|
|
|
12.11. 2017 Rate Your Music |
|
Ettter å ha brukt mye tid på å skrive artistbiografier mistet jeg litt av piffen her i vår og følte behov for å gjøre noe annet. I tillegg til mer familiære gjøremål har jeg brukt de seneste månedene til å gi en vurdering av platesamlingen min, på nettstedet Rateyourmusic. Mange av oss som er over gjennomsnittet interessert i musikk har et forhold til RYM, da det er et fint sted å hente inspirasjon til musikk man kan sjekke ut, lese vanlige folks anmeldelser av kjente plater, og se hvilken gjennomsnittskarakter de ulike platene har fått. Når 11.000 musikkinteresserte over hele verden har vurdert "Violator" med Depeche Mode er det for meg mye mer interessant enn når en VG-journalist skal gi en vurdering av samme plate. Hele 3.5 millioner plater er blitt vurdert av brukerne på siden, som et musikkens motsvar til Imdb på film.
Nettstedet Rateyourmusic Med 6700 album i samlingen min var det litt av en jobb jeg gikk igang med. Ganske tidlig bestemte jeg mer for å hoppe over samleplater og hits-plater da en anmeldelse av de ikke har så mye for seg. Det var også endel plater jeg ikke fant på RYM som jeg har i samlingen min, eller som det var vanskelig å skulle ha noen mening om. Så jeg endte opp med å vurdere 4150 av platene mine, samt skrive ca. 100 plateanmeldelser. Jeg har også bidratt til siden ved å legge til plater som ikke var i databasen, med platecover og låtinformasjon. Man vurderer platene gjennom å gi dem stjerner fra 0.5-5 (der det også er lov å gi halve stjerner), slik at man i realiteten har en skala fra 1-10. For min egen del var det 'irriterende' mange plater som endte opp med 3 stjerner, da jeg verken synes de er veldig bra eller dårlig. Kun 62 plater fikk karakteren 5, mens kun 17 plater fikk karakteren 1.5 eller dårligere. Ikke uventet var det Mike Oldfield som fikk flest 5'ere, for albumene "Tubular Bells", "Ommadawn", "Discovery", "Islands", "Tubular Bells II", og "The Songs Of Distant Earth". Og ikke uventet var det svært mange plater jeg har alt for tynt grunnlag til å si noe fornuftig om, så da ble det endel synsing, samt at man lente seg på karakterene andre har gitt samme plate. Link til min side på RYM.
Svært mange av platene jeg vurderte fikk 3 stjerner, noe som kanskje ikke er så overraskende. Underveis hadde jeg det morsomt med å lese mange gode anmeldelser, og forundre meg over at 'alle' plater er elsket og hatet av noen (man kan bestemme seg hvilke anmeldelser man vil ha opp først på siden - de positive eller de negative). Selv plater de fleste er enig om at er svake er det noen som hyller. Mens overraskende mange gir "Sgt. Pepper's" med Beatles en halv stjerne, og argumenterer engasjert for det synet. Gjennomgangen av platesamlingen min ga meg også mye inspirasjon til å hente fram plater jeg ikke har spilt på en stund, enten fordi de er blitt litt avglemt eller fordi jeg ble nysgjerrig på platene etter å ha lest skryt av dem på RYM. Bl.a. ble jeg overrasket over hvor mange som syntes Bob Geldofs soloplater var bra, og med de fleste av dem i samlingen (nesten uspilt), ble de hentet fram for å gi en ny vurdering. Jeg har også gått til innkjøp av mange plater på nett etter å ha oppdaget 'hull' i samlingen min under gjennomgangen. Jeg har alle platene min samlet i et excel-ark, og underveis oppdaget jeg urovekkende mange skrivefeil på artist- og albumnavn. Noe som overrasket meg, da jeg trodde jeg var god på rettskriving innen musikk. I tillegg til ønsket om å bruke tid på noe annet enn nettsiden min, ha en gjennomgang av platesamlingen min, forsøke å påvirke andre, hadde jeg også et ønske om å gi noe tilbake til Rateyourmusic. Da jeg i forbindelse med artistbiografiene mine svært ofte har referert til rangeringene som er gjort der, for å illustrere om en plate med en bestemt artist er bra/godt mottatt av platekjøperne. Jo flere som er inne og rangerer platene sine, dess mer blir Rateyourmusic et godt uttrykk for den gjengse oppfatningen av en plate. Og muligens en bedre ledetråd enn hva musikkblader og aviser på klarer å gi.
|
| 16.10. 2016 Musikkopplevelser - før og nå. |
|
Jeg har blitt en voksen mann på 48 år, og interessen for musikk er like stor som da jeg var 12 år, noe denne nettsiden muligens er et bevis for. Jeg kjøper fortsatt plater jevnlig - enten på CD eller LP. Nedlasting er ikke noe for meg, selv om jeg gjerne konverterer noe til MP3 for å ha i bilen eller når jeg er ute og reiser. Og jeg sitter gjerne på Youtube og mimrer eller sjekker ut nye ting. Jeg liker ha fysiske utgaver til å ha i samlingen min, både fordi jeg liker det visuelle, samleverdien, og fordi det er koselig å gå inn på gutterommet og bla i hyllene for å finne plater jeg ønsker å spille den dagen. Men jeg merker likevel at tilnærmingen til musikken er annerledes i dag enn da jeg var 12 - dessverre. I ungdommen var de musikalske opplevelsene mer altopppslukende, slik som mitt møte med David Bowie rundt 1981 og utover (se under). Jeg klarte å legge så mye mer i musikken enn det jeg klarer i dag. Jeg visualiserte, og så for meg landskap eller settinger der musikken passet inn. Det beste eksemplet er de to første platene til Men Without Hats, bl.a. storhiten "The Safety Dance". Da jeg var ung fornemmet jeg britisk middelalder, der menn i rustning til hest red gjennom skogen, mens andre kun hørte synthesizere og typisk 80-talls new wave pop. Når jeg spiller platene i dag er mye av middelalderinntrykket borte fra lydopplevelsen, og jeg blir for opphengt i synthlyden som ligner på mye annet som ble laget på tidlig 80-tall. Det er da jeg føler at jeg har mistet en del av meg selv. Noe lignende kan sies om "Missionary" med Spandau Ballet, der jeg virkelig levde meg inn i stemningen. Jeg så for meg unge engelske imperalister på en båt på en elv i India, en tåkefull dag for lenge siden. Eller "Reap The Wild Wind" med Ultravox som var så produksjonsmessig smooth at man nesten ikke hørte Midge Ure uttale ordene. De var nesten som lyden av vind, der man fornemmer stemmer i vindkastene - nesten litt sånn spøkelsesaktig. Men igjen, dette sliter jeg med å se for meg i dag. Det er fortsatt flott popmusikk som jeg gjerne hører igjen og igjen. Men muligens mer som et godt ungdomsminne enn noe som griper meg dypt i dag. Og spesielle gitarriff/synthriff og vokalprestasjoner ble digget enormt, og spilt om og om og om igjen. Platestiften ble flyttet fram tilbake på talllerkenen, for å høre riffene eller enkeltlåtene om igjen. I hele tatt hadde jeg en mye mer aktiv tilnærming til det å lytte på en plate på 80-tallet. I dag spiller jeg platene fra førstespor til sistespor, uten at jeg klarer å engasjerere meg så voldsomt som jeg gjorde da jeg var ung. Alt for ofte blir platene god bakgrunnslyd mens jeg egentlig holder på med noen annet. Og jeg sliter med å huske hva de enkelte låtene på platene jeg spiller heter. De blir 'bare' endel av en helhet. Det visuelle var også veldig mye viktigere da jeg var ung på 80-tallet enn idag. Jeg må innrømme at jeg lettere likte et band om de så kule ut, slik Ivan fra Men without Hats gjorde, David Bowie, de dresskledde guttene i Spandau Ballet og ABC, eller sjørøverindianerne i Adam And The Ants. Endel bandbilder var så tøffe at jeg kunne sitte og se på dem om og om igjen. Det beste musikkbladet å kjøpe når jeg ville ha bilder av bandene jeg likte, var tyske Bravo. Jeg forstod ikke så mye av det som stod der, men det hadde ikke så mye å si, da det var bildene jeg var ute etter. Særlig artig var det når en av favorittartistene mine ble valgt ut til å bli avbildet i fullstørrelse. Hvert magasin inneholdt da en bit av det hele bildet som man måtte sette sammen som et puslespill tilslutt. Dessuten hadde jeg søsteren min til å hjelpe meg med å oversette fra tysk til engelsk. Jeg husker jeg pleide å gå fra Lade der jeg bodde ned til Jernbanestasjonen hver fredag kveld, en tur som gjerne tok 45 minutter. Også på vinteren, i bitende kulde langs kaia. Og rett som det var hadde ikke bladet kommet fram i rett tid, så da var det bare å tusle slukøret hjem igjen og heller prøve pånytt noen dager senere. Noe sånt ville jeg aldri gjort i dag. Når jeg fikk tak i det og kom hjem ble Bravo-bladet studert nøye, med høy trivselsfaktor.
Slike artistbilder/postere gjorde inntrykk på meg på starten av 80-tallet, noe som kan virke litt merkelig i dag. Den dype opplevelsen musikken og det visuelle ga meg i ungdommen kan sammenlignes med hvordan man opplever julehøytiden når man er 5 kontra når man er 45. Gavene, juletreet, pulepynten, godteriet, adventstiden, nissen.. Det er fortsatt trivelig, men ikke noe som skaper sitring i kroppen slik det gjør når man er liten. Julaftenen jeg har best minner om er den i 1983. Ikke så mye pga. julestemningen, men fordi albumene "The "Rhythm Of Youth" (Men Without Hats), "No Parlez" (Paul Young), "True" (Spandau Ballet), "Colour By Numbers" (Culture Club), og "Pipes Of Peace" (Paul McCartney) lå under treet. Jeg hadde ønsket meg de platene veldig sterkt i forkant, og med unntak av McCartneys plate som jeg syntes var sånn passe bra ble de fire andre platene store favoritter, og starten på et livslangt forhold til de artistene. Men ikke alt var bedre før. Musikalsk er jeg blitt mere altetende i dag, slik de fleste av oss blir i voksen alder. På 80-tallet representerte du i større grad en musikkstil. Jeg likte britisk popmusikk, og hørte stort sett kun på det, i tillegg til Bowie og Queen, mens en kamerat av meg var heavyrocker, og likte Rainbow, Dokken, Twisted Sister og Whitesnake. I dag hører vi begge på all slags musikk, og hverandres musikk fra den tiden. Jeg hører gjerne på folk-country som Gordon Lightfoot, The Band, Cat Stevens, og Nick Drake, og 70-talls prog som The Strawbs, Yes, Camel, og Renaissance. Det hadde jeg ikke gjort i 1983.
|
| 20. 01. 16 David Bowie er død |
|
11. januar ble jeg vekt av kona med nyheten om at David Bowie var død. Det første jeg tenkte var: du kan ikke bare komme inn her og si at Bowie er død! Det er ikke mulig! Men det var bare å stå opp og ta realiteten innover seg. Det vil si. Jeg vet ikke om jeg klarte det verken den dagen eller dagene som fulgte. Kort tid etter at jeg hadde lest oppdateringene på VG og Dagbladet fikk jeg telefon fra Nettavisen.
De hadde funnet Bowie-siden min på nett, og ville ha en uttalelse fra en 'ekte Bowie fan'
om kreftsykdommen som han døde av - om jeg visste at han var syk? Og de
ville ha en kommentar til tekstene på hans siste plate
"Blackstar", der flere av dem handler om døden. Jeg måtte innrømme at jeg ikke visste at han
hadde vært syk, og at den siste plata ennå ikke var kjøpt inn, og at jeg derfor ikke hadde satt meg inn i tekstene.
Ikke overraskende ble jeg ikke nevnt
i deres Bowie-nekrolog den dagen.
David Bowie gjorde dypt inntrykk på Christiane F. Og meg. I voksen alder er det vanskelig å bli så til de grader revet med. Man får et mer distansert, analytisk forhold, både til musikk og artistene som framfører den. Jeg må innrømme at jeg savner den tiden da et platecover med David Bowie, eller musikkvideoen til "Ashes To Ashes" kunne gjøre så dypt inntrykk, at det ble 'altomfattende'. Annen musikk, lekser, venner, mat m.m. blir trivielle bagateller. Jeg kan ha en viss fortståelse for ungjentenes fascinasjon for et eller annen boyband, da jeg kjenner igjen reaksjonsmønsteret, selv om jeg har liten forståelse for innholdet. I tillegg til "Station To Station" ble jeg umiddelbart begeistret for "Heroes", etter å ha hørt den i filmen. Som kjent ble den spilt inn på omtrent samme tid og sted som handlingen i "Christiane F.", i 70-tallets Berlin. Og selv om "Heroes" i utgangspunktet handlet om Bowie selv, der han hadde klart å ta tilbake i livet, gjennom å legge rusavhengigheten bak seg (han følte seg som helten i sitt eget liv), var det også en tekst som passet bra på kampen Christiane F. og kjæresten Detlef utkjempet. I filmen ble "Heroes" spilt av mens Christiane og de andre ungdommene raste gjennom et kjøpesenter, med politiet i hælene. Noe som gjorde inntrykk på meg. Rett etter at jeg så "Christiane F." gikk jeg til innkjøp av mine første Bowie plate: "Changestwobowie". Jeg vet ikke helt hvorfor det ble den. Men den inneholdt "Ashes to Ashes" som jeg kjente fra før. Og sikkert fordi det var den plata Obs! (nærbutikken) hadde. Jeg syntes også at Bowie så stilig ut på coveret med ett brunt og et grønt øye, og med røyken i hånda. Plata var fin den, med mange flotte låter. Og da særlig "Ashes to Ashes" (som jeg likte svært godt), "Fashion", "Starman", "Oh! You Pretty Things", "D.J." og "Sound And Vision". Jeg likte ikke "Aladdin Sane" og (discoutgaven av) "John! I'm Only Dancing". Dette er kanskje den plata jeg har som jeg har spilt mest. Den gikk daglig i den tiden jeg ikke hadde andre Bowie-plater.
"Changestwobowie" var min første Bowie-investering Men jeg ønsket meg jo flere Bowie-plater, og ikke så lenge etter kjøpte jeg meg filmmusikken til "Christiane F.", for å få tak i "Heroes" og "Station To Station". De to låtene digget jeg veldig. "Heroes" var i mange år favorittlåta mi. Den var magisk. Jeg kunne drømme meg bort i den. Resten av plata var mer ujevn - syntes jeg da. Det skyldes nok de mange instrumental-låtene, men "TVC-15" og "Look back In Anger" var bra. Etter det gikk alt jeg hadde av ukepenger og burstapenger med til å kjøpe flere Bowie-plater. Jeg hadde ingen å spørre om hva som var bra, og ingen nettsider å få tips fra, så det ble noen bomkjøp. Slik som "Another Face" og "Pin-Ups". Men på relativt kort tid kjøpte jeg klassikere som "Hunky Dory", "Ziggy Stardust", "Diamond Dogs", og "The Man Who Sold The World". Og de falt alle i smak. I alle år har jeg regnet de albumene som noen av de absolutt beste platene jeg har i samlingen.
Mange av Bowies klassiske album ble kjøpt inn i tiden etter at jeg så "Christiane F." på kino. Det var en fin tid med mange gode musikkopplevelser. "Rock'n Roll Suicide", "Five Years", "Hang On To Yourself", "Lady Stardust", "Big Brother", "Diamond Dogs", "Life On Mars", "Oh! You Pretty Things", "The Bewlay Brothers", "Kooks", "Fill Your Heart", "The Man Who Sold The World" - Kjempebra låter!! Uten andre referanser trodde jeg lenge at jeg var den eneste som skjønte hvor genialt bra "Life On Mars" var. Men jeg har jo senere forstått at det er flere som liker den. Jmf. at den jevnlig er på lister over tidenes beste låter. På denne tiden var jeg helt BOWIE: Jeg har ikke forgudet noen popstjerner så sterkt noensinne. Jeg samlet på alle mulige popbilder av Bowie. Jeg leste gjennom farmors ukeblader på jakt etter bilder, og var veldig glad når jeg fant noe. Jeg sydde en Bowie-pute i håndarbeidstimene, og jeg laget en presentasjon på en papplate i 50*70 størrelse (ca.), som jeg tok med i musikktimen på skolen, der jeg fortalte de i andre i klassen om David Bowie. Men jeg møtte liten forståelse der. De syntes Bowie var rar, bl.a. pga. et spesielt parti på B-siden av "Ashes to Ashes", i låta "Move On". Så jeg følte meg litt alene da.
Bowie-puta som jeg laget i formingstimene på ungdomsskolen. Og den ene veggen på gutterommet. Ettert hvert skjønte jeg at det var flere som hadde et nært forhold til Bowie. Og etter suksesssen med "Let's Dance" virket det om at 'alle' hadde et nært forhold til David Bowie.. Også de som hadde vært negativ til ham i forveien. For meg hadde "Let's Dance" motsatt effekt. Jeg kjøpte den tidlig, og hadde høye forventninger til plata, kanskje for høye. For den lette, dansbare popmusikken som var på plata var ikke slik jeg ønsket å høre Bowie. Det var vel kun "Without You", og coverlåta "Criminal World" som falt i smak. Og "Cat People" som hadde vært en mystisk, velprodusert perle i 1981, der Bowies stemme virkelig kom til sin rett, var redusert til en platt klisje av det den hadde vært to år tidligere. Og da Bowie fulgte opp med "Tonight" i 1984, som vel de fleste er enig om at var en stor skuffelse, datt interessen for David Bowie noen hakk. Også Bowies glossy framtoning på denne tiden tok bort noe av magien jeg hadde forbundet ham med. Men han var i alle år etter også en av mine store favorittartister, takket være innkjøp av flotte album som "Low", "Lodger", "Heroes", "Station To Station", "Scary Monsters" og "Aladdin Sane", som jeg fikk komplementert samlingen min med. Og fengende enkeltlåter fra 1984 og utover, slik som "Blue Jean", "Loving The Alien", "Absolute Beginners", "When The Wind Blows", "This Is Not America", "Jump They say", og artiglåta "Magic Dance". Jeg syntes også han hentet seg pent inn mot slutten av 90-tallet/starten på 2000-tallet, med flotte album som "Hours", "Heathen" og "Reality". I 1990 fikk jeg muligheten til å oppleve David Bowie live, da jeg var tilstede på hans "Sound + Vision" konsert på Jordal Amfi.
Med et lite kompaktkamera ble ikke bildene jeg tok på konserten på Jordal Amfi all verden. I dagene etter at David Bowie døde ble det mye snakk om ham, i avisene, på nettet, TV og radio, der mediene nesten overgikk hverandre i å spille flest Bowie låter, og å gi mest mulig fyldig presentasjon av hans liv og musikkarriere. For en Bowie-fan var det litt merkelig å høre "V-2 Schneider" på radio, etter alle disse årene. Også blant mine venner og arbeidskolleger var hans død og karriere tema. Og siden mange vet at jeg er stor Bowie fan ble det gjerne til at de ville diskutere hans død og musikk med meg. Og det som gikk igjen som en rød tråd var at få av dem egentlig hadde noe forhold til hans musikk. De mente han hadde 'et par bra låter', eller at de 'ikke likte stilen hans'. Noe som opprørte meg! Bowie har ikke et par gode låter.. Han har minst 10 album som er av klassikerkaliber, og han har en 100-talls låter fra hele sin karriere som er noen av de fineste låtene som er spilt inn på plate. Og man kan ikke mislike 'stilen hans', fordi Bowie hadde ikke en stil. Han hadde mange gjennom sin lange karriere. Og det var noe av det som gjorde det så spennende å følge ham som artist, og som gjorde ham så genial. Han låste seg aldri fast til en bestemt stil, men fortsatte å utforske nye sjangere og tolke dem på sin måte, enten det var som songwriter, glamrockeren Ziggy, hvit soul-man, Kraftwerk-inspirert electronica-mann, new waver på "Scary Monsters", eller glossy pophelt på "Let's Dance". Utover 80-tallet og 90-tallet ble hans betydning for rocken mer marginal, da han ikke var like nyskapende som tidligere.
Noe av årsaken til at kanskje ikke så mange har den brennende interessen for Bowies musikk lenger tror jeg har sammenheng med det som er nevnt over. Han har ikke vært viktig siden 1983, og platene kom sjeldnere og sjeldnere. Det gikk 10 år mellom "Reality" (2003) og "The Next Day" (2013). Og selv om de stort sett har vært bra, har de ikke vært veldig bra.. Han havnet også litt utenfor rampelyset etter han sluttet å gi intervjuer i 2006. Jeg føler at Bowie først og fremst har vært musikernes, musikkjournalistene, og de som er litt over middels interessert i musikk, sin mann. Når Lemmy, Glenn Frey, Whitney Houston, eller Lou Reed døde fikk det en enorm oppmerksomhet i media, og mange artister som hadde hatt de som forbilder/likt musikken deres, hyllet dem gjennom sosiale medier. Men da Bowie døde virket det som at det var en unison sorg blant mange av de største artistene i verden. Særlig blant de som har holdt på en stund. Alle hadde behov for å utrykke sin sorg, og for å fortelle hvor mye Bowie betydde for dem i ungdommen. Og hvordan han påvirket deres musikalske uttrykk og image. Bowie døde alt for ung. 69 år er ikke noen alder, i hvert fall ikke for en som fortsatt hadde så mye kreativitet i seg, og brennende ønske om å nå ut med sin kunst. Hadde Bowie fått leve til han ble 80 hadde vi sikkert kunne gledet oss over ytterligere 10 flotte album, særegne musikkvideoer, og malerier. Men når han skulle dø så tidlig, timet han avslutningen perfekt. Med det kritikerroste albumet "Blackstar" som han akkurat kom i mål med. Så han slapp at andre måtte gjøre ferdig plata for ham etter hans død, og resultatet ikke ble slik han hadde ønsket. Slik kanskje Michael Jackson og Freddie Mercury opplevde.
David Bowie var elegant og ungdommelig til det siste. David Bowie var i alle år en stilfull mann med et sterkt kunstnerisk uttrykk. Og stilfull og kunstnerisk var han til det siste. Noe musikkvideoen til "Lazarus" viser. Den ble spilt inn kun dager før Bowie døde, og viste en redusert men likefullt flott mann, som ønsket å ta farvel med venner og fans fra 'dødsleiet'. Å gjøre sin egen død til kunst forsterket inntrykket av David Bowie som en helt spesiell artist - etter min mening den største rocken har hatt. Mange har vært store, slik som Elvis Presley, John Lennon, Freddie Mercury, Neil Young, Bob Dylan m.m. Men ingen av dem har vist samme evne til å være nyskapende innen så ulike sjangere som det Bowie var. Og i tillegg til å skrive låtene sin selv. Hans plater kommer til å leve evig, til glede for nye generasjoner av musikkelskere. Akkurat slik utgivelsene til The Beatles, Led Zeppelin og Queen gjør. David Bowie trodde på en Gud og et liv etter døden, noe jeg også gjør. Og om man følger tankegangen om at man en gang skal få treffe igjen de man har kjent i livet, kan man se for seg Bowie hygge seg 'der oppe' med gamle musikervenner som Mick Ronson, John Lennon, Lou Reed og Freddie Mercury. Der de skriver nye låter, og nye gitarriff.
Mick Ronson spilte gitar for Bowie i Ziggy-tiden, og skrev strykerarrangementene på "Hunky Dory". Jeg kommer til å fortsette å spille mine Bowie plater til den dagen jeg ikke kan spille plater mer, og tenke på ham som den viktigste musikalske inspirasjonen i mitt liv.
|
| 10. 01.16 80-tallet og coverlåter |
|
Når jeg hører på radio, leser på VG-lista eller Billboard, eller hører på musikken ungdommen liker, blir jeg både stolt og frustrert.. For mange av låtene er veldig kjent for en som er vokst opp på 80-tallet. Enten er de presentert i en mer tidsriktig utgave, eller man har tatt riff fra låtene og brukt dem som bakgrunnskomp på en hip hop-låt eller lignende. Til tider har det vært sånn at man har lurt på om dagens artister har gått tom for ideer, og heller 'stjeler' fra de foregående tiårene, i stedet for å sette seg ned og skrive gode låter selv. Jeg må innrømme at jeg høres ut som en sur gammel gubbe som synes alt var bedre før. Med unntak av det første er jeg nok i kategorien 'alt var bedre før' - men det er kun når det kommer til musikk. Forleden dag fikk jeg meg en liten overraskelse da jeg oppdaget at en av 80-tallets STORE hits, og en av låtene jeg digget rundt 1982, var en coverversjon! Nemlig rockeren "I Love Rock'n Roll" med Joan Jett & The Blackhearts. Jeg har i alle år trodd at Joan Jett var den som hadde låta, da jeg aldri har hørt noen eldre versjon av den. Så når Britney Spears eller Miley Cyrus har gjort sine tolkninger av "I Love Rock'n Roll" har jeg ristet oppgitt og tenkt at ting var bedre på 80-tallet. Da skrev man i det minste låtene sine selv. Nå viser det seg at "I Love Rock'n Roll" opprinnelig ble gitt ut på singel i 1975, med det britiske bandet Arrows. Det var også de som skrev låta, men deres singelversjon nådde aldri listene noe sted.
Det var britiske The Arrows som ga ut "I Love Rock'n Roll" første gang. Ikke Joan Jett & The Blackhearts. Jeg fikk meg også en annen overraskelse nylig, i forbindelse med en biografi jeg skrev om det amerikanske new wave bandet Blondie. Jeg har trodd at de skrev låtene sine selv, og for det meste gjorde de det - med enkelte unntak. Slik som reggae-låta "The Tide Is High" som gikk til topps i bla. U.S.A. og Storbritannia i 1981. Den var opprinnelig spilt inn i 1967 med The Paragons. I 2002 hadde Atomic Kitten en nr. 1 hit i Storbritannia med "The Tide Is High", og igjen irriterte jeg meg over at 'dagens artister' gjorde det enkelt for seg selv ved å hente fram hits fra 80-tallet, presentere det mer tidsriktig, og så få en stor hit ut av det. Da Bowie tok listene med storm i 1983 og 1984 med albumene "Let's Dance" og "Tonight", var mange av låtene han presenterte opprinnelig spilt inn på plate med Iggy Pop på 70-tallet. Slik som "China Girl", "Don't Look Down", "Tonight", og "Neighborhood Threat". Og i forbindelse med denne artikkelen oppdaget jeg at også "Saving All My Love For You" og "The Greatest Love of All" med Whitney Houston er coverversjoner.
'Retro-pop' fra David Bowie på 80-tallet, med albumene "Let's Dance" og "Tonight". Nå skal det sies at det allerede på 80-tallet var velkjent at mange av de største hitene på listene var coverversjoner av låter fra andre tiår. Slik som "Venus" med Bananarama (opprinnelig en hit med Shocking Blue i 1969), "You Keep Me Hangin' On" med Kim Wilde (opprinnelig en hit med The Supremes i 1966), "When I Fall In Love" med Rick Astley (var en hit med bla. Nat King Cole, i 1956), og "Eloise" med The Damned (opprinnelig en hit med Paul Ryan i 1968). Om man tar den amerikanske, britiske, og norske singellisten fra 80-tallet, og ser på hvilke coverlåter som gikk til topps, vil man raskt oppdage at det var endel av dem. I U.S.A. var følgende nr. 1 låter coverversjon av låter gitt ut før 1980 : The
Tide Is High: Blondie
(The Paragons i 1967) Tilsvarende liste for Storbritannia - det andre store platemarkedet i verden på 80-tallet - ser slik ut. Her var hele 35 nr. 1 hits coverversjoner av låter fra tiårene forut, mot 14 i U.S.A. Men med hele 190 nr. 1 hits i Storbritannia på 80-tallet er kanskje ikke 35 så mye? : Working
My Way Back to You: Detroit Spinners (The Four Seasons i 1966)
Mange av de største hitene på 80-tallet var coverversjoner av låter fra tidligere tiår. I Norge var det helt annerledes. Her var det kun 7 coverversjoner som gikk til topps på VG-lista på 80-tallet : Ruby
(Don't Take Your Love To Town): Holton & Steel Mange av disse låtene, og versjonene de ble presentert i, var med og definerte 80-talls musikken for svært mange ungdommer i det tiåret. På samme måte som coverversjoner av 80-talls låter var med og definere ungdomstiden for de som vokste opp på 2000-tallet . Mellom 2000 og 2009 gikk disse 80-talls låtene til topps i Storbritannia (muligens flere) : "Take
On Me": A1 At låtene egentlig 'tilhørte' en annen generasjon hadde nok ikke ungdom på 2000-tallet noe forhold til, på samme måte som knalltøffe "Don't Leave Me This Way" med The Communards var 'vår' låt. At Thelma Houston hadde hatt en disco-hit med den på 70-tallet var ikke så interessant for oss. 80-talls kompet og gospelpreget, flott framført av Jimmy Sommerville og Sarah Jane Morris, var det som gjorde låta, og disco var ikke vår greie uansett.
The Communards og Sarah Jane Morris slo an på 80-tallet med sin tolkning av "Don't Leave Me This Way" . Generelt kan man vel si at gode låter/melodier vil bli hentet fram igjen, gang på gang. Enten i originalversjoner, eller i versjoner tilpasset lydbildet i tiden. Min mening er at det på 80-tallet ble skrevet mange slike popklassikere.
|
| 03. 07. 15 Historien om hvordan listene til "Ti i skuddet" og "Norsktoppen" havnet på internett. |
|
De fleste som var ung på 60-, 80-, 90,-tallet, og opptatt av popmusikk, hørte på radioprogrammet "Ti i skuddet" på NRK hver uke. I en tid der ukelønna ikke ga rom for så mange platekjøp, og internett og nedlasting var ukjent, var det fint å kunne sitte klar med kassettspilleren og ta opp låtene etter hvert som de ble spilt. Mange av de mest populære låtene ble første gang presentert for norsk ungdom gjennom dette programmet.
Nesten den samme store interessen var det for NRKs radioprogram "Norsktoppen". Mellom 1973 og 2007 ble siste nytt innen norsk pop/rock/visesang/dansebandmusikk presentert her. For veldig mange norske artister var dette programmet en fin måte å nå ut til platekjøperne. Programmet bidro til at artister som Vazelina Bilopphøggers, Stein Ingebrigtsen, Marius Müller og Knutsen & Ludvigsen ble allemannseie.
Selv var jeg ivrig lytter av begge programmene på starten av 80-tallet og utover. "Norsktoppen" likte jeg svært godt i 1981/82, med artister som Zoo, Marius Müller, Jannicke, Tramteatret og Lars Kilevold. Senere mistet jeg litt interesse for det programmet, men hørte på det når det passet. Jeg hadde stor respekt for betydningen av "Norsktoppen", og ble litt lei meg da de la det ned. I likhet med veldig mange andre har jeg i voksen alder brukt mulighetene internett gir til å søke opp informasjon om ting jeg var opptatt av da jeg var ung, slik som popartister, låter, filmer, fotballspillere m.m. Og jeg husker at jeg ganske kort tid etter at jeg fikk internett i huset begynte å søke etter ordene "Ti i skuddet" og "lister", og tilsvarende med "Norsktoppen", uten å finne noe som helst. Særlig NRKs sider ble saumfart, da jeg mente at det var opplagt at de burde ha listene liggende i arkivet sitt på en eller annen måte. Men heller ikke der fant jeg noe. I min jakt etter listene fant jeg ut at det var flere som var ute i samme ærend. Noen hadde sendt mail til NRK, men fått beskjed om at de ikke hadde noe liggende. At listene ikke var tilgjengelig på nett var både overraskende og skuffende. I årene som gikk foretok jeg søk etter listene med jevne mellomrom, i håp om at noen hadde funnet de og lagt de ut. Jeg hadde fragmenterte minner om låtene som var inne på "Ti i skuddet", og hvilke plasseringer de oppnådde. Jeg kunne derfor tenkt meg å se hvordan listene fra den gangen egentlig hadde sett ut. De eneste konkrete jeg hadde om "Ti i skuddet" var en kassett med opptak av programmet fra 1982. I 2002 begynte jeg arbeidet med min egen nettside kalt "Den Musikalske Verden". Og med årene har jeg omtalt mange av de mest populære artistene fra 70- og 80-tallet. Ganske tidlig skrev jeg også biografier om a-ha og Langsomt mot nord (som er blitt oppdatert mange ganger senere). Rundt 2010 følte jeg at det var på tide å skrive om andre norske popartister fra 80-tallet også. Informasjon som gjorde det mulig å skrive omfattende biografier om The Monroes, Shatoo, Tomboy, Fra Lippo Lippi m.m. fant jeg i først og fremst i avisarkivet til VG og Aftenposten. Her var det bare å bruk passende søkeord så kom alt de hadde skrevet om, f.eks. Monroes, opp. Det åpnet seg på mange måter opp en ny verden med nyttig informasjon for meg. Etter å ha holdt på litt fikk jeg ideen om å søke etter ordene "Ti i skuddet" og "Norsktoppen" for å se hva som dukket opp da. Og da fikk jeg opp mange lister for begge programmene. Det var særlig Aftenposten som gjenga lister for begge programmene i sin papirutgave, gjerne dagen etter sending. Muligens gjorde de det som en motvekt til VG som hver uke kunne gjengi sin egen stolthet, nemlig "VG-lista", med oversikt over de mest solgte albumene og singlene. Gleden over funnet var stor, da jeg skjønte at jeg nå hadde mulighet til å gjøre noe ingen før meg hadde gjort - å samle lister for "Ti i skuddet" og "Norsktoppen", og legge det ut på internett. Jeg startet opp med "Ti i skuddet", og fortsatte deretter med "Norsktoppen". Ganske raskt skjønte jeg at verken Aftenposten eller VG hadde lagt alt for mye prestisje i det å gjengi listene hver uke, for det var store mangler da jeg hadde samlet sammen det som var å finne. For "Norsktoppen" sin del fant jeg en god del lister fra de første årene, fra 1973 og utover. Mens for "Ti i skuddet" var det perioden 1983 til 1987 (ca.) jeg fant endel lister. Jeg laget nettsider, og la ut det jeg hadde. "Ti i skuddet" siden først, og "Norsktoppen" siden noe senere. Med tanken om at det er bedre enn ingenting, og med et lite håp om at de kunne fange interessen fra andre som hadde lister liggende. Og i august 2011 fikk jeg en mail fra en Ole-Ragnar Riise, som hadde en liste hjemme hos seg, fra 28. juni 1983. I oktober samme år ble jeg kontaktet av en Keith Timmons som hadde "Ti i skuddet" lister fra 1984-1988, noe jeg selvfølgelig ble veldig glad for. Timmons var også opptatt av at vi sammen måtte forsøke å komme i kontakt med andre som hadde "Ti i skuddet" lister liggende. Han opprettet derfor en egen Facebook side for "Ti i skuddet", som med tiden fikk mange medlemmer (800 i 2015). Denne siden fikk jeg etter hvert ansvaret for å drifte.
"Ti i skuddet" siden på Facebook Etter det fikk jeg flere mail fra folk som hadde tatt vare på "Ti i skuddet" lister fra barndommen, og som ønsket å bidra til å få siden mest mulig komplett. Slik som Markus Lømo, Rune Eli, Ivar Håkon Ekje, og Jon Vidar Bergan. Listene fra 60-tallet (1965-1970) var lenge fraværende på siden, men med god hjelp fra Arvid Vethe, Geir Harald Systad, Geir Hasnes, og nevnte Bergan er også de bortimot komplette nå.
Jon Vidar Bergan (til venstre) sammen med Steinar Fjeld og Vidar Lønn-Arnesen. På "Norsktoppen"-siden fram til 80-tallet har jeg ikke fått hjelp fra noen utenforstående, slik at den siden fortsatt fremstår som litt uferdig. Men fra 1982 og utover skal det meste være på plass. Kjell Sigbjørn Lund hadde "Norsktoppen"-lister for årene 1982-1986, med poenggivningen i programmene. Men den som virkelig fortjener mye skryt for at både "Ti i skuddet" og "Norsktoppen"sidene fremstår som bortimot komplette fra 1986, fram til programmene ble lagt ned, er Helge Sæther fra Oslo. Han var som så mange andre glad i de to radioprogrammene. Allerede i 1982 hadde han begynt å skrive "Ti i skuddet" lister, på enkeltark. Men de forsvant senere under opprydding, og ble kastet. I 1986 begynte han å skrive ned listene i bøker. Bøker som han heldigvis valgte å beholde da han ble voksen. Helge Sæther: "Når man først har begynt med noe er det vanskelig å slutte, så det er grunnen til at jeg har alle listene fra sommeren 86 og til det sluttet. Når jeg ikke var hjemme fikk jeg noen til å ta det opp for meg, eller så skrev mormoren min dem ned. Hun var pensjonist fra rundt 86, så hun hadde god tid." Helge som er sønn av Vibeke Sæther (som vi alle husker fra Lekestue), var gjennom årene flere ganger i kontakt med NRK vedrørende "Ti i skuddet" og "Norsktoppen", og var med på å påvirke utformingen av programmene.
Helge Sæther Vi to fant tonen, og har siden vi første gang var i kontakt med hverandre i februar 2013 jobbet målrettet mot å få samlet alle listene. I første omgang hadde vi ikke tenkt lenger enn å samle listene for 80-tallet. Men da vi var ferdig med de fant vi ut at det hadde vært artig å gjøre jobben skikkelig, og legge ut alle listene fram til programmene ble lagt ned i 2007 ("Ti i skuddet") og 2008 ("Norsktoppen"). Helge Sæther hadde blitt tipset om "Ti i skuddet"-siden fra en på et forum for Melodi Grand Prix. Mest sannsynlig Keith Simmons, som også var medlem der. Jon Vidar Bergan må også nevnes særskilt, da han med sin entuasiasme, og kjennskap til folk i bransjen har bidratt til at ting har falt på plass. Han har også rettet listene for ordfeil, og bidratt med lister selv. Han var også så snill å ordne med gratis inngangsbillett til meg på Rockheim her i Trondheim, da 50 års jubileet for "Ti i skuddet" skulle markeres. Her fikk jeg muligheten til å hilse på Vidar Lønn-Arnesen og Steinar Fjeld - de to mest markante programlederne av "Ti i skuddet".
Vidar Lønn-Arnesen og meg. Det var litt ekstra artig å hilse på Lønn-Arnesen og fortelle ham hva jeg og andre hadde fått til, med å samle listene for "Ti i skuddet" og "Norsktoppen". Han er jo et ikon for oss som vokste opp på 80-tallet og hørte på NRK radio. Han syntes det var fint at arbeidet var gjort, og fortalte at han kjente godt til sidene, og at han hadde brukt mye tid på å studere listene. Han lovte også å bidra med stoff, og korrigere ting som han mente var feil. Men så langt har han dessverre kommet med noe. Selv er jeg veldig godt fornøyd med resultatet. I forhold til hva jeg først hadde av lister, og i forhold til ambisjonene om kun å samle listene fra 80-tallet. Det har også vært en hyggelig opplevelse å jobbe i team, noe jeg ikke har gjort tidligere med musikksidene mine. For min egen del håper jeg etter hvert å få plassert inn "Ti i skuddet" og "Norsktoppen" sidene på "Den musikalske verden", som endel av en norsk seksjon. Sammen med artistibiografiene jeg har skrevet om Tomboy, a-ha, Langsomt mot Nord, The Monroes, Shatoo, Fra Lippo Lippi, Coco, og 2 Brave, One 2 Many og Tramteatret. Sammen med et arkiv på ca. 3000 bilder av norske artister. Bilder som jeg selv har skannet. Inntil da lever "Norsktoppen" og "Ti i skuddet" sidene sitt eget liv på nettet.
|
|
De som er innom nettsiden "Den Musikalske Verden" vil nok ganske fort legge merke til at 80-tallet har en høy stjerne hos Webmaster. Selv om artister fra 60-, 70-, og 90-tallet også er omtalt. Og med årene har jeg utviklet meg fra å være 80-talls popnerd til å tilbringe mer og mer tid til å lytte til musikk fra de andre tiårene også. Musikk som ikke faller innunder popsjangeren. Og da særlig mer progressiv rock fra 60- og 70-tallet, slik som Rick Wakeman, Vangelis, The Strawbs, King Crimson, Pink Floyd, Van Der Graaf Generator, Kevin Ayers, Barclay James Harvest, Renaissance, Camel, og The Pretty Things (Mike Oldfields, Moody Blues' og Genesis' progplater har jeg alltid likt). Men veldig ofte er jeg i det nostalgiske hjørnet og havner tilbake til 80-talls popen, og hører på platene som skapte den store musikkgleden som jeg fortsatt har. Slik som "True", "Journeys to Glory", og "Diamond" med Spandau Ballet, "A Broken Frame", "Construction Time Again", og "Black Celebration" med Depeche Mode, "Dare" og "Hysteria" med The Human League, "Human's Lib" og "Dream Into Action" med Howard Jones, "Into The Gap" og "Quick Step & Side Kick" med Thompson Twins, "The Rhythm of Youth", og "Folk Of The 80's Part III" med Men Without Hats, "Flaunt The Imperfection" med China Crisis, "Vienna", "Rage In Eden", "Lament" og "Quartet" med Ultravox, "The Lexicon Of Love" og "Beauty Stab" med ABC*, "The Innocents" med Erasure, "Touch" og "Sweet Dreams" med Eurythmics, "Forever Young" med Alphaville, "The Stars We Are", "Stories Of Johnny" og "Mother Fist" med Marc Almond, "Upstairs At Eric's" med Yazoo,"Hunting High And Low" og "Scoundrel Days" med a-ha, "How Men Are" med Heaven 17, "New Gold Dream", "Sparkle In The Rain", og "Once Upon A Time" med Simple Minds, "Welcome to The Pleasuredome" med Frankie Goes To Hollywood, "A Secret Wish" med Propaganda, "Seven & The Ragged Tiger", "Rio", og "Notorious" med Duran Duran, "Colour By Numbers" med Culture Club, "The Circle & The Square" med Red Box, "Whose Side Are you On?" med Matt Bianco, "The Hurting" og "Songs From The Big Chair" med Tears For Fears, "Seven Days In Sammystown" og "Happy Planet" med Wall Of Voodoo, "The Crossing" og "Steeltown" med Big Country, "Phantasmagoria" med The Damned. Og mange mange flere. Det er særlig platene som ble gitt ut i første halvdel av 80-tallet som får fram den nostalgiske 80-talls følelsen.
Disse platene var med å skape den store musikkinteressen min. Det må nevnes at jeg før det hadde oppdaget plater med David Bowie, Queen, Manfred Mann og The Beatles, som også bidro til å skape den store interessen for musikk. Helt siden 80-tallet har jeg hatt brukbar oversikt over tiåret, og har de fleste platene som jeg mener er viktig for en som liker musikk fra den tiden. Likefullt har jeg i årene etter stadig vært på leting etter godbiter fra 80-tallet som jeg ikke har fra før, med band som jeg ikke oppdaget på den tiden. Og da har jeg kommet over mye som må kunne sies å være utpreget 80-talls i lydbildet, gjerne med et syntetisk, lettfattelig preg. Musikk som kritikerne neppe likte på den tiden, og som var for sært til at ungdom lot seg overbevise nok til å løfte utgivelsene opp på listene. Slik som Kissing The Pink, Classix Nouveaux, Fashiøn, Blancmange, Visage (en viss suksess), Fiat Lux, Furniture, Fiction Factory, Mainframe, Freeze Frame, Industry, og Leisure Process. Med unntak av Industry var alle disse bandene fra Storbritannia, slik det meste jeg hørte på på 80-tallet var. Låter jeg har særlig sans for av nevnte artister er "The Last Film", "Is It A Dream?", "Eye Talk", "Living On The Ceiling", "Fade To Grey", "Secrets", "Brilliant Mind", "(Feels Like) Heaven", "Start The New Day", "Foxhole", "State Of The Nation" og "Love Cascade". Hvis man virkelig ønsker å få tilbake 80-talls følelsen - på godt og vondt - er dette låter å anbefale. Av den mer kredible musikken som jeg for alvor har oppdaget i ettertid må jeg nevne band som The Associates, Danny Wilson, It's Immaterial, Latin Quarter, Fun Boy Three, Scritti Politti, Prefab Sprout, Cocteau Twins, Aztec Camera, The Blue Nile, James, The Smiths. Før det var mye av dette kjente navn, uten at jeg hadde tatt meg tid/nok penger, til å få mulighet til å høre gjennom utgivelsene deres. "Sulk" (The Associates), "Meet Danny Wilson" og "Bebop Moptop" (Danny Wilson), "Life's Hard And Then You Die" (It's Immaterial), "Modern Times" (Latin Quarter), "Waiting" (Fun Boy Three), "Songs To Remember" (Scritti Politti), "Steve McQueen" (Prefab Sprout), "Treasure" (Cocteau Twins), "High Land, Hard Rain" (Aztec Camera), "A Walk Across The Rooftops" (The Blue Nile), "Seven" og "Laid" (James), "The Smiths", "The Queen Is Dead" og "Strangeways, Here We Come" (The Smiths), er alle plater som er blant de fineste jeg har i platesamlingen, og som er jeg er svært glad for at jeg har fått sjansen til å bli kjent med.
Når jeg hører på disse platene får jeg den gode 80-talls følelsen, fylt av nostalgi og musikkglede. Jeg sitter gjerne med en kaffekopp foran PCen og skriver på nettsiden min (slik jeg gjør nå), Eller jeg leser i noen gamle musikkblader, slik som Smash Hits, Record Mirror, eller nyere ting som Mojo Magazine og Q. Jeg har også etter hvert fått en bra samling med musikkbøker som jeg liker å lese i, ikke minst for å hente kunnskap om artistene jeg liker, så jeg kan bruke noe av informasjonen på nettsiden min. Jeg henter også inspirasjon fra andre 80-talls nostalgikere, og da først fremst gjennom musikkforumet på VGnett, der jeg under navnet 'jonarne' bla. er aktiv i en 80-talls quiz som vi har holdt gående siden oktober 2003 (link). Jeg får også mange mail fra andre musikkinteresserte, noe som er en viktig inspirasjon, både i forhold til arbeidet med nettsiden min, og den generelle interessen for 80-talls musikk. Jeg har i dag 13.000 plater (CDer, LPer, og singler) som er plassert på et eget gutterom, sammen med andre minner fra ungdommen. Så mens andre lager seg spillelister på Spotify eller henter ned musikk fra iTunes, går jeg opp på rommet mitt og kommer ned med en bunke plater som jeg tenker spille - glad og fornøyd. Ofte er jeg inspirert av noe jeg har lest som gjør at jeg bestemmer meg for å spille 'alt' av en artist, slik som da jeg kjøpte boken "Bowie - album for album". Og om det da er Manfred Mann eller David Bowie kan det ble bra bunke plater som løftes ned trappa.
CD-samlingen min Jeg kjøper fortsatt vinyl, og spiller det stort sett hver dag. Mye av nostalgien ligger i selve innpakningen, men det er vanskelig å forklare til noen som ikke er vokst opp med de store LP-platene. Jeg er også veldig svak for 7" singlene, da det er mye nostalgi i å ha dem i samlingen også. Men det er mer sjelden at jeg setter de på platetallerkenen.
Singlene og LPene. Når jeg sysler med dette er jeg i min egen verden. For mange er ferien selve toppen av lykke, men jeg opplever gang på gang at jeg lengter hjem til musikken min når jeg er borte, selv om jeg selvfølgelig har det bra når jeg er på ferie eller i sosiale lag. 80-talls musikk, og musikk generelt gir meg en lykkefølelse som gjør at jeg sjelden er nedfor. Jeg føler at jeg alltid har noe som gjør meg glad. Jeg tror veldig mange andre har det på samme måte, der man har hobbyer eller andre små ting i hverdagen som skaper livsglede. Det bidrar også til at man fungerer bedre på andre områder i livet, i forhold til jobben, familien, og det sosiale. Jeg kommer nok til å være en uforbederlig 80-talls nerd og over gjennomsnittet musikkinteressert til den dagen jeg dør, eller hørsla takker for seg.
|
|
15.12. 14 Geir Waade - rockeren som nesten ble berømt |
|
Når historien om norske artister og band med suksess i utlandet skal skrives, vil nok neppe Geir Waade være et navn som blir nevnt. Ei heller i norsk pop- og rockehistorie vil det være naturlig å nevne ham, da han knapt deltok på noen norske plateutgivelser. Likefullt fortjener Geir Waade litt ekstra oppmerksomhet, som historien om en norsk musiker som gang på gang holdt på å få det store gjennombruddet, både i England på 70-tallet som norges første 'ekte' pønker, og i Norge på 80-tallet da han var med i en tidlig utgave av Holton & Steel, men som dessverre ikke lyktes. Og i stedet endte opp som historien om han som nesten! fikk det til.
Geir Waade Geir vokste opp på Byåsen i Trondheim, og allerede i 7. klasse på ungdomsskolen (i 1969) gjorde han seg bemerket som musiker da han spilte trommer i bandet Jane. De ble snart et av de mest populære rockebandene i byen med sin Who-inspirerte rock. I bandet spilte også Stein Groven, som senere kom til å bli kjent under kunstnernavnet Casino Steel. Casino og Geir ble følgesvenner i årene som fulgte, der de spilte i mange av de samme bandene, både i Norge og etter hvert England. Etter å ha spilt sammen et års tid bestemte de seg for å søke lykken i England, da de ikke så noen framtid som rockere i hjembyen.
En hårfin Casino Steel i 1968. Geir Waade: "Vi kom ingen vei. Ole Ivars gjorde invasjon. Diskotekene kom. Popmiljøet døde. Stein og jeg så det rakne rundt oss. Alle de andre ordna seg faste damer, etablerte seg, tok jobb. Til slutt var det bare to rockere igjen i Trondheim. Da dro vi." Før han dro over rakk Geir også å spille i bandet Inquest. Etter å ha vært i London en stund måtte Geir hjem til Norge en tur. Imens stablet Casino Steel/Groven bandet Hollywood Brats på beina (1971). Opprinnelig kalte de seg The Queen, men etter en disputt mellom Casino Steel og Freddie Mercury fra Queen, på Marquee Club i London, måtte de endre navn. Casino sendte kort til Geir med beskjed om at de trengte ham som trommeslager i bandet. Geir hadde veldig lyst til å bli med, og hev seg på en båt som ankret opp i Harwich, utenfor London. Her ble han møtt av en toller som forstod norsk (og leste kortet fra Casino), og som fant ut at Geir var i landet for å jobbe. Og uten arbeidstillatelse ble han sendt rett tilbake til Esbjerg i Danmark, der båten kom fra. Det hører med til historien at Casino Steel forsøkte å megle mellom Geir og tolleren. Men med sølvfargede klær, platåsko, striper i håret, og make-up, gjorde Casino ting bare verre for Geir. Etter det tilbrakte Waade en tid i Oslo, der han og ABE Abrahamsen forsøkte å blåse liv i det norske 60-talls bandet The Mojo Blues. Like etter gjorde Geir nok et forsøk på å komme seg til England. Denne gang via Tyskland og Frankrike. Da han endelig kom til Dover ble han igjen nektet adgang til England. Geir Waade: "Ung og naiv som jeg var, tenkte jeg ikke på at tollerne hadde stemplet 'Refused entry to Great Britain' i passet mitt i Harwich." Heller ikke dette stoppet Geir. Og etter 2 måneder fikk han endelig arbeidstillatelse i England. Men innen det skjedde hadde jobben som trommeslager gått til en Lou Sparks. Geir måtte i stedet livnære seg gjennom arbeid i klesforretninger.
Hollywood Brats (med Casino Steel øverst til høyre), gjorde seg bemerket i England. Dessverre fikk ikke Geir Waade sjansen til å bli med i bandet. Til tross for marginal suksess salgsmessig ble Hollywood Brats et viktig band i Londons musikkmiljø, som en viktig brobygger mellom glamrock og pønk. Deres album "Grown Up Wrong" fra 1975 regnes som en innflytelsesrik plate i historien om pønk. Både Q Magazine og forfatteren av biografien om The Clash har pekt på Hollywood Brats som en viktig forløper til pønkæraen. Mens Casino var opptatt med Brats, forsøkte Geir lykken som trommeslager i verdensmetropolen gjennom å svare på annonser i musikkbladet Melody Maker. Han fikk umiddelbart napp da han ble kalt inn til audition hos det da ukjente amerikanske bandet Sparks, i 1974. Imidlertid gikk jobben til en Norman Diamond, og litt etter var Sparks et av de hotteste bandene i Storbritannia, med 2. plass for singelen "This Town Ain't Big Enough For Both Of Us". I 1975 fikk Geir på ny napp på en annonse i Melody Maker, der en Mick Jones søkte etter musikere til et band han tenkte å starte. Ifølge Geir ble møtet 'kjærlighet ved første blikk', og like etter var London SS en realitet. Med Geir Waade - eller Geir Wade som han kalte seg - på trommer, John Brown på bass, og Eunan Brady og Mick Jones på gitar.
I god pønkånd visste London SS hvordan de skulle sjokkere folk. Selv om også London SS har gått inn i pønkhistorien som en av de toneangivende bandene før musikksjangeren for alvor slo gjennom, ble de i likhet med Hollywood Brats aldri noen salgssuksess. Faktisk ga de ikke ut en eneste plate i løpet av året de holdt på. Deres største betydning var nok som utviklingsarena for musikere som kom til å dominere pønken i årene som fulgte. Mick Jones startet The Clash i 1976 - et av pønkens mest markante band. Brian James ble med i The Damned, Tony James ble med i Chelsea, og senere Generation X. Ifølge Geir var også Glen Matlock innom London SS før han ble medlem av The Sex Pistols. Også Casino Steel var såvidt innom London SS, før han i 1976 startet pønkbandet The Boys. Et band også Geir Waade snarest var innom, mens de ennå het The Choirboys. Geir Waade: "Jeg mistet troa på det vi drev med, og kuttet ut. Rastløs jeg, vet du." Innen The Boys ga ut sitt første album i 1977 var også Casino ute av bandet. The Boys spilte også pønk, og i januar 1977 var de det eneste pønkbandet med platekontrakt (The Sex Pistols var på den tiden nettopp blitt sparket av EMI). The Boys var også et av få pønkband som kom seg inn på den britiske topp 50 albumlisten, og de blir gjerne nevnt når man i ettertid omtaler britisk pønk fra 70-tallet.
The Boys med Casino Steel på keyboard. Men uten Geir Waade på trommer. Høsten 1976 var Geir også medlem av bandet The Quick Spurts, sammen bl.a. ex-Hollywood Brats-gitarist Eunan Brady. Geir Waade (til Adressa i 1976): "Quick Spurts er ikke fullt så brutal som f.eks. The Sex Pistols og Clash. Vi ligger nærmere Eddie & The Hot Rods."
Geir Waade avbildet i Adressa i 1976, med noen av den tids mest populære pønk-plater. Mens Waades tidligere bandkolleger nå spilte i kjente pønkband som The Clash, The Damned, The Boys, og Chelsea, forsøkte Waade å oppnå suksess med sitt eget band kalt The Tools. De spilte inn en plate for Phonogram, men pga uenighet om godtgjørelse fra plateselskapet ble plata aldri gitt ut. Bedre gikk det da han fikk plass i Wreckless Erics backingband. Han fikk greit betalt for jobben, og han fikk være med på innspillingen av albumet "The Wonderful World Of Wreckless Eric", som ble gitt ut i mars 1978.
Geir Waade til venstre for pianoet i gul dress, som endel av Wreckless Erics band. Men Geir ble lei igjen, og i 1979 satte han kursen hjem mot Norge. Noe også kompisen Casino Steel gjorde. Planen var å starte et nytt band sammen. Med seg i bandet fikk de engelskmannen Gary Holton (som Casino hadde møtt på en bar i 1974, og som fram til da hadde vært vokalist i Heavy Metal Kids), og Jon Petter Westerlund fra Horten. De kalte seg Lipservice, og spilte inn et album som plateselskapene tente på. Særlig var det stor interesse for låtene "Ruby (Don't Take Your Love To Town)" og "Goodnight Irene". Det populære ungdomsmagasinet Det Nye hadde flere artikler om Lipservice i 1980 og tiden som fulgte.
Lipservice avbildet i Det Nye: Casino Steel, Geir Waade, Jon Petter Westerlund og Gary Holton. Det ble også spilt inn en tidsriktig video i England til "Goodnight Irene". Alt lå til rette for at Geir Waade endelig skulle lykkes. Men før albumet med Lipservice ble gitt ut gikk bandet i oppløsning. Geir og Jon Petter irriterte seg over at Gary Holton gjorde Lipservice til 'sitt' band, og at de andre ble statister. Bla. ble "Ruby" gitt ut på singel i Europa (allerede i 1980) under Gary Holtons navn.
"Ruby (Don't Take Your Love To Town)" ble gitt ut i 1980 som en Gary Holton plate. Geir Waade: "Det var hele tiden meningen at vi skulle være et band, én gjeng. Slik gikk det ikke. Det ble Gary Holton med backingband. Og da dro Jon Petter og jeg vår kos - lenge før LPen kom." Det som skjedde etterpå er en viktig del av norsk musikkhistorie, da duoen Gary Holton & Casino Steel i 1981 hadde kjempesuksess med "Ruby (Don't Take Your Love To Town)". Singelen gikk til topps på VG-lista, som en av de mest populære låtene i Norge noensinne. Også albumene "Gary Holton & Casino Steel", og "Holton & Steel II" gikk til topps i Norge.
Holton & Steel ble megastjerner i Norge, mens Geir Waade igjen mistet muligheten til å få oppleve suksess som musiker. I 1984 opplevde også det 4. medlemmet av Lipservice - Jon Petter Westerlund - suksess, da han under artistnavnet J. P. West kom høyt opp på singellisten med "Jimmy (Don't Need Me Anymore)" og albumet "J. P. West".
"Jimmy (Don't Need Me Anymore)" med J. P. West ble en av de store hitene i Norge på 80-tallet. For Geir Waade ble tiden etter Lipservice tung. Desillusjonert og blakk som han var. I årene som fulgte livnærte han seg bla. som produsent for bandene Saturday Cowboys ("Human Cut-Out"), og Front Page ("Special Edition"). Parallelt med det holdt han kontakten med Matt Dangerfield fra The Boys, med tanke om å starte et band sammen. Og i 1982 fikk de endelig overtalt Polar til å satse på Single Mirrors (som de kalte seg). Med seg i bandet fikk de K. K. Black (venn av Mick Jones, og fortid fra London SS) på vokal, og Phil Spalding på bass. Geir Waade kalte seg Kit Wade for anledningen. Albumet "Single Mirrors" ble spilt inn i Trondheim, og gitt ut i 1983.
Geir Waade fikk med seg tre engelskmenn og startet Single Mirrors, med base i Norge. I starten hadde alle tro på at plata kom til å bli en suksess, med sin fengende pop med inspirasjon fra glam og pubrock. Men som så ofte før hadde Geir uflaks, og Single Mirrors floppet i Norge. Verken albumet eller singelen "Dance Dance Dance" nådde opp på VG-lista. Geir Waade: "Den ble ikke markedsført i det hele tatt. Alt slo feil. Vi kom ikke på radio før seks-sju måneder etter at plata hadde kommet ut. Jeg mener, LPen ble ganske kjent i Oslo-området. And that's it! TV sa ja til å ta oss med 1. mai i fjor. Dermed takket vi nei til Zik-Zakk (populært ungdomsprogram på TV). Så ble vi en av de mange som aldri fikk slippe til den natten. Vi gikk tilbake til Zikk-Zakk, men da var det for sent. Jeg vet ikke hvem som skylden for fiaskoen, alle skylder på hverandre."
K. K. Black, Matt Dangerfield og Kit Wade. Det må sies at Single Mirrors tilslutt fikk omtale i Zikk Zakk da videoen til "Johnny Rock" ble vist i programmet, 3. oktober 1983. Musikkvideoen var såpass proft laget at man må anta at plateselskapet hadde brukt endel penger på innspillingen. I samme program stilte Geir opp i en musikkquiz som Ivar Dyrhaug arrangerte, der spørsmålene var basert på Waades egen karriere.
Geir Waade på besøk hos Ivar Dyrhaug i Zikk Zakk på NRK TV. Geir og de andre lot seg ikke knekke av dårlige salgstall i Norge. Bandet kortet ned navnet til Mirrors, og forsøkte å få til noe i England og U.S.A. i stedet. BBCs radiolegende John Peel tente på singelen "Dance Dance Dance", og frokost-TV programmet "Saturday Morning Show" viste videoen til låta. Men til tross for stor optimisme (igjen) - albumet og singelen floppet i England og U.S.A. Like etterpå ble bandet oppløst. For bassist Phil Spalding ble dette starten på en lang og suksessrik karriere, der han har bidratt med sitt basspill på mange av Mike Oldfields plater, samt plater med Toyah, Terence Trent D'Arby, Robbie Williams, Def Leppard, O.M.D. m.m. I 1984 dannet Kit Wade/Geir Waade bandet The Froggs sammen med Atle Bakken fra Jon Eberson Group. Sammen ga de ut singelen "Love Is All Around", som var en cover av The Troggs' 60-talls klassiker. Etter det ble bandet oppløst.
Atle Bakken og Geir Waade som duoen The Froggs. I 1988 gjorde besetningen fra Single Mirrors et nytt forsøk, da de ga ut albumet "The Management" på det norske plateselskapet Nico Records. For anledningen hadde de endret navn til The Management. Heller ikke dette ble lagt merke til av platekjøperne, og etter dette virket det som om lufta gikk litt ut av Geir Waade, og at han valgte å legge opp som profesjonell musiker og heller bruke tiden på annet.
Geir Waade I ettertid står Geir Waades musikalske karriere igjen som fascinerende og litt tragikomisk lesning. Der han gang på gang stod på perrongen med folk som Mick Jones, Brian James, Phil Spalding, Sparks, Gary Holton og Casino Steel, men ble stående igjen mens de andre ble med toget til ære og berømmelse. Fortsettelse av Webmasters corner (trykk her)
|
|
|
