Utgivelsesår: 1984

Produsent: Alex Sadkin

Låtskrivere: Tom Bailey, Alannah Currie, Joe Leeway

Bandmedlemmer: Tom Bailey, Alannah Currie, Joe Leeway

1. Doctor! Doctor!

2. You Take Me Up

3. Day After Day

4. Sister Of Mercy

5. No Peace For The Wicked

6. The Gap

7. Hold Me Now

8. Storm On The Sea

9. Who Can Stop the Rain?

Thompson Twins er sammen med Alphaville, Duran Duran, Culture Club m.fl. blant de bandene man gjerne forbinder 80-tallet med. De slo gjennom i Storbritannia og resten av Europa på starten av tiåret med popmusikk iblandet synth, og litt arabiske og sydlige rytmer.

Besetingen i bandet skiftet litt fram og tilbake til de på "Quick Step & Side Kick" fra 1983, framstod som en trio. Mange særlig i U.S.A. ble fenget av at de bestod av en dame, en hvit, og en svart mann. Og at de var en trio, men kalte seg Thompson-tvillingene.

"Quick Step And Side Kick" som var bandets 4. album ble en stor suksess med flere gode hitsingler. "Into The Gap" kom som en oppfølger til denne i 1984, og fortsatte der den forrige slapp, både musikalsk og salgsmessig. De fikk også sin første topp 10 hit i U.S.A. med "Hold Me Now" (3. plass). 

Og det var med låta "Hold Me Now" mitt bekjentskap til Thompson Twins startet. Jeg så videoen hos en kompis som hadde kabel-TV, på Sky Channel. Jeg hadde faktisk sett navnet deres på lister fra U.S.A. , så jeg visste at den var populær. Jeg husker at jeg ikke ble imponert av låta første gang jeg hørte den, da den virket dau og kjedelig. Men jeg må ha fått hørt den igjen senere, og skjønt hvor genial den egentlig var. For til burstan min det året fikk jeg den i gave. Og jeg husker enda hvor stor glede jeg hadde over å høre på den. Det var musikk helt etter min smak. Jeg ble også fascinert over coveret til plata som jeg syntes var fargerikt og spennende. 

Plata starter for min del med side 2. Jeg spilte alltid den først da jeg skulle høre plata. Jeg tror det tok flere år før jeg skjønte at plata egentlig startet med "Doctor Doctor". "The Gap" som 'min plate' starter med er en flott låt som på typisk Thompson Twins vis drar inn elementer fra Østen. Hele stemningen på låta er arabisk. Man føler seg hensatt til 1001 natt. Og låta er tøff og fengende. Og når de synger: "They say East is east, west is west Two diff'rent colors on the map We say break the line, chew the fat And keep moving out into the gap east is east, west is west" med tilhørende rop, går det nesten kaldt nedover ryggen. Veldig bra. 

"Hold Me Now" er nok en flott låt på denne plata. Den fikk da også popularitet som stod i stil med låtas kvaliteter. Det er en i utgangspunktet rolig låt, med et sammensatt lydbilde.  Litt piano i bakgrunnen, litt keyboardspilling, litt bass, og Thompson Twins lett gjenkjennelige kastanetter som skaper en eksotisk lyd. På refrenget tar den seg opp med kraftfullt, flerstemt :"Hold me Now, hold my hand". Låta har også en fin tekst om det å ha tvil rundt et parforhold. "Hold Me Now" er en av de bedre låtene som noensinne er laget, etter min mening. 

"Storm On The Sea" er en kraftfull ballade med et markant syntetisk lydbilde. Men ikke av de beste låtene på plata. 

"Who Can Stop The Rain" derimot, er en flott låt med et typisk TT lydbilde. Med litt sånn snåle lyder i bakgrunnen. Låta har et flott refreng, i tilleg til at Tom Bailey synger veldig bra. Det er nok en låt som handler om personlig frustrasjon i forhold til det annet kjønn.

Side 1, som ble side 2 hos meg :) starter med "Doctor Doctor". En annen låt som Thompson Twins hadde stor suksess med på denne tiden. Den gjorde det faktisk bedre i Storbritannia enn "Hold me Now" (3. plass). Den har mye av det samme lydbildet som "Hold Me Now", og også det samme kraftfulle i måten refrenget synges på. Men den er ikke like lavmælt, men nok en flott poplåt. 

"You Take Me Up" var 3. single fra plata, men likevel deres største hit i Storbritannia (2. plass). Det er en låt som skiller seg litt ut fra de andre låtene på plata. For det første fordi den er mye lystigere.Og stemningen er litt sånn 1800-talls Amerika!! Sikkert pga. munnspillet, og måten Leeway og Currie korer på, som om det var et gospelkor. Rett og slett en fengende gladlåt som de fleste som likte 80-talls pop la merke til.

"Day After day" er platas svakeste. Den har et litt for banalt refreng. Bailey synger på en måte som ikke ligger langt unna det David Byrne gjorde i Talking Heads. Riktignok har den et mellomparti med en keyboardsolo som fungerer bra.

"Sister Of Mercy" derimot er en flott låt. Den var ute på singel, og nådde en fin 11. plass på den britiske singellisten. Den går i en lett reggae takt, med Curries smakfulle xylophone (tangentinstrument) spilling. En pen låt innpakket i et pent lydbilde. 

Denne albumsidens siste låt er "No Peace For The Wicked". Også her er det masse rare lyder i bakgrunnen som fascinerer. Det er også platas mest rockete låt, med et lydbilde ikke ulikt tidlig Simple Minds, bare mer popete. Og veldig fengende. 

Plata oppnådde 1. plass på den britiske albumlisten. I U.S.A. ble det en fin 10. plass. Styrken med plata er den store spillegleden de framviser, og alle de fascinerende lydene og rytmene Alannah og Joe krydrer låtene med. Det gjør det hele veldig eksotisk og spennende, og man blir heller ikke lei den. Selv etter 30 år.