helt ned i den utrolig nydelige "Van
Diemen`s Land". I samme år som denne plata ble gitt ut, hadde
U2 vært involvert i en tribute plata til de amerikanske folk /
roots sangerne
Woody Guthrie
og Leadbelly.
Og her høres det ut som de prøver å gjøre sin egen variant av Guthrie`s
"This Land is your Land". Det er en enkel, vakker, og hymneaktig låt.
Men den handler ikke om U.S.A., men om en irsk nasjonal poet som rømmer
i eksil til Australia.
Deretter
rocker det løs igjen i den Bo Diddley
inspirerte låta "Desire", som har et tett, tøft komp. Den skulle
bli U2`s første nummer 1 hit i England. Ingen av låtene fra "Joshua
Tree" klarte det. Den nådde også 3. plass i U.S.A.
"Hawkmoon
269" er skrevet av U2 sammen med Bob Dylan.
Dylan
spiller også orgel på den. Den er rytmisk, og pompøs. Og har et
gjentagende refreng i "I need your Love". Et gospelkor
kommer også inn mot slutten for å plassere låta trygt, et sted i
det amerikanske "Heartland".
Beundringen
for Amerika ikonet Dylan viser seg også gjennom deres tolkning av låta
"All
along the Watchtower". Den er spilt inn live, og er en helt grei
gjennomkjøring. Men Hendrix sin versjon er de ikke i nærheten av.
Dermed har de hittil covret både Beatles og Dylan.
To typiske 60 - talls artister.
De
fortsetter med en annen live låt, og her velger de å covre seg
selv i låta
"I still haven`t found what I`m looking for". Men denne gangen med større hell. De
makter å gi den da allerede legendariske låta, en ny dimensjon. Gjennom The Edge`s enkle gitarspill, Bono`s nakne stemme, og gospel sang fra "The New Voices of Freedom choir". Det oppleves veldig ekte og stemningsfullt.
Etterhvert blir kompet mer likt "Joshua Tree"
- versjonen. Men de fantastiske stemmene til dette koret, som
etterhvert også tar over hovedvokalen fra Bono, gjør et sterkt
inntrykk.
"Freedom
for my People" høres bare ut som noe jamming mellom to låter.
Det fortsetter deretter i "Silver and Gold",
som er U2`s forsøk på å skape egen blues. Det fungerer greit nok,
da både Bono og The Edge er dyktige musikere, selv om de ikke når B.B. King
til leggen. Underveis kommer Bono med et opprop mot Apartheid. Låta
var opprinnelig med på plata "Artists against Apartheid",
som Little
Steven i
sin tid dro igang.
Vi
får deretter en helt grei live versjon av "Pride (in the name of love)".
Artig å høre hvordan publikum er med på refrenget. En låt de
dedikerer til
Martin Luther King.
"Angel
of Harlem" er en av hovegrunnene til at jeg liker denne plata så
godt. Den er en favoritt hos meg. Melodien er flott, og Bono er i
godt slag. I tillegg har de fått med seg "Memphis Horns" som
bidrar til å skape en flott stemning med sine horn. I denne
soulfylte tributen til Billie
Holiday.
B.B.
King
bidrar på gitar. Den var ute på singel og klarte en 9. plass i
England.
De
følger opp like flott i den klagende, men vakre
"Love rescue me". Igjen pøser de på med elementer fra amerikansk roots /
heartland rock. Ikke ulik "Van Diemen`s land".
Vi får også en hornseksjon inn ettervert, som gjør det
stemningsfullt. Låta er skrevet sammen med Bob Dylan, som også synger på den.
"When
love comes to Town" har også hele tiden vært nok en favoritt fra "Rattle
& Hum". Den tøffe duetten mellom Bono, og B.B.
King`s
rustne stemme, rocker skikkelig. I denne hyllesten til bluesen.
Gitaronanien til King
er imponerende og fengende. Låta ble spilt inn i legendariske Sun
Studio
i Memphis. Den var også ute på singel og klarte en 6. plass i
England.
"Heartland"
er en liten overraskelse. For på en plate hvor de hele tiden søker
nye inspirasjoner og horisonter, er det positivt å se at de finner
tilbake til stemningene fra "The Unforgettable Fire".
I denne lavmælte og drømmende låta. Gitarspillet til The Edge er
rytmisk på samme måte som på nevnte plate. og produsenten fra den
plata, Brian
Eno,
spiller keyboard her.
Mange
misliker at U2 kloner John Lennon
i "God
Part II". Han hadde en låt kalt "God" hvor
han rakket ned på 60 - tallet. Og her gjør Bono
det samme : "I don't believe in the 60's in the golden age of
pop. You glorify the past when the future dries up". Uten
at man helt skjønner hvorfor.
For
like etter lar han 60 - talls artisten Jimi Hendrix få
spille "The
Star sprangled Banner", på opptak fra Woodstock.
Og fra før har han covret låter av 60 - talls artistene
Bob Dylan
og The
Beatles.
Det virker ikke helt gjennomtenkt.
"Bullet
the Blue Sky" er en tung, rytmisk, og radbrekkende greie. Med
Bono som skifter mellom å snakke og synge om urettferdighet i
verden.
Plata
avsluttes på en vakker og fin måte i "All I want is you".
Som er en rett fram kjærlighetslåt. Med strykere og pent
gitarspill. Som for å vise folk : "vi kan dette også".
Men som sagt, låta er fin den. Vennlig og melodiøs. Det drømmende
strykerarrangementet som tar mer og mer over mot slutten, er laget
av Van Dyke Parks.
Denne låta var også ute på singel og klarte det nest best av
singlene fra albumet, med en 4. plass i England
Albumtittelen "Rattle and Hum"
kan kanskje oversettes med "litt av hvert". Og det er i
tilfelle et passende navn på denne plata som har mye forskjellig i
seg. Med den fellesnevner at den viser et U2 med grenseløs
beundring for amerikansk kultur.
U2
har alltid vært på vandring musikalsk. Det startet med den
punkrock aktige "Boy",
det fortsatte med den mer innesluttede "October".
Så den stemningsmessige sinte, men triste "War".
Den surrealistiske, billedlige, og lavmælte "The Unforgettable Fire".
Og så den guddommelige og perfekte "The Joshua Tree".
Før denne Amerika reisen. U2 synger "I still haven`t found what I`m looking for". Og det har vel hele tiden vært drivkraften deres
for å lage ny musikk. Også på platene etter denne.
"Rattle
& Hum" toppet albumlistene både i U.S.A., England og
Norge.
|
