|
Thompson
Twins er et av mange gode minner fra 80 - tallet. De spilte popmusikk på
en ukomplisert og glad måte. Med mange etniske påvirkninger i
musikken. Om de var fra Arabia, Karibien, Frankrike eller Afrika. Noe
som gjorde de spennende og eksotisk å lytte til. "Into the Gap"
(1984) ble min første plate med dem. Men jeg hadde merket meg ved dem
også tidligere. Jeg hadde hørt noen av låtene fra denne plata, og
hadde den tidlig på ønskelista mi. Men av en eller annen grunn ble
kjøpet av plata utsatt og utsatt. Muligens fordi den var for dyr, og
fordi jeg hadde noen av låtene på samleplater. Kjøpte faktisk ikke
denne plata før 1999, eller rundt der. Noe jeg kan angre på, for
denne plata burde jeg ha hatt allerede i 1983.
På
forgjengeren "Set" hadde de vært 7 medlemmer. Men en
opprydding i bandet førte til at de leder Tom Bailey
satt igjen med kjæresten Alannah Currie og kompisen Joe
Leeway.
Navnet "Thompson
Twins" som var hentet fra en Tin Tin
film fikk en merkelig betydning da de nå var tre. En mann, en dame,
og en neger. Noe som ble lagt merke til på den tiden, særlig i U.S.A.
Plata
ble spilt inn i Compass Studios i Nassau, Bahamas.
Noe som har bidratt til den lekende, sydlandske stemningen på plata.
Samtidig som det er en plate i god 80 - talls ånd med mye synth. Det
eksotiske preget er det Alannah Currie og Joe Leeway som står for
gjennom sin traktering av instrumenter som conga, xylophone,
percussion og cymbals.
Plata
starter med hitèn "Love on your side"
som også ble deres første listeplassering i England med en 9. plass.
Noe som må ha vært overveldende for et band som fram til da hadde
gitt ut flere plater uten kommersiell suksess. Det er en fengende
synthlåt. Med en lett og ledig rytme. Og ikke minst et fengende
refreng i "You got love, love on your side". Man blir i godt
humør av å høre låta, og man får nesten lyst til å danse.
"Lies"
var også ute på singel. Og er den låta som har mest av
"Into the Gap" i seg. Også den er rytmisk med sine trommerytmer, og
keyboard spill. I tillegg går en bass og lurer i bakgrunnen. Ståltromme
lignende keyboards gir den et litt karibisk preg. Også her er
refrenget det bærende.
"If
you were Here" er en utrolig flott ballade. En flott melodi, et
passende komp, og Tom Bailey`s litt underfundige stemme. Selv om den
ikke var ute på singel, er den med på de fleste samleplater. Og den
er også en favoritt hos mange Thompson Twins fans.
"Judy
Do" er en grei poplåt med Alannah`s "dalalalala, la, oooh"
i bakgrunnen, mens Bailey synger om de tingene denne Judy gjør.
Synthrytmen er litt hard, men Alannah`s sang gjør det stemningsfullt.
Og melodien er også fengende og popete.
"Tears"
er en synthete låt, med en tyngre rytme. Kompet er hlet greit, men låta
er litt kjedelig. Refrenget minner meg litt om "Storm on the Sea" fra
"Into
the Gap". Noen trompet lignende keyboardriff gir den et visst storslagent
og dramatisk preg.
Side
2 er en seiersmarsj i flotte, minneverdige låter. Det starter med den
originale og morsomme "Watching". Bailey`s sang er rytmisk og leken. Men
det er Alannah Currie`s utrolige vokalprestasjon som gjør det så
flott. Hun synger som en operadiva, med sin kraftfulle, lett
skjelvende, men varme stemme. Grace Jones korer i bakgrunnen, noe som gjør det enda
vakrere. De to damenes stemmer lager en nesten himmelsk på en måte
jeg aldri har hørt tidligere. Låta var også ute på singel og
klarte en 33. plass. Den hadde fortjent 1. plass for kreativitet og
gjennomføring.
"We
are Detective" er platas beste spor. Og noe av det beste
Thompson Twins har laget. Stemningen er fransk. Med trekkspill, og
sydlandske rytmer. Og en fløyte som bidrar til den flotte stemningen.
Låta er enkel, men veldig fengende. Noen vil nok si at den nesten er
barnslig. Særlig refrenget "We are detective, we are select.
We are detective, come to collect".
Alannah
synger gebrokkent, og på en kul, laid back måte. Som om hun var en
utenlandsk agent. Det bidrar til å bygge opp denne detektiv
stemningen i låta, hvor det skjer mystiske ting rundt dem. For meg står
"We
are Detective" for mye av det fine som skjedde på 80 - tallet. Hvor man
uten å tenke på fallhøyden blandet de nye synthesizerne med etnisk
musikk, og vestlig poptradisjon. Noe som førte til fengende og glad
musikk. Slik som dette er et godt eksempel på. Den nådde en fin 7.
plass på listene i England.
"Kamikaze"
er en lett og ledig melodi. Hvor Bailey`s og Currie`s "lalalalala"
i bakgrunnen utgjør kjernen. Som om det var bakgrunnsmusikk til en
eller annen film. Sangen er kompet med Leeway`s trommerytmer av alle
mulige slag. Den er avslappende og behagelig å lytte til.
"Love
lies Bleeding" er den mest dansbare og fengende låta på
plata. Med en kjapp rytme i form av et bassriff og en trommerytme.
Midtveis får vi også et latin - amerikansk rytme parti. Ikke ulikt
det Miami
sound Machine med Gloria Estefan
drev med på samme tid. Denne fengende rytmen varer låta ut. "Love
lies Bleeding" fremkaller gode vibrasjoner i kroppen, og får en
i godt humør. Et gjennomgående keyboardriff gjør at det ikke er
noen tvil om at dette er 80 - talls musikk.
Plata
avsluttes svakt med den tunge og litt kjedelige
"All fall Out". Rytmen er på plass, men den gode melodien mangler. Og
tempoet er for tregt.
Men
den hindrer ikke plata fra å være en skikkelig godbit for oss som
liker 80 - talls musikk. Det er veldig mange
popperler på plata : "We are
detective", "Watching", "Love on your side",
"If you were here", "Love lies bleeding" og "Lies". Låter som hver for seg gjør seg fortjent til
navnet : 80 - talls klassiker. Og som står støtt på egne ben. I
tillegg til at de sammen bidrar til å gjøre dette til et fyrverkeri
av en plate. Man blir i mimrehumør av å høre den. Også jeg blir
det, som først fikk tak i plata på sent 90 - tall.
Plata
nådde en imponerende 2. plass i England. Den markerte seg også i
U.S.A. Der ble den gitt ut under det forkortede navnet "Side kicks",
med en annen låt rekkefølge. Dette skulle bli starten på noen
hektiske og suksessfylte år for "tvillingene". Med mange
topp 10 plasseringer både i England og U.S.A. Men da 80 - tallet nærmet
seg slutten, var de forlengst glemt. Noe som gjør dem til et ektefødt
80 - talls band, som man kan mimre tilbake til. Og når man gjør det,
bør man ta fram denne platen.
|
