Jødiske artister og band som har preget pophistorien.

 

Da jeg som liten gutt oppdaget at musikkens verden bestod av annet enn Pernille & Mr. Nelson og Anita Hegerland - først og fremst gjennom mammas LP med "Sgt. Pepper's Hearts Club Band" - ble jeg oppriktig interessert i popmusikk. Og det neste som fanget min musikalske intereresse var en hitboks med låter fra 50- og 60-tallet. Der ble jeg veldig glad i låter som "Fox On The Run", "Ha! Ha! Said The Clown", "Mighty Quinn" og "Semi-Detached Suburban Mr. James" med Manfred Mann. Manfred Mann, eller Manfred Lubowitz som han egentlig heter, var jøde fra Johannesburg i Sør-Afrika. Manfred Mann og hans Earth Band kom også til å bli store favoritter hos meg utover 70-, 80- og 90-tallet.

Manfred Mann (til høyre) og hans band hadde 13 topp 10 hits i Storbritannia på 60-tallet.

På hitboksen var det også flere låter med en fyr som het Frankie Vaughan, med gamle men fengende låter som "Gotta Have Something In The Bank, Frank", "Come Softly To Me" og "Tower Of Strength" som jeg likte godt. Vaughan het egentlig Frank Ableson og var jøde fra Liverpool i England.

Jødiske Frankie Vaughan hadde mange stor hits i Storbritannia på 50- og 60-tallet.

60-tallet var en fin tid musikalsk, og mange av de dyktigste låtskriverne var jøder, slik som Carole King/Gerry Goffin. Ekteparet skrev "The Loco-Motion" for Little Eva, "Up on the Roof" for The Drifters, "Will You Still Love Me Tomorrow" for The Shirelles, "I'm into Something Good" for Herman's Hermits, "Pleasant Valley Sunday" for The Monkees og "(You Make Me Feel Like) A Natural Woman" for Aretha Franklin. Senere skrev Carol Joan Klein (King) fine låter som "You've Got A Friend" og "It's Too Late". Til sammen skrev Carole hele 118 låter som nådde opp på topp 100 i U.S.A. mellom 1952 og 2005.

 Carole King og Gerry Goffin skrev mange av de mest kjente hitlåtene fra 60-tallet.

Ellie Greenwich skrev "Da Doo Ron Ron" for The Crystals, "Be My Baby" for The Ronettes, "Chapel of love" for The Dixie Cups, "Leader Of The Pack" for The Shangri-Las og "River Deep – Mountain High" for Ike & Tina Turner.

Jødiske Graham Gouldman skrev "For Your Love" for The Yardbirds og "No Milk Today" for Herman's Hermits, mens Burt Bacharach skrev store hits som "What the World Needs Now Is Love" (Jackie DeShannon), "What's New Pussycat?" (Tom Jones), "Walk On By", "Anyone Who Had A Heart" og "I Say a Little Prayer" (Dionne Warwick), "Raindrops Keep Fallin' on My Head" (B.J. Thomas) og "Close To You" (The Carpenters). For å nevne noen av de store hitlåtene fra tiåret.

  

Graham Gouldman

Burt Bacharach

To av de mest populære og betydningsfulle artistene på 60-tallet var jødiske Bob Dylan og Simon & Garfunkel. Og begge har hatt stor betydning for min musikkinteresse. Særlig Simon & Garfunkel som jeg for alvor oppdaget etter den fantastiske konserten i Central Park i 1981. Dobbeltalbumet fra konserten er blant de mest spilte i platesamlingen min.

   

Bob Dylan og Simon & Garfunkel har preget amerikansk musikkhistorie med sine melodier og tekster.

Ellers var også Fleetwood Mac, ledet av jødiske Peter Green populære på 60-tallet, Doors' store hit "Light My Fire" var skrevet av bandets gitarist, jødiske Robby Krieger. Lesley Gore hadde store hits som "It's My Party" og "You Don't Own Me", Norman Greenbaum gikk til topps i Storbritannia og mange andre land med rockeren "Spirit In The Sky", mens mange av de mest populære platene på 60-tallet var produsert av jødiske Phil Spector.

Peter Green, Lesley Gore, Norman Greenbaum og Phil Spector

Før 60-tallet var George Gershwin, Irving Berlin, Richard Rodgers, Jerome Kern, Cole Porter og Harold Arlen regnet som de 6 største komponistene innen amerikansk populærmusikk og de største bidragsyterne til det som regnes som "The Great American Songbook", eller 'standarder' som de også omtales som. De 5 første var alle jøder, og deres komposisjoner er blitt en viktig del av amerikansk kultur og historie.

På 70-tallet husker jeg vi digget Kiss, Rush og Blondie. Sistnevnte ble en stor favoritt også hos meg, med fengende låter som "Atomic", "Heart of Glass", "Dreaming" og "Denis". De fleste merket seg ved vakre Debbie Harry, men bandets hjerne og leder var jødiske Chris Stein. Da han på 80-tallet ble syk ble bandet lagt ned.

Kiss var ledet av jødene Stanley Bert Eisen og Chaim Witz, bedre kjent som Paul Stanley og Gene Simmons. Deres framtoning og musikk var nok milevis unna det som foregikk i synagogene i New York. Rush var musikernes og musikkanmeldernes favoritt, med sin tekniske progrock. Bandet var ledet av bassist/keyboardist Geddy Lee Weinrib som var av jødisk herkomst.

Paul Stanley og Gene Simmons fra Kiss.

På 70-tallet var det ellers populært å høre på Billy Joels mange fengende låter, Marc Bolans glamrock med perler som "Children of the Revolution", "Metal Guru" og "Get It On", Carly Simons vakre låter som "You're So Vain" og "Mockingbird", 10CCs (3 av 4 medlemmer var jøder) pophits som "I'm Not In Love", "Dreadlock Holiday" og "Rubber Bullets", Randy Newmans samfunnskritiske album, Leonard Cohens poetiske musikk, Steely Dans (Donald Fagen var jøde) perfeksjonistiske plater innnen jazz-fusion. Lou Reeds betydningsfulle album, både som soloartist og som leder av The Velvet Underground, Neil Diamonds fine popperler som "Song Sung Blue", "Cracklin' Rosie" og "Solitary Man". Og Eric Carmens vakre ballader, slik som "All By Myself" og "Never Gonna Fall In Love Again". Senere fikk jødiske Carmen en stor hit med "Hungry Eyes" fra filmen "Dirty Dancing".

 Lou Reed, Leonard Cohen, BIlly Joel, Carly Simon og Marc Bolan

var alle markante artister med jødisk bakgrunn på 70-tallet.

Både Joey Ramone i The Ramones og Sylvain Sylvain i New York Dolls var jøder. Og jødiske Barbra Streisand var en stor stjerne med flere nr. 1 album i U.S.A. både på 60- og 70-tallet.

80-tallet frembrakte ikke noen ny Bob Dylan eller Leonard Cohen, men Mark Knopfler og hans Dire Straits stod fram som noe av det mest populære og kritikerroste tiåret hadde å by på. Særlig med klassikeralbumet "Brothers In Arms" som lå som nr. 1 i 14 uker i Storbritannia og 9 uker i U.S.A. Mark Knopflers far Erwin Knopfler var jøde fra Ungarn.

Mens folk lot seg sjarmere av den tunge rocken og framtoningen til Kiss på 70-tallet var Dee Snider og hans Twisted Sister noe av det mest sjokkerende 80-tallet hadde å by på. Jødiske Sniders utseende var egnet til å skremme Washington-fruer og andre, mens ungdommer som meg digget "I Wanna Rock" og "We're Not Gonna Take It". Innen tungrocken var også Van Halen svært populære. Anført av jødiske David Lee Roth gikk bandet til topps med låta "Jump" i U.S.A. i 1984. Og de fire albumene de ga ut med ham på vokal på 80-tallet nådde topp 10. Som soloarist hadde Lee Roth topp 10 hits som "California Girls", "Just a Gigolo/I Ain't Got Nobody" og "Just Like Paradise".

Dee Snider, David Lee Roth og Mark Knopfler satte farge på 80-tallet, både musikalsk og visuelt.

Suksess på 80-tallet hadde også jødiske Paula Abdul som mellom 1988 og 1991 hadde 6 nr. 1 hits i U.S.A. på rad! Noe som neppe har skjedd tidligere. Med bl.a. "Straight Up", "Forever Your Girl" og "Opposites Attract". Også albumene "Forever Your Girl" og "Spellbound" gikk til topps i U.S.A. og solgte bra ellers i verden. Paula var fra California med jødiske foreldre som hadde rømt fra Syria før Paula ble født.

The Bangles og Susanna Hoffs gikk til topps i U.S.A. med låtene "Walk Like An Egyptian" og "Eternal Flame" på 80-tallet. Mens albumet "Different Light" nådde 2. plass i U.S.A. og 5. plass i Norge. I likhet med Paula Abdul var Susanna født i California med jødiske foreldre.

Bette Midler er en kjent dame. Både som skuespiller, medieperson og som sanger. På 80-tallet hadde hun tre store hitlåter, med vakre "The Rose" (6. plass i USA), "Beast Of Burden" (2. plass i Norge) og balladen "Wind Beneath My Wings" som gikk helt til topps i U.S.A. i 1989.

Stor suksess på 80-tallet og senere hadde fløtesangeren Michael Bolton med hele 75 millioner solgte album og singler. Mest kjent er han kanskje for nr. 1 låta "How Am I Supposed To Live without You" fra 1989. Hans forfedre var jøder fra Russland.

Paula Abdul, Susannah Hoffs, Michael Bolton og Bette Midler satte også farge på 80-tallet.

Pete Burns fra Dead Or Alive hadde en nr. 1 hit i Storbritannia i 1985 med synthlåta "You Spin Me Round", og sjarmøren og jazzpianisten Harry Connick Jr. har solgt mange millioner med album. Begge to har jødiske mødre.

På 90-tallet og senere har de jødiske artistene Amy Winehouse, Mark Ronson, Gavin deGraw, Adam Levine (Maroon 5), Pink, Chris Cornell (Soundgarden) og Jack Black (Tenacious D) opplevd stor suksess.

Jøder utgjør ca. 2% av befolkningen i U.S.A. men har gjort seg bemerket i musikkbransjen i langt større grad enn antallet mennesker skulle tilsi. De kom til U.S.A. i store antall under 2. verdenskrig og ble raskt integrert i det amerikanske samfunnet. I tiårene som fulgte ble de viktige bidragsytere til den økonomiske veksten landet opplevde, og mange jødiske kunstnere gjorde seg bemerket på ulike arenaer. Musikkartistene som er nevnt over har vært med på å skape den rike amerikanske kulturen som folk i resten av verden har latt seg fascinere av de siste 60 årene. Bl.a. meg, som ikke før i voksen alder ble klar over hvor mange av mine musikalske forbilder som var av jødisk opphav.

 

24. 11. 2018                                                     Rangering av James Bond-låter
 

For en som vokste opp på 70- og 80-tallet var James Bond-filmene noe av det tøffeste man kunne se på kino. Og forventningene i forkant av hver filmlansering var store og forbundet med mye omtale i media. James Bond hadde en glamour, røffhet, eleganse, action og spenning som lyste opp i en grå hverdag.

Også temalåta fra hver film fikk enorm oppmerksomhet og var garantert suksess på salgslistene rundt om i verden, også i Norge. Det at det var snakk om selveste James Bond-låta gjorde at man lyttet litt ekstra til den, og etter å ha sett James bond-filmen hadde man gjerne låta på hjernen. Dette bidro til at egentlig helt ordinære låter som "All Time High" med Rita Coolidge og "For Your Eyes Only" med Sheena Easton framstod som flotte poplåter som jeg hørte mye på i ungdommen. Det er først senere at jeg har innsett at kvaliteten på de ikke var all verden, men likefullt er de to låter jeg har respekt for - som endel av mitt ungdoms "soundtrack". 

Mange av temalåtene fra James Bond har endt opp blant de største hitene fra de ulike tiårene, slik som "Live and Let Die" med Paul McCartney, "We have all the time in the world" med Louis Armstrong", "A View to a Kill" med Duran Duran og "Skyfall" med Adele. Men merkelig nok var det først med "Writing's On The Wall" (Sam Smith) fra 2015 at en James Bond-låt gikk til topps i Storbritannia.

At norske a-ha fikk æren av å spille inn en James Bond-låt var veldig artig og noe vi som likte a-ha og James Bond var veldig stolte av. Resultatet ble også veldig bra, da "The Living Daylights" var en fengende poplåt, passende pompøs, og med et umiskjennelig nordisk preg.

Generelt synes jeg at temalåtene fra 60-tallet er de beste, da de har mye av elegansen og det pompøse som en gjerne forbinder med James Bond. Men senere låter som "A View To a Kill" med Duran Duran (1985) og "Skyfall" med Adele (2012) er likefullt de beste - etter min mening - sammen med "You Only Live Twice" med Nancy Sinatra (1967). 

  

Rangering av temalåtene fra James Bond   1962-2015:

Låt Film År Artist
1 You only Live Twice You only Live Twice 1967 Nancy Sinatra
2 A View To A kill A View To A kill 1985 Duran Duran 
3 Skyfall Skyfall 2012 Adele
4 We have all the time in the world On her Majesty's secret service 1969 Louis Armstrong
5 Live And Let Die  Live And Let Die 1973 Paul McCartney & Wings
6 James Bond Theme Dr. No 1962 John Barry & His Orchestra
7 The Living Daylights  The Living Daylights 1987 a-ha
8 Goldfinger Goldfinger 1964 Shirley Bassey
9 Thunderball Thunderball 1965 Tom Jones
10 Diamonds Are Forever Diamonds Are Forever 1971 Shirley Bassey
11 For Your Eyes Only For Your Eyes Only 1981 Sheena Easton
12 The Look Of Love Casino Royale 1967 Dusty springfield
13 The World Is Not Enough The World Is Not Enough 1999 Garbage
14 Tomorrow Never Dies Tomorrow Never Dies 1997 Sheryl Crow
15 All Time High Octopussy 1983 Rita Coolidge
16 Nobody Does It Better The Spy Who Loved Me 1977  Carly Simon
17 Licence To Kill Licence To Kill 1989 Gladys Knight
18 You Know My Name Casino Royale 2006 Chris Cornell
19 Writing's On the Wall Spectre 2015 Sam Smith
20 Die Another Day Die Another Day 2002 Madonna
21 From Russia With Love From Russia with Love 1963 Matt Munro
22 Golden Eye Golden Eye 1995 Tina Turner
23 Moonraker Moonraker 1979 Shirley Bassey
24  The Man With The Golden Gun The Man With The Golden Gun 1974 Lulu
25 Another Way To Die Quantum Of Solace 2008 Alicia Keys & Jack White
26 Never Say Never Again Never Say Never Again 1983 Lani Hall

 

01.10.2018                                                   Nettsiden Mikeoldfield.no er lagt ned
 

Da jeg i 2003 startet opp nettstedet Popworld, som senere endret navn til Den Musikalske Verden (jonarne.net), startet jeg også opp nettstedet mikeoldfield.no. Mike Oldfield har siden 90-tallet vært favorittartisten min - blant svært mange favoritter jeg har. Og dette var min måte å hylle en stor musiker som har gitt meg flotte musikkopplevelser, med album som "Tubular Bells", "Ommadawn", "Five Miles Out", "Crises", "Discovery", "Islands", "Tubular Bells II", "The Songs Of Distant Earth", "Tubular Bells III" og "The Millennium Bell". På den tiden hadde jeg i større grad enn i dag kontakt med andre Mike Oldfield fans, både fra utlandet, og på VGnetts musikkforum. 

På Mike Oldfield-siden ønsket jeg å gå mere i dybden enn i de mer overfladiske artistsidene jeg ellers laget på den tiden. Jeg brukte også siden til å leke med nettgrafikk, og da særlig java som var inn på den tiden. Jeg laget quizer, puslespill, skjermsparere, polls og billedgalleri, i tillegg til en brukbar biografi og diskografi.

Med årene havnet Mike Oldfield siden min litt i bakleksa i forhold til det andre nettstedet mitt, og designet ble etter hvert veldig utdatert. Også en nyhetsside framstod som utdatert ettersom det kunne gå år mellom hver gang den ble oppdatert, før den tilslutt ble fjernet. For ca. et år siden tok jeg bort mye av nettpynten og gjorde siden enklere. Samtidig innså jeg at jeg aldri kom til å ha nok tid til å holde den ved like slik jeg ønsket. Og da jeg for noen dager siden fikk mail fra de som jeg leier serverplass hos, om at jeg måtte knytte .no domenet opp mot et nytt firmanummer, da det gamle ikke lenger var i bruk, bestemte jeg meg for å legge ned hele siden. 

Startsiden på Mikeoldfield.no slik den så ut før nettstedet ble lagt ned.

Noe av årsaken til at jeg hadde ventet så lenge med å legge ned siden var at mye av innholdet på jonarne.net var lagret på Mike Oldfield-siden, med html-navn som inneholdt mikeoldfield.no. Dette er nå endret og biografien, diskografien og billedgalleriet som var kjernen i siden er flyttet til ny nettadresse: 

Litt vemodig er det å legge ned Mike Oldfield-siden etter 15 år, men når det først er gjort kjennes det godt å ha tatt avgjørelsen og heller se framover mot nye prosjekt. Og min lidenskap for Oldfields musikk er fortsatt stor, ikke minst etter utgivelsen av mesterverket "Return To Ommadawn" fra 2017.

 

08.07.2018                                                               Platekjøp og økonomi
  

Dette er kanskje ikke det mest interessante temaet, men bare noe jeg tenkte på forleden dag - i nostalgiens ånd. Jeg har passert 50 år, og har det greit økonomisk, med nesten nedbetalt hus og ikke alt for store daglige utgifter. Interessen for musikk er fortsatt absolutt tilstede, og flere timer går med til musikklytting hver dag. Dessverre er jeg ikke så altfor flink til å tillegne meg ny musikk. Generelt liker jeg ikke lydbildet på musikken som ligger på listene i dag. Det blir for syntetisk, og det er elementer som går igjen som jeg ikke har sansen for. 

Jeg er den første til å innrømme at min manglende forståelse av ny musikk har med alder og meg å gjøre, og ikke nødvendigvis musikken i seg selv. Selv om jeg vet om mange som mener det samme. Det er også helt sikkert mange flotte artister der ute som spiller pop og rock som jeg liker, men som jeg ikke har tatt meg bryet med å finne fram til. På 90-tallet tok det lang tid før jeg fant fram til glimrende artister som James, They Might Be Giants, Air, Belle & Sebastian og Beck, og jeg frykter jeg er iferd med å gjøre den samme tabben igjen.

Jeg leste nettopp en artikkel om noen forskere som hadde funnet ut at vi blir musikalsk lammet når vi runder 30 år. At vi etter det mister lysten/evnen til å tillegne oss ny musikk. Jeg var 30 år i 1998, og på det tidspunktet hadde jeg nok forlengst mistet mye av evnen til å glede meg over samtidens pop rock.

I stedet for å lytte på nye artister går jeg i stedet tilbake i tid, til 60- og 70-tallet, der jeg har fått sans for det autentiske og sjarmerende i musikken til The Kinks, Small Faces, Marty Robbins, Spencer Davis Group, The Hollies, Albert Hammond, Jerry Reed og Nick Drake. Den komplekse, men likevel vakre musikken til Jethro Tull, The Strawbs, Camel, og Emerson, Lake & Palmer. Og jeg liker den elektroniske musikken til Giorgio Moroder, E.L.O., Rick Wakeman og Vangelis, med det fyldige, komplekse lydbildet. Generelt har jeg også brukt mye tid på å høre på det som befant seg på hitlistene på 60- og 70-tallet, og har funnet mye bra der. Inntrykket jeg sitter igjen med er at det var større spilleglede før i tiden. Artistene var mer uhøytidelige, og musikken de skapte var i større grad 'snodig' og ulikt alt annet. Slik som de britiske nr. 1 låtene "Mouldy Old Dough" med Lieutenant Pigeon, "Part Of The Union" med The Strawbs, "No Charge" med JJ Barrie, og "Matchstalk Men And Matchstalk Cats And Dogs" med Brian & Michael. Alle fra 70-tallet.

  Small Faces var svært populære på 60-tallet og musikken deres står seg godt også i dag.

Det meste av plater jeg finner interessante er allerede kjøpt inn til samlingen min - en samling som snart teller 7000 LPer og CDer, og like mange singler. Så jeg har egentlig nok med å spille platene som allerede er der. Likefullt synes jeg fortsatt det er stor stas når det kommer nye plater i hus. Det meste kjøpt gjennom nettet, slik det er for de fleste i dag. Jeg sverger fortsatt til fysiske eksemplarer, og bruker ikke mye tid på å laste ned eller streame. 

Det er gjerne på fredagskveldene at jeg er i kjøpemodus. Da sitter jeg foran PCen med en øl eller en kopp kaffe og surfer rundt på nettsidene på leting etter noe interessant. Det blir kjøpt mye via Amazon, rett og slett fordi de er flinke til å fortelle om andre utgivelser som ligner på de jeg søker etter, med lignende artister. Det er mange interessante plater med 'mine' artister jeg har oppdaget på denne måten. Jeg handler også mye på Discogs, da de har mange sjeldne plater til en fornuftig pris. Og jeg handler på Ebay.

Dessverre er mye av det jeg går til innkjøp av samleplater, nyutgivelser av gamle favoritter, raritetsplater, og lite som er egnet til å pirre nysgjerrigheten min. Jeg føler av og til at jeg sitter med lommeboka vid åpen uten å finne noe fornuftig å bruke pengene på. F.eks. elsker jeg fortsatt musikken til David Bowie, og selv om jeg har ca. 100 forskjellige plater med Bowie i samlingen min er det fortsatt svært mange utgivelser tilgjengelig med ham som jeg ikke har. Men jeg har ingen planer om å betale 500+ for sjeldne utgivelser, eller nok en samleplate, som det fins altfor mange av fra før.

Det hadde vært artig å hatt den svært sjeldne japanske samleplaten "Rock'n Roll Now"

med David Bowie, men  å skulle betale 24.000 for den er utenkelig. For 500.- skulle jeg vurdert det.

Ungdom i dag kjøper ikke fysiske plater. Men aldersgruppen min gjør det, og de har generelt god råd. Det er nok derfor ikke overraskende at plateselskapene spyr ut flotte bokser med gamle helter som Neil Young, David Bowie, Bob Dylan, The Beatles, Queen, Depeche Mode, U2 m.m. for å få oss til å bruke tusenlapper på plater vi strengt tatt ikke trenger. 

Denne litt rare situasjonen gjør at tankene går tilbake til barndommen/ungdommen da penger ikke var noe jeg hadde for mye av, men jeg hadde et brennende ønske om å kjøpe den og den, og den, og den, og den plata - bare jeg fikk råd.. Flere av platene jeg virkelig ønsket meg fikk jeg ikke råd til å kjøpe meg før flere år senere. Det mest ekstreme i så måte må være soundtracket til TV-serien "Cosmos" (med Carl Sagan), der Vangelis hadde det meste av musikken. Den 'utenomjordiske musikken' ble gitt ut på plate i 1981, og på samme tid fant jeg den i den lokale platebutikken Playtime i Trondheim. Jeg husker jeg hadde veldig lyst på plata, men pga. prisen som vel var rundt 70 kr (som kan omregnes til 227.- i 2018 verdi) ble det for mye å betale når man kun hadde ukelønna å bruke. Først i 2017 gikk jeg til innkjøp av plata, på vinyl. Det føltes litt spesielt å dra på butikken og hente plata, så lenge etter at jeg først hadde ønsket meg den. 

I 35 år var soundtracket til TV-serien "Cosmos" på ønskelisten min før jeg endelig gikk til innkjøp av den i 2017.

Jeg oppdaget Bowie for alvor rundt 1982, og platebutikkene i Trondheim hadde mange plater med ham å velge mellom. Men de fleste var alt for dyre, så jeg endte opp med å kjøpe plater med ham som var å finne i billig-hyllene. Klassikere som "Space Oddity", "Station To Station" og "Scary Monsters" ble kjøpt inn først senere da jeg fikk litt bedre råd. Om det hadde vært mulig hadde jeg gjerne donert flere tusenlapper til 1982-utgaven av meg selv, slik at jeg slapp å vente så lenge med å kjøpe platene jeg ønsket meg. Men det hadde sikkert tatt bort noe av den intense lykken jeg følte da jeg endelig fikk råd til å kjøpe, f.eks. "Ziggy Stardust" med Bowie. Julaftener var noe helt annet på 80-tallet enn det er i dag, da det gjerne lå 4-5 plater under juletreet, noe som føltes som en overflod. Mitt beste juleminne er fra 1983, da jeg fikk plater med Men Without Hats, Paul Young, Culture Club, Spandau Ballet og Paul McCartney i gave. Plater som jeg fortsatt setter veldig stor pris på. 

Den tiden kommer selvfølgelig aldri tilbake. Det beste jeg kan gjøre i dag er å forsøke å gjenskape den samme nyfikenheten og entusiasmen for nye artister som jeg hadde i 1982, og finne fram til nye perler i 2000-tallets musikkverden. For de er der helt sikkert.

    

Fortsettelse av Webmasters corner (trykk her)