|
Thompson
Twins er sammen med Alphaville, Duran Duran, Culture Club m.fl.
blant de bandene man gjerne forbinder med 80 - tallet. De slo
gjennom i England og resten av Europa på starten av tiåret. Med
popmusikk iblandet synth, og litt arabiske og sydlige rytmer.
Besetingen
i bandet skiftet litt fram og tilbake til de på "Quick Step
and Side Kick" fra 1983, framstod som en trio. Mange særlig i
U.S.A. ble fenget av at de bestod av en dame, en hvit, og en svart
mann. Og at de var en trio, men kalte seg Thompson - tvillingene!
"Quick
Steps" som var bandets 4 album ble en stor suksess med flere
gode hitsingler. "Into the Gap" kom som en oppfølger til
denne i 1984, og fortsatte der den forrige slapp. Både musikalsk og
salgsmessig. De fikk også sin første topp 10 hit i U.S.A. med "Hold
me Now"
(3. plass).
Og
det var med låta "Hold
me Now" mitt
bekjentskap til Thompson Twins startet. Jeg så videoen hos en
kompis som hadde kabel tv, på Sky Channel. Hadde faktisk sett
navnet deres på lister fra U.S.A. , så jeg visste at den var populær.
Husker jeg ikke ble imponert. Syntes låta virket dau og kjedelig.
Men jeg må ha fått hørt den igjen senere, og skjønt hvor genial
den egentlig var. For til bursta`n min det året fikk jeg den i
gave. Og jeg husker enda hvor stor glede jeg hadde over å høre på
den. Det var musikk helt etter min smak. Jeg ble også fascinert
over coveret til plata, som jeg syntes var fargerikt og spennende.
Plata
starter for min del med side 2. Spilte alltid den først da jeg
skulle høre plata. Tror det tok flere år før jeg skjønte at
plata egentlig startet med "Doctor Doctor". "The Gap" er
en flott låt som på typisk Thompson Twins vis drar inn elementer
fra østen. Hele stemningen på låta er arabisk. Man blir hensatt
til 1001 natt. Og låta er tøff og fengende. Og når de synger :
"east is east, west is west" med tilhørende rop, går det
nesten kaldt nedover ryggen. Veldig bra.
"Hold
me Now" er nok en flott låt på denne plata. Den fikk da også
popularitet som stod i stil med låtas kvaliteter. En i
utgangspunktet rolig låt. Med et sammensatt lydbilde. Litt
piano i bakgrunnen, litt keyboard spilling, litt bass, og Thompson
Twins lett gjenkjennelige kastanetter som gir en eksotisk lyd. På
refrenget tar den seg opp med kraftfullt, flerstemt :"Hold me
Now, hold my hand". Låta har også en fin tekst om det å ha
tvil rundt et parforhold. En av de bedre låtene som er laget i mine
øyne.
"Storm
on the Sea" er kraftfull ballade med et markant syntetisk
lydbilde. Men ikke av de beste låtene på plata. "Who
can stop the Rain" er derimot en flott låt med et typisk TT
lydbilde. Med litt sånn snåle lyder i bakgrunnen. Flott refreng.
Tom Bailey synger også veldig bra. Nok en låt som handler om
personlig frustrasjon i forhold til det annet kjønn.
Side
1, som ble side 2 hos meg :) starter med "Doctor Doctor".
En annen låt som Thompson Twins hadde stor suksess med på denne
tiden. Den gjorde det faktisk bedre i England enn "Hold me Now"
(3. plass). Den har mye av det samme lydbildet som "Hold me Now".
Også det samme kraftfulle i måten refrenget synges på. Men den er
ikke like lavmælt. Men nok en flott poplåt.
"You
take me Up" var 3. single fra plata, men likevel deres største
hit i England (2. plass). Det er en låt som skiller seg litt ut fra
de andre låtene på plata. For det første fordi den er mye
lystigere.Og stemningen er litt sånn 1800 - talls Amerika!! Sikkert
pga. munnspillet, og måten Leeway og Currie korer på, som om det
var et gospel kor. Fin gladlåt.
"Day
after day" er platas svakeste. Den har et litt for banalt refreng.
Bailey synger på en måte som ikke ligger langt unna det David
Byrne gjorde i Talking Heads. Riktignok har den et mellomparti med
en keyboard solo som fungerer bra. "Sister of Mercy" derimot
er en flott låt. Den var ute på singel, og nådde en fin 11. plass
på listene. Den går i en lett reggae takt. Med Currie`s smakfulle
xylophone (tangentinstrument) spilling. En pen låt innpakket i et
pent lydbilde.
Denne albumsiden`s siste låt er "No peace for the Wicked". Også her er det masse rare lyder i bakgrunnen
som fascinerer. Plata`s mest rockete låt. Med et lydbilde ikke
ulikt tidlig Simple Minds. Bare mer popete. Veldig fengende.
Plata
oppnådde 1. plass på de engelske albumlistene. Styrken med plata
er den store spillegleden de framviser. Og alle de fascinerende
lydene og rytmene Alannah Currie krydrer låtene med. Det gjør det
hele veldig eksotisk og spennende. Og man blir heller ikke lei den.
Selv etter 20 år.
|
