Stephen Hague

Amerikaneren Stephen Hague gjorde seg bemerket på 80-tallet for sine produksjoner for britiske popartister, og da særlig elektronisk musikk, med navn som Pet Shop Boys, O.M.D., The Communards, Erasure og New Order. 

Hague ble først lagt merke til i 1983, da han skrev og produserte alle låtene på albumet "Ready For Battle" med Rock Steady Crew. Dette var i en tidlig fase av hip hop og albumet var et av de desidert mest populære i samtiden, og et album jeg spilte mye da det kom ut - hektet på hip hop som jeg var. I 1984 gjorde han seg bemerket ved å produsere den utsøkt vakre "Madam Butterfly (Un Bel Di Vedremo)" med Malcolm MacLaren - en av 80-tallets fineste låter.

Men det var i 1985 det tok av for Hague, da han produserte Pet Shop Boys' glimrende debutalbum "Please" og 80-talls klassikeren "West End Girls". Sistnevnte er en av mine favorittlåter ennå i dag, og det skyldes mye den flotte produksjonen der man fornemmer en hvileløs stemning pga. bakgrunnskompet. Også synthbass-rytmen driver låta - en rytme Hague hadde ideen til. Om man hører Bobby Orlandos produksjon på en tidligere versjon av "West End Girls" skjønner man at Hague gjorde en flott jobb her.

Med 3 så ulike produksjoner som alle ble lagt merke til, ble Hague et navn svært mange popartister ønsket å jobbe med utover 2. halvdel av 80-tallet og 90-tallet. Resultatet ble som regel veldig bra, selv om nok endel syntes produksjonene ble i overkant syntetiske og glatte. Selv mente Hague at pop-produksjoner hadde visse regler som en produsent måtte følge, i forhold til struktur og lytterens forventninger. Og rufsete lyd var aldri noe for ham.

Stephen Hague har produsert mange album og låter, og mange av dem er blant mine favoritter. Slik som albumene "Crush" og "The Pacific Age" med O.M.D., "The Innocents" med Erasure - mitt favorittalbum med bandet, og nevnte "Please" med Pet Shop Boys. Låter som "Love Comes Quicly", "Suburbia", "Opportunities (Let's Make Lots of Money)" og "Two Divided By Zero" har jeg spilt om og om igjen gjennom årene.

På Pet Shop Boys' oppfølgeralbum "Actually" fra 1987, som var like bra som forgjengeren og like suksessrik, produserte Hague kjølige "King's Cross" og den glamorøse perlen "What Have I Done To Deserve This". Selve verset på sistnevnte låt var ikke all verden, men Dusty Springfields fantastiske stemme og Hagues komp gjorde "What Have I Done To Deserve This" til en glamorøs 80-talls klassiker, og en låt jeg liker svært godt.

I 1987 produserte Hague også "True Faith" for New Order - en av 80-tallets mest markante låter, og en låt med et syntetisk lydbilde som pirret lytteren. Også dette er en av mine favorittlåter, og en årsak til at jeg har respekt for Hague. Senere produserte Hague også VM-låta "World In Motion" og albumet "Republic" for New Order.

På midten av 80-tallet produserte Hague også den snodige singelen "What's The Colour Of Money" med Hollywood Beyond. Låta hadde et sjørøver/keltisk preg som jeg likte svært godt - som noe jeg aldri har hørt verken før eller senere.

I nyere tid har Hague jobbet med bl.a. Morten Harket, a-ha, Melanie C og Peter Gabriel. Man kan også nevne vakre "A Love Spurned" med Marc Almond, fengende "Love Train" med Holly Johnson og hitlåta "Love Changes (Everything)" med Climie Fisher.

Clive Langer & Alan Winstanley

På 80-tallet var plater med Madness, Dexys Midnight Runners, The Teardrop Explodes og Lloyd Cole & The Commotions noe av det beste og mest erkebritiske som ble gitt ut. Vitalitet, sjarmerende poplåter med intelligente tekster og gode melodier preget låtene bandene ga ut. Selv om disse bandene hadde mye engasjement og gode ideer var de ikke verdens beste musikere, og plateproduksjon hadde de i utgangspunktet ikke så mye greie på. Heldigvis fikk de kyndig hjelp av de dyktige produsentene Clive Langer & Alan Winstanley. Resultatet ble fengende låter med flott lyd og fine studiotekniske detaljer, med bruk av strykerarrangement og blåsere. Mange vil nok bli i godt humør av å høre 80-talls klassikere som "Come On Eileen" (Dexys), "Our House" (Madness), "Lost Weekend" (Lloyd Cole & The Commotions) og "Don't Go" (Hothouse Flowers).

For meg står disse låtene som noe av det fineste som er gitt ut på plate. Og på særlig de to førstnevnte har jeg alltid latt meg imponere av den flotte produksjonen. Måten de ulike instrumentene trer fram i lydbildet er gjort svært delikat, og produksjonen ivaretar det sprudlende uttrykket som kjennetegnet bandene.

Clive Langer fra Liverpool og Alan Winstanley fra London startet sitt samarbeid i 1979, på Madness' debutalbum "One Step Beyond". Og i årene etter var de bandets faste produsenter, til stor glede for begge parter. Fra å være et rent ska-band gikk Madness i retning popmusikk med fengende låter, morsomme tekster og flotte produksjoner. Man fornemmet at Langer & Winstanley skal ha sin del av æren/skylden for dreiningen i Madness' musikalske uttrykk.

Jeg ble fan av Madness etter å ha hørt "Our House" i 1982, og lot meg sjarmere av fine låter som "Wings Of A Dove", "It Must Be Love", "My Girl", "Cardiac Arrest", "Michael Caine" og "House Of Fun". Jeg var ganske tidlig klar over at Langer & Winstanley hadde mye av æren for Madness' flotte låter. Og da jeg gikk til innkjøp av Dexys klassiker-album "Too-Rye-Ay" la jeg merke til at de hadde produsert den plata også.

Av senere produksjoner med de to har jeg stor sans for "Easy Pieces" med Lloyd Cole & The Commotions og "Flood" med They Might Be Giants.

Andre kjente plater de to har produsert er "Kilimanjaro" (The Teardrop Explodes), "Punch The Clock" (Elvis Costello), "What Price Paradise" (China Crisis), "People" (Hothouse Flowers), "Bona Drag" (Morrissey) og "Lifelines" (a-ha).

I likhet med Stephen Hague er Langer & Winstanley kjent for litt polerte produksjoner, noe visstnok både Morrissey og Lloyd Cole har vært negative til i ettertid. Gutta i Madness er nok ikke av samme oppfatning, for på albumene de ga ut i 2009, 2012 og 2016 valgte de igjen å samarbeide med gutta som hadde fulgt dem i studio siden 1979.

Jeff Lynne

Selv om Jeff Lynne er anerkjent for sine flotte produksjoner for Traveling Wilburys, Roy Orbison, Tom Petty, George Harrison, Paul McCartney og Brian Wilson - og det er plater også jeg liker godt, er det først og fremst hans tid i studio som medlem av Electric Light Orchestra som gjør at han havner på en 8. plass på min liste over tidenes beste plateprodusenter.

E.L.O. er blant mine favorittband, og mellom 1974 og 1979 ga de ut fantastiske album som "Eldorado", "Face The Music", "A New World Record", "Out Of The Blue", "Discovery" og "Xanadu". Også før og etter det ga de ut flotte plater.

E.L.O. var Jeff Lynnes band, og selv om de også var ute og opptrådte var det i studio Lynne virkelig briljerte. Etter mange år som plateartist virket det som han visste alle knepene som var mulig å bruke i studio. Koblet med et lekent og intelligent sinn. Bandet og plateselskapet hadde også økonomi til å hyre inn Louis Clark og London Symfoniorkester på mange av bandets utgivelser, noe som skapte det symfoniske lydbildet som preget E.L.O. på den tiden. "Eldorado" fra 1974 høres ut som popversjonen av "Fantasia" med Walt Disney, og den imponerer meg fortsatt med sitt lekne og storslagne lydbilde. Det er også mye Beatles og "Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band" på plata.

I hele tatt var Lynne en mester i å koble sammen ulike instrumenter og sjangre i E.L.O.s musikk, der det gikk fra disco til rockabilly, til symfonisk pop, Beatles-inspirasjon, futurisk electronica, amerikansk folk til mer rett fram rock. Ofte svingte han innom flere av disse av sjangrene i samme låt, slik som på "Can't Get It Out Of My Head".

'Lekent' og 'imponerende' er ord som jeg bruker igjen og igjen om E.L.O.s musikk fra den tiden. Slik som i flotte låter som "Rockaria", "Showdown", "Shine A Little Love", "Mr. Blue Sky", "Xanadu", "Eldorado Overture" og "Livin' Thing".

Bilde av en UFO gikk ofte igjen på E.L.O.s plateutgivelser, og man følte seg hensatt til noe overjordisk vakkert når man hørte på musikken. For Lynne skapte lydbilder man ikke hadde vært i nærheten av å høre før. Lyd som var krystallklar og godt egnet spilt på dyre musikkanlegg.

På 80-tallet var det nok mange som følte at Lynne og E.L.O. landet på moder jord med et brak, der det svulstige lekne lydbildet ble byttet ut med mer tradisjonell new wave pop, slik som i "Here Is The News" og "Four Little Diamonds". Fin musikk, men ikke fantastisk. 

I årene etter ble Lynne en mye brukt og resepektert produsent for andre artister, der man svært ofte kunne høre fragmenter av det E.L.O. engang hadde vært. Men som nevnt, for meg er det tiden i E.L.O. på 70-tallet som gjør at jeg rangerer ham som en av de beste produsentene som har vært.

Peter Collins

Mange store plateprodusenter vil bli husket for en særegen stil som man kunne kjenne igjen produksjonene deres på, slik som over nevnte Jeff Lynne og Stephen Hague. Eller de var endel av en ny bølge, med produksjoner som var en viktig del av det nye lydbildet, slik som de første grunge-platene. 

Engelskmannen Peter Collins vil nok ikke bli husket for noen spesielt stil, og ingen av platene han produserte blir nevnt når de store plateproduksjonene skal hylles. Han var 'bare' en svært dyktig produsent som produserte en lang rekke kjente album, og da særlig fra musikkens gullalder på 80-tallet.

Innen han var 30 år på starten av 80-tallet hadde han lite å vise til, verken som musiker eller produsent. Hans første suksess på listene kom med coveren "Poison Ivy" (7. plass i UK) med mod-bandet The Lambrettas, og "When You Ask About Love" (4. plass i UK) med rockabilly-bandet Matchbox.

Rundt 1982 ble han for alvor kjent som produsent, da han skrev og produserte låtene til tenåringsbandet Musical Youth. Bl.a. med nr. 1 låta "Pass The Dutchie". Han produserte også det sprudlende debutalbumet til jentene i The Belle Stars, bl.a. med "Sign Of The Times" (3. plass i Storbritannia).

Låta og produksjonen som gjorde at jeg for alvor ble oppmerksom på Collins var "They Don't Know" med Tracey Ullman fra 1983. Tidligere hadde den vært ute på plate med Kirsty MacColl - dama som skrev låta. Originalversjonen er også fin, om men litt 'flat' i kompet. I Peter Collins versjon ble det en fantastisk låt krydret med studiotekniske detaljer og fin lyd. Slik som i starten der man fornemmer kirkeklokker og vakker 60-talls stemning. Jeg husker jeg tenkte; "Dette var sannelig proft produsert, uten at jeg da (og heller kanskje ikke senere) har så mye peiling på hva som kjennetegner en god produksjon. Collins produserte Ullmans to album fra 1983 og 1984.

I 1983 produserte Collins også Matt Biancos debutalbum "Whose Side Are You On", med hitlåta "Get Out Of Your Lazy Bed". Begge er store favoritter hos meg, med sitt lekne lydbilde, med inspirasjon fra pop, jazz, salsa, latin, samba, og elektronisk musikk. Albumet er variert og lydbildet vakkert, med fine detaljer hele veien. Dette var den eneste plata Collins produserte for Matt Bianco, og det er helt klart det beste albumet de ga ut.

I 1983 produserte Collins også Nik Kershaws debutsingel "I Won't Let The Sun Go Down". Året etter i 1984 produserte Collins en ny versjon som ble en stor hit, med 2. plass på den britiske singellisten, og en hit over det meste av verden, også i Norge. Collins produserte også "Wouldn't It Be Good" som ble en like stor hit, og han produserte Nik Kershaws suksessalbum "Human Racing" og "The Riddle". Begge topp 10 i UK og Norge. Personlig syntes jeg det lenge var litt flaut å like Kershaw, pga. hans image som tenåringsidol, men jeg syntes albumet "Human Racing" var så bra at jeg spilte det om og om igjen, til stor glede, som en av mine favoritter fra 80-tallet.

I 1984 produserte Collins også topp 10 hitene "Don't Tell Me" for synthbandet Blancmange, og "A Letter To You" for Shakin' Stevens. Og han produserte den amerikanske R&B artisten Jermaine Stewart.

I 1984 tok Collins  en ny musikalsk retning, da han produserte Gary Moores ballade-klassiker "Empty Rooms". Moore var en rocker, og utgivelsen førte til at Collins ble kjent med gutta i det kanadiske prog/heavyrockbandet Rush. I 1985 produserte Collins albumet "Power Windows" for Rush - et album som ble mer elektronisk og mindre progrock-aktig enn forgjengerne. Plata solgte bra, og Rush likte å samarbeide med Collins, slik at også albumene "Hold Your Fire" (1987) og "Counterparts" (1993) ble produsert av Collins og Rush.

I 1985 flyttet Collins til U.S.A. på permanent basis, da han likte musikkscenen i landet bedre. Han følte at amerikanske artister og plateselskaper ikke var så hitorientert og opptatt av å bruke digital innspillingsteknikk. 

I 1987 opplevde Collins ny stor suksess på listene, da han produserte "Over The Hills Far Away" med Gary Moore. Låta hadde et energisk, storslått uttrykk, med sekkepiper, tunge trommedrønn og Gary Moores gitarsoloer, alt satt sammen på en flott måte. I Norge gikk singelen helt til topps, noe jeg selvfølgelig la merke til. Fram til da hadde jeg vært skeptisk til Moore og heavygitar-soloer, men her lot jeg meg rive med. Ennå i dag er låta på min topp 100 liste over tidenes beste låter.

I 1988 produserte Collins så ulike band som Queensrÿche (albumet "Empire" og klassikeren "Silent Lucidity") og Voice Of The Beehive.

I årene etter fulgte produksjoner for artister som Wax, Tom Jones, Michelle Shocked, Jane Wiedlin, Alice Cooper ("Hey Stoopid"), Suicidal Tendencies, Chesney Hawkes, Indigo Girls, Bon Jovi (albumet "These Days"), Divinyls, Jewel, The Cardigans, The Brian Setzer Orchestra, Elton John, LeAnn Rimes, Rick Astley, Kenny Loggins, Paul Carrack og Drake Bell.

Totalt sett vil nok mange si at Peter Collins har vært en 'samlebåndsprodusent' som produserer plater som er ment å selge, og lite annet. Og jeg er ikke helt uenig i det, men her og der føler jeg at han bidratt til noen av de beste pop-produksjonene som har vært. I min musikalske tid. Han er helt klart en mann som kan 'faget' og som helt tydelig er respektert i bransjen. Jmf. hans tre plater med 'flinkisgutta' i Rush.

Martin Rushent

Martin Rushent har på langt nær like mye å vise til som produsent som de over nevnte, men for meg er han er likevel en av de viktigste. Da han var en av de første og beste 'synthprodusentene' på starten av 80-tallet.

Det er først og fremst hans samarbeid med The Human League på synthklassikeren "Dare" fra 1981 som løfter han opp på listen, og som gjør at hans navn blir nevnt i 80-tallets musikkhistorie. Fram til dette hadde bandmedlemmene i The Human League vært sanger, dansere, gitarister og sceneteknisk personell.. Uten noen erfaring med å spille på synthesizere. 

"Dare" er en av de mest markante, kritikerroste og suksessrike albumene fra 80-tallet, og har vært på min topp 10 albumliste siden tidlig 80-tall. Plata har en kjølig eleganse, med et tiltalende elektronisk lybilde som man ikke hadde hørt før. Selv om stemningen var lett dyster  - nesten truende, var låtene både fengende og dansbare. Og mange av dem ble store hits, slik som "Love Action", "Don't You Want Me", "Darkness", "Open your Heart" og "Sound Of The Crowd". Og låtas to beste spor ("Do Or Die" og "These Are The Things That Dreams Are Made Of") var ikke ute på singel. Mye av æren for suksessen med "Dare" har produsent Martin Rushent fått - fortjent nok. Det var han som hadde hjemmestudioet i Reading der "Dare" ble spilt inn. Det var han som hadde det tekniske utstyret, og det var han som visste hvordan man brukte det. Som en læremester til sine elever.

Martin Rushent som var fra Nord-London hadde jobbet med musikk siden slutten av 60-tallet. På første halvdel av 70-tallet var han tekniker på plater med T-Rex, Gentle Giant, Fleetwood Mac, Shirley Bassey og Curved Air.

I 1977 fikk Rushent jobb hos United Artists. Her fikk han høre en demo med et ukjent band som kalte seg The Stranglers. I mangel av andre som hadde tro på bandet valgte han å produsere bandets to første album, under ett, og i løpet av en uke.. Platene "Rattus Norvegicus" og "No More Heroes" ble salgssuksesser (4 og 2. plass) i Storbritannia, som to av de mest solgte pønkplatene som ble gitt ut. Også "Black And White" som Rushent produserte (2. plass) solgte bra.

Samarbeidet med The Stranglers førte til at flere pønkband ønsket Rushent som produsent på sine plater. Mellom 1978 og 1979 produserte han The Buzzcocks tre legendariske album "Another Music In A Different Kitchen", "Love Bites" (med "Ever Fallen In love") og "A Different Kind Of Tension". Han produserte også album for pønkbandene 999 og Generation X. Og han produserte plater for XTC, Yachts, Altered Images og Dr. Feelgood.

På slutten av 1979 var Rushent lei av gitarrock, og han var lei av å dra inn til London fra Reading for å jobbe i studio, så han valgte å bygge opp sitt eget i et hus i hagen. Med suksessen fra pønkplatene hadde han råd til det beste tekniske utstyret som var tilgjengelig. Han var også blitt nysgjerrig på de nye elektroniske instrumentene, og gikk til innkjøp av flere synthesizsere, bl.a. en Roland Micro Composer.

Rushent og hans studio tiltrakk seg nyromantikerne i bandet Visage, med folk fra Ultravox og Magazine, med Midge Ure i spissen. Og sammen spilte de inn Visages debutalbum "Visage", som inneholdt 80-talls klassikeren "Fade To Grey". Rushent som selv var i en læringsfase på denne tiden i forhold til hvilke muligheter de nye synthesizerne ga, var stadig vekk på besøk i uthuset for å se hvordan arbeidet gikk. Og med dyktige tangentmenn som Dave Formula, Billy Currie og Midge Ure var det mange gode tips å hente. Også trommelydene Rusty Egan skapte på synthtrommene og synthesizerne, fascinerte Rushent. Kunnskap som Rushent tok med seg da han i 1981 produserte synthklassikeren "Dare". 

Før han kom så langt spilte Rushent inn sin første synthplate på egen hånd sammen med Buzzcocks-leder Pete Shelley, på det som endte opp på albumet "Homosapien". 

Det var Virgin-mann Simon Draper som satte Rushent i kontakt med Philip Oakey og de andre i The Human League.

Martin Rushent: "Simon Draper of Virgin heard it and called me to talk about their band The Human League. They'd done demos of 'The Sound Of The Crowd' and 'Love Action' in a Sheffield studio, but Simon didn't think they were getting the punch they needed. He loved the drums on Homosapien and asked me to do a track. So the band turned up at Genetic with their 'The Sound Of The Crowd' multitrack. I think Simon had conned them a bit and told them that I'd mix it! I said 'We're going to start again and do it a lot better. There were a few grumbles but by the time we'd finished they were really pleased."

I tiden etter "Dare" ga Rushent ut remix-plata "Love And Dancing" med Human League-låter i hans egne versjoner. Og han ga Human League-lignende musikk med duoen Leisure Process.

Rushent og The Human League planla å jobbe sammen på oppfølgeren til "Dare". Men etter å ha spilt inn de glimrende låtene "Mirror Man", "I Love You Too Much" og "Fascination" valgte de å avslutte samarbeidet. Visstnok pga. store samarbeidsproblemer, og en bemerkning fra Susanne Sulley i The Human League som virkelig såret Rushent.

Samarbeidsproblemene, den store slitasjen over tid og bemerkningen fra Sulley gjorde at Rushent valgte å tre ut av platebransjen for en stund. Han slet med depresjon, og etter hvert store økonomiske problemer. Og med 3 unger som han hadde ansvar for valgte han å selge studioutstyret sitt for å skaffe penger.

I årene etter 1983 var Rushent bare sporadisk aktiv som produsent, på plater med The Go-Go's (1984), Hazel O'Connor (1984), The Associates (1985), Do-Re-Mi (1988). På 2000-tallet fikk han lysten til å produsere plater igjen, gjennom sin yngste sønn som jobbet som DJ. Og det tekniske utstyret han trengte for å jobbe var på langt nær så dyrt som det hadde vært 20 år tidligere. Dessverre døde Rushent i 2011, på et tidspunkt der han var involvert i flere plateinnspillinger.

Martin Rushent var den fremste produsenten innen pønkrock og tidlig synthmusikk. Dessverre fikk han ikke en reell mulighet til å utvikle sitt talent videre, og oppleve nye suksesser i årene etter, pga. de personlige problemene han hadde. Likefullt står han tilbake som en av de store musikkprodusentene innen pop/rock.

Steve Lillywhite

For en 80-talls nostalgiker som meg er Steve Lillywhite et opplagt navn å ha med på denne lista, da han var involvert i mange av de platene jeg likte best da jeg var ung. På 80-tallet var han definitivt et av de store navnene, som en som de som var mer enn litt interessert i musikk visste hvem var. Mens kunnskapen om produksjonene til navn som Stephen Hague, Peter Collins, Mike Hedges og Rick Rubin først har kommet til meg i ettertid, i den digitale tidsalder, hadde jeg grei oversikt over platene som var produsert av Steve Lillywhite på 80-tallet.

For meg var det særlig hans produksjoner innen det som ble omtalt som kelt-rock som var interessant. På første halvdel av 80-tallet var han produsent for mine favoritter Big Country, U2 og Simple Minds. I tillegg produserte han en lang rekke andre kjente artister, slik som Ultravox, Talking Heads, Peter Gabriel, The Pogues og Talking Heads.

Lillywhite vokste opp i Egham, sør i England, og begynte å arbeide i musikkbransjen i 1972, da han som 17-åring fikk jobb som lydtekniker hos Phonogram. I 1975 kom han i kontakt med det ukjente bandet Tiger Lily. Han likte låtene deres og lot dem bruke Phonograms studio om natten når det ikke var i bruk. Litt senere endret Tiger Lily navn til Ultravox!, og de fikk platekontrakt med Island Records. Lillywhite fikk sin debut som produsent på Ultravox' plater "Ultravox!" og "Ha!-Ha!-Ha!" fra 1977. I årene som fulgte produserte han band som Johnny Thunders, Siouxsie & The Banshees, Steel Pulse, XTC og Tom Robinson.

I 1980 fikk Lillywhite vist hvilken dyktig studiomann han var blitt, da han produserte Peter Gabriels legendariske og innovative album "III". Plata regnes som Gabriels beste og er ofte på lister over tidenes beste plater, med låter som "Biko", "Games Without Frontiers" og "Intruder".

I 1980 produserte Lillywhite også U2s første album "Boy" (1980). Det var egentlig meningen at Joy Division-produsent Martin Hannett skulle produsere plata, men U2 likte ikke stilen hans så da kom Lillywhite inn i stedet. Til tross for at Lillywhite hadde en 'policy' om ikke å produsere mer enn 2 album med samme artist lot han seg overtale til å produsere både "October" (1981) og "War" (1983). De tre første platene til U2 er de som har gjort sterkest inntrykk på meg av det de har gitt ut, og da særlig "War" som jeg oppdaget bandet med. Det er noe autentisk og vitalt ved platene. Lillywhite gjorde en god jobb med å bevare uttrykket i U2s musikk, og ikke pakke det inn i studiotekniske detaljer. Noe som preget U2s senere utgivelser.

I 1993 produserte Lillywhite også Big Countrys debutalbum "The Crossing" - et band og et album som hadde mye av det samme som tidlig U2 i seg. Skotske Big Country var kjent for sine 'sekkepipe-gitarer', og de klarte Lillywhite å få fram på en god måte. Slik som i "In A Big Country", der gitarene, trommene, og Stuart Adamsons 'ur-rop' er satt sammen på en måte som fenger lytteren. Det fenget i hvert fall meg i 1983, og fortsatt er både albumet og låta "In A Big Country" på topp 5 på min liste over tidenes beste album og låter. 

Lillywhite produserte også Big Countrys glimrende oppfølgeralbum "Steeltown". Lydbildet her var litt mer rufsete og dystert, men nådde likevel 1. plass i Storbritannia i 1984. Etter det var samarbeidet mellom Big Country og Lillywhite over for denne gang, da han hadde produsert de 'obligatoriske' to albumene. De følgene platene til Big Country kan ikke måle seg med de to første, etter min mening.

Mellom 1980 og 1984 produserte Lillywhite også andre artister, slik som Toyah, The Psychedelic Furs ("Pretty In Pink"), Joan Armatrading, Frida, favorittene mine i Thompson Twins, og ikke minst Simple Minds. Lillywhite produserte klassikeren "Sparkle In The Rain" med Simple Minds, som også er av mine favorittplater. "Sparkle In The Rain" er en spennende plate, der den både er full av energi, gode låter, dansbar, men samtidig en rockeplate. Pent pakket inn av Lillywhite. 

Høsten 1983 traff Lillywhite sin tilkomne Kirsty MacColl. MacColl var allerede på den tiden et kjent navn, ikke minst som låtskriver. Hun deltok som sanger på to av låtene på "Sparkle In The Rain". I 1984 produserte Lillywhite hennes største hit "A New England" (7. plass i UK). 

I 1986 produserte Lillywhite The Rolling Stones' album "Dirty Work", og i 1987 produserte han Climie Fishers suksessrike album "Everything" (sammen bl.a. Stephen Hague).

Mer enn det vil han bli husket for sitt samarbeid med The Pogues på deres klassiker "If I Should Fall From Grace" \, fra 1988. I tillegg til mye annet fint inneholdt plata låta som gang på gang er blitt kåret til tidenes beste julelåt - uendelig vakre "Fairytale Of New York". Som de fleste andre ble også jeg fascinert av den snodige låta, med irsk julestemning og kjatring mellom to døddrukne fylliker. Folk blir aldri lei av den, mye takket være den vakre julestemningen som Lillywhite klarte å gi låta. Da Shane MacGowan og co. kom til studio hadde de lite klart. Bl.a. visste de ikke hvem som skulle ha den kvinnelige stemmen i låta. Jobben ble da gitt til Kirsty MacColl som var med ektemannen sin i studio, slik hun ofte var på den tiden.

I 1988 produserte Lillywhite Talking Heads latino-inspirerte album "Naked". I 1989 produserte han Thompson Twins' skuffende plate "Big Trash". I 1990 produserte han Madchester-artistene Happy Mondays og The La's, og han gjorde en glimrende jobb på veldedightsplata "Red Hot + Blue", der han produserte låtene til de fleste artistene som deltok.

Utover 90- og 2000-tallet forsvant Lillywhite ut av syne for meg, selv om han i 1991 deltok på U2s salgssuksess "Achtung Baby". Han var heller ikke like produktiv som på 80-tallet, noe som bl.a. skyldtes familiesituasjonen. Først med skilsmisse fra Kirsty MacColl, deretter med sistnevntes tragiske død i 2000, noe som førte til at Steve ble alenepappa for to gutter.

80-tallet var Steve Lillywhites store tiår, slik det også er det for meg. Og hans bidrag på mange av de beste platene og lydbildene fra den tiden gjør at jeg har ham høyt oppe på min liste over tidenes beste plateprodusenter.

Mike Hedges

De produsentene jeg liker best er de som har produsert 'mine' plater, og som har klart å gi dem et særpreg som man kan kjenne de igjen på. Mike Hedges er en slik mann. Han har produsert favoritter som The Cure, The Associates, Marc Almond og The Beautiful South. Selv om de Hedges-produserte platene til disse artistene musikalsk er forskjellig har de alle en intelligens, melankoli, en dybde, og noe erkebritisk over seg som jeg vil gi Hedges mye av æren for.

Han dukket opp i musikkbransjen sent på 70-tallet som lydtekniker på plater med Heatwave, Steve Harley og London-oppsetningen av "Evita". I 1979 fikk han muligheten til å være lydtekniker på The Cures debutalbum "Three Imaginary Boys". Hedges og bandet fant tonen, og året etter produserte han albumet "Seventeen Seconds" og året etter det, "Faith". I ettertid fikk Hedges mye skryt for det nyskapende atmosfæriske lydbildet på "Seventeen Seconds".

Pengene Hedges tjente på disse platene investerte han i sitt eget studio, kalt Playground.

I 1982 produserte Hedges klassikeren "Sulk" med The Associates - en plate som er elsket av musikkritikere, og av meg, selv om jeg oppdaget den lovlig sent. I tillegg til Billy MacKenzies fantastiske intense stemme og Alan Rankines intrikate tangentspill, var produksjonen overveldende - noen vil si overprodusert. Men den uttrykte MacKenzies emosjonelle svigninger i sang og tekster på en flott måte. Og Hedges' navn blir trukket fram når plata omtales.

Etter Cure samarbeidet Hedges med Siouxsie & The Banshees på flere plater ("Nocturne", "Hyaena", "Through The Looking Glass" og "Peepshow"). I likhet med The Cure var Siouxsie et goth-band, med et dystert, hult og melankolsk lydbilde.  "Through The Looking Glass" regnes som en av bandets beste plater, med et eksperimentelt og variert lydbilde, noe Hedges skal ha mye av æren for. Bl.a. brakte han inn klassiske elementer og jazz.

Ved siden av disse bandene produserte han plater med Bauhaus, The Creatures og Southern Death Cult, noe som gjorde ham til den store goth-produsenten i Storbritannia på første halvdel av 80-tallet. Han produserte også The Beat og The Undertones.

I 1984/85 ble jeg for alvor oppmerksom på ham, da han produserte det som var favorittartisten min på den tiden, Marc Almond. Almond hadde noen år tidligere hatt stor suksess med synthpop-bandet Soft Cell men valgte i 1984 å fortsette som soloartist i stedet. Hans første soloalbum "Vermin In Ermine" som var produsert av Hedges oppdaget jeg først senere, mens "Stories Of Johhny" fra 1985 ble en stor favoritt hos meg (og er det ennå). Dette var musikk som jeg ikke hadde hørt tidligere: Teatralsk, søtladen, pompøs og stemningsfull. Plata var fylt med vakre lydbilder, både syntetiske og vokale, pent satt sammen av Mike Hedges. 

"Mother Fist And Her Five Daughters" fra 1987 er en av mine absolutte favorittplater noensinne. Igjen med Hedges som produsent. "Mother Fist" er dyster, melankolsk, melodiøs og stemningsfull. Gjennom vakre lydbilder tok Marc Almond og Mike Hedges med lytteren til den hviskende vind ved havet, til et slitent publokale, til flamencoens Spania ("There Is A Bed") , franskinspirert i "The River", til en jazzklubb, og tilbake til England i låter som "Melancholy Rose", "Ruby Red" og "Angel In Her Kiss". Det ble også brukt en lang rekke utradisjonelle instrumenter, slik som hurdy-gurdy, noe som bidro til å gjøre "Mother Fist" til en spennende plate.

Dessverre produserte ikke Hedges flere plater for Almond, med unntak av "The Idol" på "Fantastic Star" fra 1996. Men de to siste produserte står for meg som to av de fineste albumene i samlingen min.

I 1989 innledet Mike Hedges et samarbeid med nok en favoritt hos meg, The Beautiful South fra Hull. I 1986 og 1987 hadde Mike Heaton opplevd stor suksess med The Housemartins. Bl.a. med nr. 1 låta "Caravan Of Love". Housemartins var et gitarband, og tidlig bestemte Heaton seg for at The Beautiful South skulle ha et mer sofistikert, piano-orientert lydbilde, selv om gitaren fortsatt skulle være tilstede i lydbildet. Til glede for Heaton og co. takket Mike Hedges ja til å være produsent for bandet. De likte hans tidligere arbeider, og de likte at han hadde et litt avslappet forhold til detaljer. Mike Hedges: "Don't worry about it. You won't hear the bass once it's finished."

I 1989 var de ute med debutalbumet "Welcome To The Beautiful South". Og selv om det var en pop-plate, var den fylt av fine detaljer, bitende tekster, og flotte melodier og arrangementer. Slik som i pop-perlene "You Keep It All In", "Song For Whoever" og "I'll Sail This Ship Alone". Det er noe erkebritisk og koselig over musikken til The Beautiful South, mye takket være Hedges produksjon. Jeg liker alle platene bandet ga ut, men debutalbumet  "Welcome To The Beautiful South" er fortsatt favoritten, og er fortsatt på min topp 100 liste over tidenes beste album. Hedges produserte også den flotte oppfølgeren "Choke" fra 1990 med flere sukkersøte fengende låter. Bl.a. nr. 1 låta "A Little Time". I tillegg til en morsom dialog mellom Briana Corrigan og Dave Hemingway hadde låta et behagelig komp i bakgrunnen.

Etter dette forsvant Hedges ut av horisonten for min del. Jon Kelly kom inn som produsent på de neste B.S. albumene. Hedges var likefullt aktiv på 90-tallet og utover, med produksjoner for The La's, Manic Street Preachers ("Everything Must Go" og "This Is My Truth Tell Me Yours") og Dido ("Life For Rent"). Hedges produserte også Lene Marlins oppfølgeralbum "Another Day" fra 2003, og "The Boy With No Name" med Travis fra 2007. Og han deltok som produsent på filmmusikken til "Harry Potter And the Goblet Of Fire".

Mike Hedges er 'min' mann, blant flere på denne listen. Først og fremst pga. hans bidrag på plater jeg liker veldig godt. Og det vil jeg nok være ham evig takknemlig for.

Giorgio Moroder

Mange vil nok rynke på nesen når de hører navnet Giorgio Moroder, og de som leser dette vil nok undre seg over at jeg plasserer ham så høyt som på 3. plass over tidenes beste produsenter. På 80-tallet var han mest kjent for kommersielle hits som "Call Me" med Blondie, "Take My Breath Away" med Berlin, "Cat People (Putting Out Fire)" med David Bowie, "Flashdance" med Irene Cara, "NeverEnding Story" med Limahl, "Together In Electric Dreams" med The Human League og "Danger Zone" med Kenny Loggins. Han var kjent for å ha laget musikken til svært mange filmer, og han var kjent for sin merkelige mustasje og glamorøse bilder sammen med pene damer. De som var litt mer oppdatert på musikk visste at han på 70-tallet stod bak hitlåtene til Donna Summer, sik som "I Feel Love" fra 1977.

For min egen del er det nok først lenge etter 80-tallet at jeg fikk oversikt over mye kritikerrost og bra musikk han har produsert og skrevet. Helt siden 1971 da han skrev låta "Son Of My Father" som gikk til topps i Storbritannia med Chicory Tip i 1972 (som den første synthlåta til å gå til topp der). Og gjennom hele 70-, 80-, og delvis inn på 90-tallet. 

Som et 'ytre' bevis på Giorgios kvaliteter kan det nevnes at han gjennom årene har mottatt 3 Oscarpriser, 3 Grammy Awards og 4 Golden Globe for sin musikk. Han har også skrevet musikken til filmklassikere som "Midnight Express" (1978), "American Gigolo" (1980), "Cat People" (1983), "Flashdance" (1983), og "Scarface" (1983). Og han har laget vignett-låta til to Sommer-OL og et Fotball-VM.

Giorgio Moroder ble født nord i Italia i en tysktalende del av landet. Og det var i Vest-Tyskland at Giorgio startet som profesjonell musiker, på starten av 60-tallet. I årene som fulgte skrev han hits for mange tyske artister. I 1969 fikk han sin første hit som soloartist, med 'tyggegummi'-pop låta "Looky Looky".

I 1970 ble han presentert for en synthesizer for første gang (Moog-synthesizer), og fra da av ble elektroniske tangentinstrumenter Giorgios foretrukne instrument. Med penger fra salget av singelen "Son Of My Father" fikk Giorgio råd til å investere i sitt eget platestudio, i kjelleren i Arabella-bygningen i München. Et studio som kom til å bli et av de mest populære i musikkverdenen gjennom 70- og 80-tallet, der kjente navn som Led Zeppelin, Queen, The Rolling Stones, Electric Light Orchestra, The Three Degrees, Donna Summer, Iron Maiden, Marc Bolan & T.Rex, Donna Summer, Deep Purple, Rainbow,  Freddie Mercury, Sweet og Elton John spilte inn plater. Queen spilte inn suksessalbumene "The Game" og "The Works" her, med Giorgios lydtekniker Mack som produsent. Giorgio kalte studioet sitt Musicland Studios.

I 1974 tok Giorgios karrierere av da han møtte amerikanske Donna Summer i Tyskland. Fra 1975 og utover hadde de mange hitsingler sammen. Donna som sanger og GIorgio som låtskriver og produsent (sammen med Pete Bellotte). Først med den 'pornografiske' disco-låta "I Love To Love You Baby" i 1975, og deretter med synthklassikeren "I Feel Love" fra 1977. "I Feel Love" hadde et rent eletronisk komp skapt av en moog-synthesizer. Og ikke strykere, gitar og bass som ellers var vanlig på disco-låter på den tiden. Giorgio og Pete hadde ønske om å lage discomusikk på en helt ny måte, med et futurisk preg, noe de lyktes godt med. Det monotone hypnotiske bakgrunnskompet ga assosiasjoner til Kraftwerk, noe også tangentspillet gjorde, men rytmen var likevel fengende dansbar, og med Donna Summers stemme var det ikke tvil om at dette var en discolåt - gjort på en måte som ingen hadde vært i nærheten av tidligere.

"I Feel Love" regnes som en av de viktigste låtene som er laget, som en milepæl i musikkhistorien. Allerede da den ble gitt ut ble den hyllet som et nyskapende mesterverk. Brian Eno var i Berlin med David Bowie på den tiden for å spille inn klassikeren "Heroes", og da Eno hørte "I Feel Love" gikk han til innkjøp av den og spilte den for Bowie og de andre som var i nærheten. Brian Eno: "This might be the best record ever made, and it's the sound of the future. This single is going to change the sound of club music for the next fifteen years." 

"I Feel Love" gikk til topps i Storbritannia, Australia, Nederland, Belgia, Østerrike og nådde topp 10 i bl.a. U.S.A og Norge.

1977 stod Giorgio Moroder bak nok en plateutgivelse som regnes som en av de viktigste i historien om electronica: soloalbumet "From Here To Eternity". Plata var en ren elektroplate uten noen tydelige disco-elementer, og uten bruk av tradisjonelle instrumenter. Men med mye god synthlyd, til glede for elektrofriker og musikkinteresserte generelt. Den hovedsakelig instrumentale plata var som en tidskapsel i forhold til hva analoge synthesizerne var i stand til å skape av lyd på den tiden. De fleste som hører plata vil nok legge merke til det varme, fyldige soundet, noe man best legger merke til i åpningssporet "From Here To Eternity". Det ble også brukt loops og ekko-effekter, noe som ikke var vanlig på den tiden.

Både "I Feel Love" og "From Here To Eternity" er store favoritter hos meg, som flotte eksempler på 70-talls synthlyd - 'varm og fyldig', og med stor dybde i lydbildet.

På denne tiden var Giorgio også opptatt med innspilling av flere soloplater, jentrioen The Three Degrees,disco-bandet Munich Machine, og sangerinnen Chris Bennett. I 1978 laget han filmmusikk for første gang, til den amerikanske spenningsfilmen "Midnight Express". Giorgio som fram til dette var mest kjent for å lage lettfattelig pop/discomusikk fikk vist at han også kunne lage 'alvorlig musikk'. For filmusikken mottok han prisen for for "Best Music, Original Score" på Oscar-utdelingen 9. april 1979.

I 1979 skapte Giorgio electronica-hits for de amerikanske kunstrockerne i Sparks. Han produserte albumet "No. 1 In Heaven", og skrev bl.a. "The Number One Song In Heaven". Sistnevnte låt regnes som en av de første store new wave låtene - en sjanger som for alvor slo an på 80-tallet, mens "No. 1 In Heaven" regnes som en av de første synthpop-albumene, og er også blant Sparks mest populære utgivelser (topp 3 på RYM). I likhet med Giorgios soloplater fra den tiden, og "I Feel Love" har albumet en fyldig synthlyd, med fengende trommelyder som gjør det til et flott album.

I 1979 var Giorgio også med og skrev og produsere "Life In Tokyo" med britiske Japan - en låt som minnet om de på plata til Sparks.

I 1978 flyttet Giorgio og hans musikerteam til Los Angeles, for å være nærmere Donna Summer som hadde flyttet dit, og fordi han begynte å få mange tilbud om å lage mer filmmusikk. De fortsatte å lage discolåter for Donna Summer, slik som de amerikanske nr.1 hitene "MacArthur Park", "Hot Stuff", "Bad Girls" og "No More Tears".

I 1980 skrev og produserte han alle låtene til soundtracket til filmsuksessen "American Gigolo" med Richard Gere i hovedrollen. I motsetning til hva som tidligere var vanlig laget han musikk som både passet til filmen og som egnet seg spilt på radio som hitlåter, slik som "Call Me" som ble framført av Blondie. Singelen gikk til topps både i U.S.A., Canada og Storbritannia. Og Blondie og Giorgio ble nominert til Grammy for låta.

I 1982 fikk Moroder nok en stor hit da han laget musikk til filmen "Cat People". Til å framføre tittellåta "Cat People (Putting Out Fire)" ønsket Giorgio seg rocke-ikonet David Bowie. Og Bowie sa ja til å stille opp. "Cat People" uttrykte den gotiske og litt truende stemningen i filmen på en flott måte, i tillegg til at den hadde hitpotensiale.

For meg står "Cat People" som kanskje den beste enkeltlåta Giorgio har skrevet og produsert. Den bygger seg opp på en spennende måte, der den er litt dyster i starten men switcher over til et fengende refreng. Det er mange studiotekniske detaljer i bakgrunnen, noe som bidrar til låtas kvaliteter. Den ble også en stor hit rundtom da den ble gitt ut. I Norge toppet den VG-lista i 8 uker. I 1983 ønsket Bowie å ha med Giorgios versjon på "Let's Dance", men fordi MCA som eide rettighetene nektet EMI å bruke låta måtte Bowie spille den inn pånytt, i en langt mer tam utgave enn originalen. 

I 1983 var Giorgio om mulig enda mer aktiv, der han laget musikk til hele 4 filmer: "Flashdance", "Superman III", "Scarface" og "D.C. Cab". To av filmene var blant de mest markante filmene fra 80-tallet - mye takket være Giorgios flotte musikk.

Til både "Flashdance" og "Scarface" bidro Giorgio med det som i ettertid står som 'ultratypisk' 80-talls pop. Likefullt er dette musikk jeg setter stor pris på, da den både er svært fengende, med ustrakt bruk av synth, og fordi de minner meg så mye om den tiden musikken ble gitt ut i. Mens andre artister forsøkte å ha særpreg og ha litt kredibilitet, var låter som "She's On Fire", "Take It To The Limit", "I'm Hot Tonight" ("Scarface") nesten dekadente, slik mange av karakterene i filmen. Temalåta "Tony's Theme" derimot, er kritikerrost av de fleste, og en av grunnene til at Giorgio ble nominert til Golden Globe for soundtracket.

"Lady Lady Lady", og "Love Theme" fra "Flashdance" var klisjeaktig vakre, men likefullt fine å høre på. Tittellåta "Flashdance (What A Feeling)" er en av 80-tallets største hits, og en låt mange kan forbinde tiåret med - også jeg - Både pga. filmen og pga. suksessen låta opplevde overalt. Singelen toppet i U.S.A. i hele 6 uker og 4 uker i Norge. I likhet med Cat People" bygger den seg opp på en fin måte før den går over i et fengende refreng. Hele veien er det mange fine detaljer i lydbildet som gjør at den har opplagte kvaliteter som en popklassiker.

I tillegg til 4 soundtracks ga Giorgio ut et soloalbum ("Solitary Men") i 1983, og han produserte Irene Caras soloalbum "What A Feelin".

Mens andre artister kan holde på et år med et album, som ender opp som vel gjennomført men litt kjedelig å høre på, produserte og skrev Giorgio 6 album i løpet av et år. Plater som inneholdt en lang rekke hitsingler som fortsatt spilles. Imponerende!

I 1984 var han like aktiv, med soundtrack-musikk til "Neverending Story","Electric Dreams" og "Thief Of Hearts". De to første var blant de mest populære filmene i Europa det året. Og begge ga Giorgio store hits, slik som "Neverending Story" sunget av Limahl som gikk til topps i Norge (5 uker), og Sverige, Spania, og Japan. Og "Together In Electric Dreams" med The Human League som nådde topp 3 i Storbritannia. I 1985 spilte Giorgio og Philip Oakey fra The Human League inn et album sammen.

I 1984 laget Giorgio også musikken til sin egen utgave av filmklassikeren "Metropolis" fra 1927. Selv om verken filmen eller soundtracket slo an skrev og produserte han store 80-talls hits til filmen, slik som "Love Kills" (Freddie Mercury), "Here She Comes" (Bonnie Tyler), "Cage Of Freedom" (Jon Anderson) og "Here's My Heart" (Pat Benatar). Samme år skrev han også låta "Reach Out" for Sommer-OL i Los Angeles.

I tillegg produserte han to album (Janet Jackson, Helen St. John) og to singler for Berlin i 1984.

Et av de mest populære og omtalte bandene i Storbritannia i 1986 var elektropønkerne i Sigue Sigue Sputnik. Hitlåta "Love Missile F1-11" (3. plass i UK, 1. plass i Spania) og albumet "Flaunt It" hadde et futurisk preg, og framstod som svært velprodusert og moderne. For mange var det overraskende at Giorgio Morder hadde produsert låtene, da dette ikke var et lydbilde han var kjent for. 

Det Giorgio vil bli husket for i 1986, som et høydepunkt i karrieren, er filmmusikken til kinosuksessen "Top Gun" - den mest populære filmen i 1986. Han skrev og produserte 5 låter til filmen, bl.a. nr. 1 låta "Take My Breath Away" med Berlin, og "Danger Zone" med Kenny Loggins (som nådde 2. plass i U.S.A.) For førstnevnte fikk Giorgio både en Oscar og en Golden Globe. 

Som så mye annet Giorgio stod bak var dette låter som 80-tallet vil bli husket for. Både fordi de var så tidstypiske og svært populære, også i tiårene etter.

I 1988 skrev Giorgio temalåta for Sommer-OL i Seoul, kalt "Hand In Hand" (med Koreana). "Hand In Hand" var akkurat så pompøs som en OL-låt bør være, med et refreng som det er lett å synge med på og som folk husker. I 1990 fikk han oppmerksomhet over hele verden da han skrev VM-låta for Fotball-VM i Italia - hans hjemland. "Un'estate italiana"/"To Be Number One" som den ble presentert som, var en flott låt som gjorde det bra på listene i mange land. I Italia lå den som nr.1 i hele 16 uker.

Parallelt med dette fortsatte han å produsere mange plater med ulike artister, og han laget musikk til diverse filmer.

Men fra 1990 og utover roet Giorgio ned tempoet, og det han presenterte var ikke like interessant lenger, og låtene hans ble ikke like store hits som tidligere. Han valgte i stedet å bruke tiden på familien og interessen for biler. I 1995 valgte han å trekke seg tilbake. Men noen år senere var han igjen bak spakene, da han bl.a. produserte den fengende låta "Good Boys" med Blondie. I 2013, i en alder av 73 år samarbeidet han med Daft Punk, og det ble starten på en ny musikalsk karriere for Giorgio med mange oppdrag, både på plate og som DJ.

Min respekt for Giorgio er rett og slett basert på all den flotte musikken som han står bak. Han har ført an innen populærmusikk helt fra han opplevde stor suksess med "I Feel Love" i 1977 fram til 1990. Og hele tiden har han vært oppdatert på de seneste strømningene i musikkverdenen slik at den framstod som tidsriktig. Og få eller ingen andre produsenter og låtskrivere kan vise til samme salgstall. For meg og mange andre er musikken hans "Soundtrack Of The 80's", som noe av det mest typiske fra tiåret, og beste.

George Martin

George Martin er et navn de fleste musikkinteresserte har hørt om, da hans bidrag på Beatles' legendariske plater har blitt omtalt gang på gang gjennom årene. I så måte er ikke noen ytterligere presentasjon nødvendig for å forstå hvorfor jeg plasserer ham så høyt på denne listen, men jeg gjør det likevel.

Da jeg rundt 7-års alderen begynte å bli nysgjerrig på voksenmusikken i samlingen til moren min var "Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band" blant platene jeg satte på platetallerkenen. Årsaken til det var ikke! at noen hadde fortalt meg at dette muligens var tidenes beste plate, og en av de mest betydningsfulle. Det var rett og slett fordi jeg syntes coveret var spennende, og fordi det fulgte med et ark der man kunne klippe ut Beatles-gutta og sette dem som pynt på bordet. I ettertid har jeg skjønt at mammas versjon er en av de første utgavene av plata, og at plata ville hatt brukbar verdi om jeg ikke hadde klippet i stykker det arket. Men det er en annen historie.

Jeg spilte plata og ble raskt glad i "When I'm Sixty-Four". Og med tiden ble jeg veldig glad i resten av plata også, med unntak av "Within You Without You" som jeg vel aldri har fått taket på. "Sgt. Pepper's" imponerte meg med sine flotte låtarrangement, slik som i komplekse "A Day In The Life" - min favoritt fra plata i dag. Symfoniske "She's Leaving Home", psykedeliske "Lucy In The Sky With Diamonds" og elektroniske "Being For The Benefit Of Mr. Kite !". Plata satte en standard for musikken jeg kom til å like i årene etter, der jeg verdsatte gode melodier og gode produksjoner som inneholdt musikalske detaljer som var spennende, slik "Sgt. Pepper's" hadde så mange av.

I årene som fulgte gikk jeg til innkjøp av de andre platene til Beatles, og alle falt i smak. Særlig de seneste utgivelsene, slik som "Abbey Road", "Magical Mystery Tour", "Revolver" og "The White Album", fordi de inneholdt låter med den samme kompleksiteten som de på "Sgt. Pepper's".

All musikk jeg liker i dag føler jeg at jeg kan tilbakeføre til Beatles. Det som ikke er overraskende er at slik har det vært for svært mange andre også, ikke minst hos artistene jeg hørte på på 80- og 90-tallet. I ungdommen hadde også de blitt sterkt påvirket av Beatles' musikk, som en favoritt hos de fleste. Og mye av musikken de laget hadde tydelige referanser til Beatles.

Historien om The Beatles kunne fått en annen utgang om ikke plateprodusent George Martin hadde fattet interesse for dem i 1962, på oppfordring fra deres manager Brian Epstein. Det var Martin som sørget for at EMI ga dem platekontrakt, på et tidspunkt der de nettopp var blitt avvist av Decca. Og det var han som produserte de første platene deres (og de påfølgende), og som bidro til at de uferdige låtene de hadde framført fram til da fikk en produksjon som gjorde at de nådde ut til langt flere mennesker enn de hadde gjort tidligere i karrieren. 

George Martin var født i Highbury i London i 1926. Etter en kort militærkarriere begynte han på Guildhall School of Music and Drama, der han ble klassisk skolert. Klassisk musikk og symfoniorkestre var noe han hadde vært opptatt av siden han var liten. I 1950 begynte han i BBCs avdeling for klassisk musikk, men skiftet raskt jobb og begynte hos EMIs underselskap Parlophone. I 1955 fikk Martin ansvaret for Parlophone. Parallelt med dette produserte han klassiske utgivelser, samt plater med komikeren Pete Sellers og The Ivor & Basil Kirchin Band. I 1961 opplevde George å gå til topps på den britiske singellisten med music hall-inspirerte "You're Driving Me Crazy", framført av The Temperance Seven.

Martin produserte Beatles' debutsingel "Love Me Do" i 1962. Her bestemte han at Paul skulle synge på låta i stedet for John, slik at sistnevnte kunne spille munnspill. Enda større avtrykk satte han på 2. singelen "Please Please Me", som ble Beatles gjennombrudd på listene, med 2. plass i Storbritannia og 3. plass i U.S.A., i 1963. I utgangspunktet hadde Beatles tenkt at dette skulle være en rolig sang, i Roy Orbison-stil. Men Martin overtalte dem til å sette opp tempoet, noe som gjorde låta mye mer fengende. Paul McCartney: "We were a bit embarrassed that he had found a better tempo than we had."

Da Paul McCartney presenterte "Yesterday" til de andre i Beatles, i 1965, visste de ikke helt hvordan de skulle gripe an låta, i forhold til bruk av bass, trommer, og koring. Martin foreslo at Paul skulle synge den selv, akkompagnert av en kassegitar. Martin foreslo også at bakgrunnskompet burde inneholde strykere, noe som ikke var gjort på en Beatles-låt før det. Bruk av strykerarrangement på Beatles' låter var noe som ble gjort hyppig i årene som fulgte, og noe som bidro til at Beatles framstod som litt mer sofistikert enn andre popband på samme tid.

Etter å ha gitt ut flere plater i Beat-tradisjonen tok Beatles en ny retning i 1965 med albumet "Rubber Soul". Låtene hadde større musikalsk dybde, de var politiske, og med et visst psykedelisk preg.  Blant de beste låtene på plata var balladen "In My Life", som omhandlet John Lennons liv i Liverpool før Beatles slo gjennom. George Martin produserte albumet og "In My Life". Det var hans ide å legge på barokk-inspirert pianospill på låta, pianospill som han selv stod bak.

Da Beatles skulle spille inn "Being For The Benefit Of Mr. Kite !" på "Sgt. Pepper's" ønsket John Lennon å skape sirkusstemning i kompet, med et retropreg som stemte med sirkusplakaten fra 1800-tallet som var inspirasjon for låta. Jobben med å skape denne stemningen ble gitt til Martin. Martin spilte både pumpeorgel, elektrisk orgel, hammond orgel og klokkespill for å skape den rette stemningen. Opptakene som ble gjort ble deretter redigert sammen, noe som skapte den 'psykedeliske' effekten på  "Being For The Benefit Of Mr. Kite !" - som en av de mest teknisk avanserte låtene Beatles noen gang spilte inn.

Også den indisk-inspirerte "Within You Without You" var en krevende låt der Martin bidro sterkt. Han skapte et psykedelia-inspirert strykerarrangement som ble avspilt sammen med de indiske instrumentene sitar, tanpura, dilruba og tabla-trommer. For å skape en 'øst møter vest' stemning. Noe han og låtskriver George Harrison lyktes bra med.

På tittellåta "Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band" hadde Martin ideen til å spille inn musikk baklengs for å skape en psykedelisk effekt.

Klassikeren "Strawberry Fields Forever" regnes som den mest krevende låta Beatles noengang spilte inn. Det er også låta John Lennon var mest fornøyd med som medlem av Beatles. George Martin tok opptak av det elektroniske instrumentet mellotron, slidegitar, piano og cymbaler, og spilte de inn baklengs. Han fikk også jobben med å sette sammen to opptak med ulikt innhold, og i ulik hastighet, til ett. Noe som krevde at han og Geoff Emerick måtte klippe sammen båndene fra de to opptakene med saks og lim, og justere hastigheten på det ene opptaket.

Martin har også mottatt mye skryt for blåserarrangementet på "All You Need Is Love".

Like mye som George Martins arrangementer, ideer til lydbilder, og evner som produsent, var hans rolle som inspirator, der han hele tiden utfordret medlemmene av Beatles til å være kreative og skapende. Han var en farsfigur for de fire og han var en god venn. Uten ham hadde ikke Beatles' plater blitt så bra som de ble. 

John, Paul, Ringo og George kunne komme til ham med ideer de hadde i hodet. Så var det Georges jobb å skape musikk ut av det som de kunne gi ut på plate. Det var ikke uten grunn at han ble kalt den 5. Beatle. Paul McCartney: "If anyone earned the title of the fifth Beatle, it was George."

Parallelt med, og i årene etter Beatles, var George Martin også aktiv som produsent på plater med andre artister. Også mange av de ble store suksesser. 

I 1962 forsøkte Martin å få Beatles til å spille inn låta "How Do You Do It". Men de følte ikke den passet dem, så Martin lot Liverpool-bandet Gerry & The Pacemakers spille den inn i stedet, med ham som produsent. I april 1963 gikk den til topps på den britiske singellisten, i 3 uker. Martin produserte også de neste to singlene til  Gerry & The Pacemakers, som også gikk til topps i Storbritannia. Bl.a. klassikeren "You'll Never Walk Alone" som fortsatt spilles på hver hjemmekamp til Liverpool F.C. og blant fans over hele verden. Cilla Black, også hun fra Liverpool, gikk til topps i Storbritannia i 1964 med George Martin-produserte "You're My World". 

På 60-tallet produserte Martin James Bond-låta "Goldfinger" med Shirley Bassey - en av de fineste James Bond-låtene som er laget, og mest kjente. Martin produserte også en lang rekke album med mindre kjente artister på 60-tallet.

Med Beatles oppløst i 1970 ble 70-tallet et helt annet tiår for Martin enn det foregående. Likefullt var han en etterspurt produsent som bidro på mange av de mest kjente låtene og albumene fra tiåret. I 1973 produserte han den svært populære James Bond-låta "Live And Let Die", med Paul McCartney & Wings. Låta nådde 2. plass i U.S.A. og Norge. For utgivelsen fikk Martin en Grammy Award.

I 1974 innledet han et samarbeid med det britisk-amerikanske countryrock-bandet America. Mellom 1974 og 1979 produserte Martin albumene "Holiday", "Hearts", "Hideaway", "Harbor" og "Silent Letter". De to første platene nådde topp 5 i U.S.A., som bandets mest populære utgivelser. Mens singelen "Sister Golden Hair" gikk til topps på singellisten.

I 1975 og 1976 produserte Martin Jeff Becks kritikerroste album "Blow By Blow" og "Wired". Førstnevnte nådde en fin 4. plass i USA.

I 1979 åpnet George Martin og EMI et platestudio på den karibiske øya Montserrat, kalt AIR Studios. På 80-tallet ble plater med Elton John (3 album), Dire Straits (Brothers in Arms), The Police ("Ghost in the Machine" og "Synchronicity"), Ultravox, Orchestral Manoeuvres in the Dark, Paul McCartney, Marvin Gaye, Rush, The Rolling Stones, Black Sabbath, Midge Ure, Little River Band, Duran Duran, Sheena Easton og Luther Vandross spilt inn her. Dessverre ble studioet ødelagt i en storm i 1989.

I 1980 produserte Martin albumet "All Shook Up" for de amerikanske rockerne i Cheap Trick. I 1981 produserte han "Time Exposure" for australske Little River Band. Singelen "The Night Owls" nådde en sterk 4. plass i U.S.A.

Til tross for disse suksessene var George Martins navn litt avglemt i Europa. Så da han i 1982 produserte Paul McCartneys megasuksess og kritikerfavoritt "Tug Of War" (nr. 1 i bl.a. U.S.A., Storbritannia, Norge, Canada og Vest-Tyskland) ble det sett på som et comeback for den gamle Beatles-produsenten.

I 1982 gjorde han seg også bemerket som produsent på albumet "Quartet" med synthrockerne i Ultravox. Albumet regnes av mange - bl.a. meg - som bandets beste, der de elektroniske låtene var gitt et klassisk-inspirert komp, noe som ga dem et forfinet uttrykk. Slik som på "Serenade" og "Visions In Blue".

I 1983 produserte Martin Paul McCartneys album "Pipes Of Peace" - en plate som bl.a. inneholdt duetten "Say Say Say" med Michael Jackson. Singelen gikk til topps i bl.a. U.S.A., Norge, Canada og Frankrike.

Også i 1984 var det George Martin Paul kom til da han skulle spille inn et nytt album: Soundtracket til hans egen film "Give My Regards To Broad Street". Og det var kanskje ikke så rart, ettersom plata inneholdt nye versjoner av Beatles-klassikerne "Good Day Sunshine", "Yesterday", "Here, There and Everywhere", "For No One", "Eleanor Rigby" og "The Long and Winding Road". Denne gang i mer symfoniske versjoner.

Martin produserte også den mer tidsriktige "No More Lonely Nights" som ble gitt ut som singel fra soundtracket. Den nådde 2. plass i Storbritannia og 6. plass i U.S.A.

I 1985 produserte Martin Kenny Rogers' album "The Heart Of The Matter". Et album som gikk til topps på den amerikanske country-listen. Etter det gikk det lengre tid mellom hver gang Martin var aktuell som produsent på en plateutgivelse. 

I 1993 var Martin produsent for musikal-versjonen av "Tommy" med The Who. For dette mottok han en Grammy Award, for "Oustanding Sound Design".

I 1994 produserte Martin Kate Bush & Larry Adlers singel "The Man I Love" - opprinnelig en amerikansk standard med George Gershwin. 

I 1996 kom de gjenlevende Beatles-medlemmen sammen for å spille inn John Lennon-låtene "Real Love" og "Free As A Bird", og gi dem ut som endel av albumet Beatles- samleren "Anthology 1". George Martin takket nei til å delta, da han syntes kvaliteten på Lennon-opptakene fra 1979 og 1977 var så dårlig at han ikke syntes det hadde noe for seg å forsøke å gi dem ut på plate.

I 1997 opplevde George Martin igjen stor ære og suksess da han ble spurt om å produsere tribute-låta "Candle In The Wind 1997" (England's Rose) med Elton John, til ære for nylig avøde Prinsesse Diana. Versjonen skilte seg ikke nevneverdig fra originalen fra 1973, men Martin la på et strykerarrangement og han la på litt fløytespill som passet til låta. 

Singelen "Candle In The Wind 1997" gikk til topps i stort sett alle land den ble gitt ut i, og er faktisk den nest mest solgte singelen i historien, kun slått av "White Christmas" med Bing Crosby, fra 1942.

I november 2006 ble det gitt ut en 'ny' Beatles plate, kalt "Love". Bak utgivelsen stod 80 år gamle Martin og hans sønn Giles. Ved å sette sammen ulike Beatles-låter skapte de nye komposisjoner som var tro mot Beatles-soundet. Det ble også presentert Beatles-låter her som de færreste hadde hørt før, noe som gjorde plata svært interessant. Plata fikk gode kritikker i norske medier. Det fulle navnet på plata var "The Beatles LOVE by Cirque du Soleil", og musikken ble brukt i en teateroppsetning som siden har reist verden rundt med Beatles' musikk, og som fortsatt holder det gående (2019). Også Oslo har hatt besøk av Cirque du Soleil.

Salgmessig solgte "Love" bra, med 1. plass i land som Frankrike, Irland, Canada, Argentina, og Hellas. I Norge ble det 8. plass, i Storbritannia 3. plass, og i U.S.A. 4. plass.

8. mars 2016 døde George Henry Martin, 90 år gammel. Han ble minnet av en hel musikkverden, og både Ringo og Paul hadde fine minneord til ham på sine nettsider.

George Martins betydning for moderne musikkhistorie kan ikke overvurderes. Hans påvirkning på platene til The Beatles var enorm, og selv om vi aldri vil få vite hva Beatles hadde endt opp som uten ham, er det ikke utenkelig at de kunne blitt et blaff i musikkhistorien. Med plateselskap og produsenter som ikke hadde sett potensialet til bandet, og der Paul og John kanskje hadde surnet og heller blitt soloartister med begrenset suksess og betydning. Eller de har fortsatt å spille beat-låter, og ikke tatt de neste stegene som de tok sammen med George Martin.

Uten Beatles hadde popmusikken på 70-tallet og utover sett annerledes ut. Der kreativitet, kompleksitet og gode melodier ikke hadde blitt verdsatt like høyt som den ble i tiårene etter Beatles.

Som denne oversikten viser er George Martin også en av de mest betydningsfulle musikkprodusentene fra 60-tallet og utover - selv uten The Beatles. Og alt dette vil han bli husket for.

Trevor Horn

Graham Gouldman

Burt Bacharach

Rangering av temalåtene fra James Bond   1962-2015: