07. 08. 09                         80-talls artistene er tilbake (på den britiske albumlisten)
 

Det var nok mange som pustet lettet ut da 80-tallet ble avløst av 90-tallet. Og den lettfattelige, og (alt for) fengende 80-talls popen ble byttet ut med grunge rock og mer pregløse dance/trance/electronica artister. På 80-tallet var tilsynelatende image og utseende like viktig som selve musikken. Det kan man nok si ble mindre framtredende på 90-tallet.

Allerede på 2. halvdel av 80-tallet begynte man å ane at de mest utpregede og populære artistene fra tiåret hadde begynt å miste fotfeste hos platekjøperne. Slik som Spandau Ballet, Duran Duran, ABC, UB40, og Ultravox. Enten klarte de ikke å fornye seg, eller deres forsøk på å følge med i tiden opplevdes som krampaktig.

Definisjonen 80-talls artist er selvfølgelig diffus, da en endel av dem har gitt ut plater både på 70-, 90.- og 2000-tallet. Slik som Chris de Burgh, Billy Joel, Ultravox, O.M.D. Dire Straits, og Bolland.

Anerkjente navn som U2, Michael Jackson, Pet Shop Boys, Depeche Mode, The Cure, Bruce Springsteen, Madonna og Prince, har et umiskjennelig 80-talls slør over seg. Både pga. imaget de hadde på den tiden, og populariteten de oppnådde. Selv om de har opplevd stor suksess også i tiårene etter.

På 90-tallet var de fleste av de store navnene fra 80-tallet fraværende fra singel- og albumlisten i Storbritannia. Landet man gjerne kikker til når det gjelder platesalg, både fordi det er et av de største platemarkedene i verden, og fordi listene her gir en pekepinn på hva som er populært i tiden.

På 2000-tallet har flere av de gamle 80-talls bandene kommet sammen igjen, etter kortere/lengre pauser. Norske a-ha er et godt eksempel på det. Og mange av dem har nådd høyt opp på albumlisten i Storbritannia. I 2004 var Duran Duran oppe på 3. plass med sitt comeback album "Astronaut", New Order var oppe på topp 5 med albumene "Get ready" (2001) og "Waiting for the Siren's Call" (2005) etter at de på 90-tallet kun ga ut et album. En samleplate med utskjelte Shakin' Stevens nådde 4. plass i 2005. En annen 80-talls artist som var tilbake på 2000-tallet, var Kate Bush. Hennes fine album "Aerial" nådde 3. plass i november 2005. I november 2008 fikk AC/DC sin første topplassering ("Black Ice") på den britiske albumlisten siden "Back in Black" fra 1980.

        

2009 ser ut til å bli et særdeles godt år for 80-talls artistene, om man kan bruke den benevnelsen om noen. a-ha fikk sin første topp 10 plassering i Storbritannia siden 1988, med 5. plass for "Foot of the Mountain" i august 2009. UB40 som ikke har fått den store renessansen som så mange andre artister har opplevd, nådde en sterk 3. plass med en samleplate i februar. Morobandet Madness kom sammen igjen i 2005, etter mange år borte fra hverandre. I mai 2009 fikk de sin beste notering på den britiske albumlisten siden 1982, med "The Liberty of Norton Folgate" (5. plass). Selv ikke albumet "The Rise & Fall" som inneholdt klassikeren "Our house" nådde så høyt.

Om ikke det var nok kom også det store new romantic bandet fra 80-tallet - Spandau Ballet - ut med ny plate i 2009. Plata het betegnende nok "Once More", og bestod av to nye låter, samt coverversjoner av bandets 80-talls hits. Også dette ble en salgssuksess, med 7. plass på albumlisten i Storbritannia.

           

Jim Kerr og Simple Minds har gitt ut plater med jevne mellomrom på 90- 0g 2000-tallet. Men noen større salgssuksess har de ikke opplevd siden 1995. Med albumet "Graffiti Soul" nådde de en fin 10. plass i juni 2009. Chris de Burgh var en respektert trubadur/songwriter på 70-tallet. Men etter suksessen med "The Lady in Red" og andre kjærlighetsballader, ble han etter hvert en artist det ikke lenger var like populært å like. Noe som gjenspeilte seg i platesalget. Etter 1994 har ikke studioutgivelsene hans nådd opp i Storbritannia, landet der "The Lady in Red" toppet i mange uker. Men i april 2009 var han tilbake med en sterk 4. plass. "Footsteps" - som plata het - inneholdt stort sett coverversjoner av andres låter. I mars 2009 viste Annie Lennox fra Eurythmics at hun fortsatt er populær hos britene, da "The Collection" nådde 2. plass.

      

Om man legger til band som var svært populære på 80-tallet, og som fortsatt er det, blir listen enda hyggeligere lesning for en 80-talls nostalgiker. U2 gikk til topps med "No Line on the Horizon" i mars 2009, Depeche Mode fikk sin kanskje største salgssuksess noensinne med "Sounds of the Universe", selv om det "bare" ble 2. plass i Storbritannia i mai 2009. Plata gikk nemlig til topps i hele 21 land. Pet Shop boys nådde en fin 4. plass med albumet "Yes" i april 2009, til tross for litt lunkne kritikker. Morrissey var med og formet 80-tallet, med sitt band The Smiths. På 2000-tallet har han vært et av de store navnene, og i februar 2009 nådde han 2. plass med "Years of Refusal".

Michael Jackson huskes muligens best for 80-talls platene "Thriller" og "Bad". Jackson var artisten som kanskje mer enn noen andre preget tiåret. I 2008 hadde han to album inne på topp 3 i Storbritannia ("Thriller 25th Anniversary" og "King of Pop"). Hans død i juni 2009 bidro til at interessen for ham eksploderte. På albumlisten var hele 6 av hans album inne på topp 5. "The Essential" og "Number Ones" gikk helt til topps. Nå tror jeg nok at han ville opplevd en økt interesse i 2009 uansett, med 50 konserter på O2 arena, og nytt album rundt hjørnet. Nå ble det dessverre ikke slik.

Andre 80-talls artister som enten ble gjenforent, eller som var ute med plate i 2009 kan man nevne Yazoo, Kajagoogoo, Blancmange, Ultravox, The Blow Monkeys (2008), Erasure, Echo & the Bunnymen, Prefab Sprout, Bananarama, Living Colour, Sade, Spandau Ballet, Sandra, og Marillion, for å nevne noen.

Som den 80-talls nostalgiker som jeg er, har jeg gått til innkjøp av mange av disse platene. Og etter å ha hørt gjennom dem endel ganger er det a-has "Foot of the Mountain" og U2s "No Line on the Horizon" jeg først og fremst vil anbefale. Begge fremstår som vital og spennende. Og både U2 og a-ha gjør det de kan best her. Uten å forsøke å fremstå som nyskapende og tidsriktig, noe jeg synes de lykkes bra med. U2s plate er mer variert, med mange gode enkeltlåter, mens a-has plate er lett og fengende som en sommerbris. Med Morten Harkets lyse, vakre stemme til å toppe det hele. Det elektroniske lydbildet er krystallklart, og det bidrar til å gi assosiasjoner til 80-tallet, da et slikt lydbilde var mer vanlig.

Selv om det er gått 20 år siden 80-tallet kom til veis ende, lever tiåret på mange måter i beste velgående musikalsk. Både fordi mange av bandene fra den tiden har fått en ny vår, slik tilfellet er i Storbritannia. Og fordi låtene fra den tiden blir oppdaget av nye generasjoner av musikkinteresserte. Enten i originalversjoner, eller i en mer tidsriktig innpakning. Noe som viser at mye av musikken fra den tiden er blitt tidløse klassikere.

 

08. 07. 09                               Tanker rundt Michael Jacksons tragiske dødsfall

 

Jeg var på ferie på Kypros da jeg fikk den triste nyheten om at Michael Jackson var død. Det føltes umiddelbart som om en del av meg døde med ham, for Michaels flotte poplåter har vært en følgesvenn gjennom mitt musikalske liv. Interesse for musikk fikk jeg for alvor rundt 1982, på samme tid som jeg ble oppmerksom på Michael Jackson.

I skisporten er det en floskel som heter: "Hvor var du da Oddvar Brå brakk staven?". Nå er det nok mer interessant å høre hvor folk var, og hva de tenkte, da de fikk vite at Michael Jackson var død..

Selv var jeg på vei til stranda, da en kamerat av meg uten alt for stor interesse for musikk, formidlet budskapet uten større innlevelse. Det første jeg tenkte var at dette ikke kunne stemme. Michael Jackson var da alt for stor og kjær til at han bare kunne gå hen og dø! Dessuten skulle han jo ut på en stor turne! Og et nytt studioalbum – det første på mange år – var like rundt hjørnet. Det kan ikke være sant!

Men det var det dessverre. Og om man fortsatt var i tvil fikk man faktumet "gnidd inn" gang på gang, i aviser og på TV. Man trengte ikke vente på at den offisielle Michael Jackson siden skulle bekrefte at han var død, slik en norsk M.J. fan som fortsatt var i tvil hevdet hun måtte.

Michael var da bare 50 år! Like gammel som Madonna og Prince. At han skulle glede oss med flott musikk i mange mange år ennå, tok man som en selvfølge. Bare han nå fikk lagt problemene med pillemisbruk og økonomisk rot bak seg. For eksempel er Neil Young 63 år, og han holder koken så det holder, med hyppige plateutgivelser og turneer. Og han har da vel heller ikke levd så sunt at det gjør noe?

Så hvordan kunne dette skje? Hvorfor kunne ikke støtteapparatet rundt Michael se at han var på feil med sitt store pilleforbruk? Når man i ettertid leser hva han pleide å ha i seg av stimuli, kan det virke som at det bare var et tidsspørsmål før noe gikk alvorlig galt. På samme måte som man i sin tid spurte seg selv om hvorfor Prinsesse Diana ikke brukte bilbelte da bilen hun satt i kolliderte. Og hvorfor tok det så mange timer før Elvis ble funnet , etter at han hadde fått et hjerteinfarkt?

Nå som Michael Jackson er borte vil man aldri få svaret på om han ville fått det store comebacket som han og så mange andre av oss håpet på. Utgivelser av ikke-utgitt materiale som vil komme i årene framover, vil delvis gi oss svaret på hva han hadde inne.

I et forsøk på å bearbeide sorgen, begynte jeg å tenke på at det kanskje ikke var meningen at Michael skulle bli 87 år (eller der omkring)? Ron Wood fra Rolling Stones sa noe sånt som at enkelte mennesker ikke skal bli mer enn  50 år, med hentydning til Jacksons dødsfall. Kanskje hadde han rett? Om man tror på at ting er skjebnebestemt, kan det være noe i det.

For min egen del har jeg problemer med å se for meg Michael Jackson som en gammel mann. En som kanskje lignet på sin far, den 79 år gamle Joseph Jackson. Jeg tror Michael hadde store problemer med det selv også. Noe som kan være litt av forklaringen bak hans mange ansiktsoperasjoner? Han var som sitt forbilde Peter Pan, en som for alltid ville være ung, mens de rundt ham blir gamle. Det var ikke uten grunn at Michael kalte sin storslagne ranch "Neverland".

Det er både rørende og fascinerende å se på reaksjonene blant folk ute i verden. I land som India, Kina, Mexico og Russland var tusenvis av mennesker samlet ute i gatene for å vise sin sorg. Man tente lys og kledde seg ut som Michael Jackson, for å vise sin respekt for ham. Det var også sterkt å se minnemarkeringen i Staples Center i forbindelse med hans begravelse den 7. juli. Det var flere der som holdt flotte taler som gjorde inntrykk på oss TV seere, slik som Stevie Wonder og basketballspilleren Magic Johnson.

  

Minnemarkeringer i Frankrike og India.

I Ukraina ønsket byen Oktyabrskoye å endre navn til Jackson, noe som sier mye om hva Michael har betydd for folk der. Også i Oslo var mange hundre fans samlet på en dansefest på Youngstorget, for å hylle ham. Ellers tror jeg millioner av folk verden over tok fram det de hadde av musikk med Michael Jackson og minnet ham, hver på sin måte.

Folk i New York samlet for å minnes Michael Jackson.

Mitt inntrykk er at folk fra land utenom Vesten har et mer "religiøst" forhold til Michael Jackson og hans musikk, enn for eksempel hva vi i Norge har. Michael Jackson var mer enn en vanlig popstjerne, med gode poplåter. Han kunne til tider minne om en predikant, med budskap om fred, kjærlighet mellom mennesker, omsorg for barn, og engasjement for miljøet. For noen kunne dette virke pretensiøst, mens for andre ga hans ord dypere mening. Enkelte har utvilsomt sett opp til ham som en nesten guddommelig skikkelse. Så når media med jevne mellomrom har omtalt Michael i negative vendinger, i forbindelse med anklager om misbruk av barn, og i forbindelse med antagelser om at han har gjennomført kosmetiske operasjoner. Har mange fans tatt ham i forsvar, og avvist alle anklager.

Det har jeg selv fått erfare pr. mail i forbindelse med Michael Jackson siden min, der enkelte har vært hårsår for ting jeg har skrevet. Og jeg har sett det på VGnetts diskusjonsforum når Michael har vært omtalt. For utenforstående kan disse fremstå som ukritiske, mens de på sin side sikkert synes kritikken som har framkommet mot Michael har vært ondsinnet.

For min egen del følte jeg meg rimelig sikker på at det var noe i anklagene som ble rettet mot ham. Man blir ikke etterforsket av politiet flere ganger, om det ikke er noe i det. Men etter å ha lest en del om saken fra 2003 (til 2005), der Michael ble anklaget for å ha misbrukt barn, er jeg ikke lenger like sikker. Det var mye indisier fra politiets side. Og det hele hadde i realiteten startet med den britiske journalisten Martin Bashirs dokumentar, med opptak fra Michael Jacksons hjem. Her var det helt tydelig at Michael hadde et nært forhold til den 13 år gamle gutten Gavin Arvizo. Og det var Michaels forhold til denne gutten som var kjernen i anklagen. Men å slutte at han var misbrukt seksuelt - eller misbrukt på noen annen måte - er en farlig slutning. Prinsippet om at man ikke skal dømme noen uten bevis, gjelder også i U.S.A. Men at Michael Jackson i mange år hadde en omgang med barn, som mange finner vanskelig, kan det ikke være tvil om. Han innrømmet at de enkelte ganger sov i samme seng som ham. Og det er ikke helt uproblematisk moralsk sett.

Uansett mener jeg man bør skrinlegge denne diskusjonen. I respekt for en stor musiker, som ikke lenger har muligheten til å forsvare sitt synspunkt.

 

Michael Jackson i videoen til "Earth Song"

Michael Jackson våget å være annerledes, og han våget å vise sin sårbarhet. Noe som gjorde det lettere for mange å identifisere seg med ham. Michael Jackson var også en svart artist i en musikkbransje dominert av hvite mennesker (da), noe jeg tror mange innvandrere i Vesten kjenner seg igjen i.

I forbindelse med hans død er det mange som sammenligner Michael Jacksons med Elvis Presley som døde i 1977. Er/var Michael like stor som ham? Og hvordan vil hans død påvirke framtidig platesalg? Umiddelbart ble platene hans etterspurt på en måte som man må tilbake til 80-tallet, og utgivelsene av "Thriller" og "Bad", for å finne lignende. Den store nettbutikken Amazon gikk rett og slett tom for Jackson plater, noe også flere norske platebutikker gjorde. Mens plater og effekter med Jackson som var lagt ut for salg på Ebay, plutselig økte voldsomt i verdi. Man kan nok uansett vente seg mange samleplater, og re-utgivelser av hans tidligere album og singler, i årene som kommer. I tillegg til at hans store samling av låter som tidligere ikke har vært ute på plate, vil dominere listene i tiden som kommer. For å dra en sammenligning for hva vi muligens kan vente oss, kan det nevnes at Elvis har hatt hele 18 låter inne på topp 5 i Storbritannia etter 2003, hvorav 3 av dem har gått til topps.

I juli 2009, uken etter at Michael døde, var hele 13 av hans låter inne på topp 40 i Storbritannia, med "Man in the mirror" fra 1987 helt oppe på en 2. plass. Og hele 10 M.J. album var inne på topp 40 i juli. Mest populær var "Number ones" og "Essential Michael Jackson" som avløste hverandre på toppen av albumlisten. I Norge var hele 6 Michael Jackson låter inne på topp 20 på VGs singelliste, på samme tid.

Slike tilstander var det nok i de fleste land i verden der Michael Jacksons plater var tilgjengelig.

Elvis og Beatles har solgt rundt en milliard plater hver, mens Michael foreløpig er på 3. plass, med ca. 750 millioner solgte plater. Så tittelen "mestselgende artist noensinne" er absolutt innen rekkevidde. Jeg tror nok likevel at man bør la være å sammenligne Michael med Elvis, da de var ikoner på hver sin måte, i hver sin tidsæra.

Som nevnt har media gode dager i forbindelse med Michael Jacksons død. I en tid der avispressen sliter tungt, opplevde VG og andre aviser og blader rekordsalg. Mange kom også med ekstrautgaver med fokus på dødsfallet og Jacksons liv.

Forsiden på VG dagen etter at Michael Jackson døde.

Michael Jacksons oppturer og nedturer har helt siden starten på 80-tallet fått bred omtale i media, fordi blader og aviser vet at det fører til økt salg. Også de utskjelte paparazzi fotografene har levd godt på bilder av Michael Jackson. Med Michaels bortgang kan man jo lure på hva de skal fylle spaltene med framover? For Michael var utvilsomt det største ikonet av dem alle mens han levde. Umiddelbart virker det som om omtale av hans kommende verdensturne, handleturer med barna, og økonomiske problemer skal erstattes med spekulasjoner rundt hans dødsfall, observasjoner av spøkelser på Neverland, og spørsmål om hvem som skal ha ansvaret for hans 3 barn. Og er verdien på hans rettigheter og eiendeler større enn den formidable gjelda han etterlot seg? Uansett vil nok Michael Jackson bli minnet og hyllet på TV og i aviser i mange år enda.

Noe som forundrer meg og gleder meg, er den store interessen yngre musikkinteresserte viser for Michael Jacksons musikk. Enda man må mange år tilbake i tid for å finne klassisk M.J. popmusikk. Noen vil hevde at man må helt tilbake til 1987, og utgivelsen av "Bad". Mens andre med riktighet vil si at 90-talls låter som "Will you be there", "Heal the world", "Earth Song", "Stranger in Moscow", "They don't care about us", "You are not alone" og "Who is it" alle holder høy klasse. Mens 2000-tallet definitivt ikke var Michael Jacksons tiår musikalsk, om man kun tenker på nyutgivelser. Men de gamle låtene og albumene har funnet veien opp på listene med jevne mellomrom, noe som har gjort Michael Jackson til en dagsaktuell artist, like mye som f.eks. Scissor Sisters, Robbie Williams og Coldplay.

Navnet "Michael Jackson" har til det siste vært myteomspunnet, og forbundet med noe magisk.

I Norge er interessen for ham like stor i dag som på 80-tallet, da han kreativt var på sitt beste. Albumet "Thriller" nådde ikke høyere enn 8. plass på VG-lista da det kom ut, bak artister som Bjøro Haaland, Dionne Warwick og F.R. David. Litt senere i 1983, da folk ble oppmerksomme på hits som "Beat it", "Billie Jean" og "Thriller", nådde plata 6. plass. Man må faktisk helt til 2008 før "Thriller" fikk sin velfortjente 1. plass i Norge.

Som nevnt ble jeg oppmerksom på Michael Jackson i 1982. Det startet med at jeg hørte "The girl is mine" på NRK radio. Programlederen sa at det var en duett mellom Paul McCartney, som jeg kjente godt, og Michael Jackson som jeg ikke visste hvem var. Muligens hadde jeg hørt navnet, men jeg klarte ikke å relatere det til noen bestemte låter. Jeg forstod det som at han var en R&B artist, en sjanger jeg ikke hadde noe forhold til på den tiden. "The girls is mine" ble da heller ingen hit i Norge, og like etter fant jeg "Thriller" i billighyllene i en platebutikk her i Trondheim. Og det var med den i hus at jeg fikk øynene opp for Michael Jacksons verden. "Beat it", "Billie Jean", "Thriller", og favoritten "Wanna be startin' Something" ble spilt om og om igjen. Både på gutterommet og på kassett walkmanen jeg hadde med meg når jeg var ute og syklet. Fortsatt synes jeg "Thriller" står i en særstilling når det gjelder Michael Jacksons musikk. Den har en lekenhet, og bass- og gitarriff som fortsatt imponerer meg, og som jeg aldri blir lei av. Melodiene er som alle vet, også av høy klasse. Jeg husker jeg var nysgjerrig på hvem denne Rod Temperton var, som hadde skrevet 3 av låtene på "Thriller". Bla. tittellåta. I tillegg til at han tidligere hadde skrevet Michaels giganthits "Off the wall" og "Rock with You". I ettertid har jeg funnet ut at Temperton er en liten engelskmann som på 70-tallet hadde suksess med discobandet Heatwave.

Rod Temperton

Jeg husker jeg følte meg litt alene om å like Michael Jackson, og popmusikk generelt på den tiden, da det var tyngre rock som ellers gjaldt blant mine jevnaldrende. Og sånn har det vel egentlig vært i årene etter også: Det er mange som liker enkeltlåter med Michael Jackson, men jeg har møtt på få dedikerte fans. Selv hadde jeg en poster av Michael Jackson i fullstørrelse på rommet mitt. Noe som jeg følte de som var innom ristet litt på hodet av.

Jeg tror utbredelsen av kabel TV i Norge på midten av 80-tallet. Med kanaler som Sky og Super channel, bidro til å skape større interesse for Michael Jacksons musikk her. Rundt 1983 var han "bare" et amerikansk fenomen, som man leste om i avisene. Muligens kan man si at videoen til "Thriller" markerte et skille her på berget. For etter at den kom ut, var det nok flere som ble oppmerksomme på ham, og som lot seg imponere av musikken og det visuelle. Innen "Bad" kom ut i 1987 var også vi nordmenn med på notene. Og plata gikk til topps på VG-lista.

Også ellers i verden tror jeg Michael Jackson gikk fra å være en stor popstjerne til å bli et fenomen, på den tiden da singlene "Billie Jean", "Beat It" og "Thriller" kom ut. Før dette var han kjent som en stor barnestjerne, som medlem av Jackson 5, og The Jacksons. Og han hadde gjort seg bemerket med sitt comeback album "Off the Wall" (fra 1979), som nådde 3. plass i U.S.A.

Barnestjernen Michael Jackson

Etter utgivelsen av albumene "Thriller" og "Bad" mistet jeg litt av interessen for Michael Jackson. Det var andre artister som opplevdes som mer interessante. I tillegg til at M.J. ikke lenger var like produktiv. "Dangerous" fra 1991 er likefullt en plate jeg liker pga. mange gode enkeltlåter, men interessen for ham ble ikke  helt det den hadde vært i 1983.

I årene etter har jeg spilt Michaels Jacksons musikk jevnlig, og kjøpt det jeg har kommet over av plater. Jeg har i dag 26 album og 32 singler med ham. Jeg har også brukt mye tid på hjemmesiden jeg har laget om ham. En side som er godt besøkt - faktisk fra hele verden - enda den er skrever på norsk.

Jeg var derfor ikke spesielt fornøyd med å sitte på Kypros, uten mulighet til å oppdatere M.J. siden min, da den triste beskjeden kom. Hver eneste dag skjedde det jo ting som var av stor betydning, om man er interessert i fortelle historien om Michael Jackson. Antallet treff på siden ble mangedoblet den dagen Michael Jackson døde.

Den siste plata jeg spilte før jeg dro på ferie, var "HIStory", noe som føles veldig rett i ettertid. Det var også Michael Jackson som naturlig nok ble puttet i CD spilleren da jeg kom hjem.

Michael Jacksons bortgang er svært trist. Da jeg er overbevist om at han fortsatt hadde mye inne som kunne flyttet fokuset bort fra sladrestoffet, og over på det som faktisk betyr noe, nemlig musikken. Men etter å ha sett minnestunden fra Los Angeles, føles ting bedre. Det var en verdig avslutning på en stor karriere. Hans død har bidratt til å føre folk sammen for en stund, og man tørr å vise følelser. Det triste kan i slike stunder oppleves som litt godt. Noe jeg er overbevist om at det emosjonelle mennesket Michael Jackson ville satt pris på.

Michael Jacksons musikk vil leve evig. Til glede for nye generasjoner av musikkelskere. Med hans bortgang håper jeg media vil slutte å bruke tid på å skrive om hva Michael Jackson gjorde på fritiden, men heller bygge opp under hyllesten av musikeren Michael Jackson. Det fortjener han. Et menneske som har bidratt til å gjøre hverdagen litt lysere for så mange mennesker verden over.

Michael Jackson

1958 - 2009

R.I.P. Michael Jackson

 

25.09.08              Gjennomgang av Nr.1 album/singler i utvalgte land, i perioden 1976-1989

 

(siden oppdatert 25.5.09, med sjekk av linker)

I lengre tid har jeg tenkt at det kunne vært interessant å få samlet nr.1 låtene og albumene i de landene som jeg musikalsk finner mest interessant, i en felles liste. Og knytte dem opp mot datoene de gikk til topps, slik at man fikk en føling med hvilke låter/album folk i de ulike land var opptatt av i en bestemt uke, i f.eks. mai 1982.

Jeg valgte meg ut landene Norge, Sverige, U.S.A. Storbritannia, Canada, Frankrike, Tyskland, og Australia, da de både utifra størrelse på platemarkedet, nærhet til Norge, og musikalsk smak, er interessante. Jeg hadde i utgangspunktet tenkt å konsentrere meg om perioden 1980 til 1989, men fordi 10 (år) ikke går opp i 7 (dager i uken), måtte jeg øke det til 14. Slik at jeg kunne presentere to lister pr. dag :

Når uken så var ferdig hadde jeg vært gjennom listene i f.eks. uke 15, fra 1976 til 1989.

En spenstig ide, og ikke så rent lite sprø. For å gå gjennom album og singellistene i så mange land, gjennom så mange år, tar mye tid.

I tillegg til ønsket om å ha noe nytt å presentere på forsiden av jonarne.net, håpet jeg å få bedre innsikt i musikksmaken i land som jeg normalt ikke har fulgt så nøye, slik som f.eks. Canada og Sverige. Og jeg håpet å finne 70- og 80-talls perler der ute som jeg ikke hadde hørt før. Dessverre ble jeg nok litt skuffet, da det er forbausende hvor lik musikksmaken er i den vestlige verden. Med ofte de samme platene til å gå til topps i de ulike landene.

Underveis skrev jeg ned særtrekk ved listene som jeg kom over, og låter og album som fortjente å bli nevnt. Jeg har linket til Youtube flere steder, slik at man kan få et inntrykk av låtene, og artistene bak dem.

1976

I 1976 toppet C.W. McCall den amerikanske singellisten med den humoristiske country låta "Convoy". I Canada toppet han i 4 uker. Det ble også laget en forholdsvis populær film med Kris Kristoffersen basert på sangen. Jeg tenkte på det da jeg hørte den: "Man lager ikke musikk på denne måten lenger."

Jeg klarer ikke å bli enig med meg selv om fyren ligner mest på Blomster Finn eller Otto Jespersen i en av sine forkledninger :)

C.W. McCall

Jeg følger opp med den fengende glamrock/Creedence lignende "Jump in my car". Som toppet den australske singellisten i 6 uker i 1976. Ted Mulry gang er et ukjent navn for meg, men i Australia var de store i mange år. I 2006 ødela David Hasselhoff låta, men nådde likevel høyere i Storbritannia enn det originalen i sin tid gjorde.

Alle har hørt "Una Paloma blanca", i en eller annen versjon. En låt som er så typisk for 70-talls easy listening. "Una Paloma blanca" ble skrevet og framført av den nederlanske gruppen George Baker selection. De var ledet av Johannes "Hans" Bouwens, og solgte hele 20 millioner plater mens de holdt på. Allerede i 1978 var bandet historie

George Baker selection

Den var en stor hit over hele Europa i 1976, også i Norge der den gikk til topps. I Sverige toppet den singellisten i hele 10 uker. "Una Paloma Blanca" er også spilt inn av Stavangers store sønn, Hans Petter Hansen. Samt en lang rekke andre artister. Hansens versjon kom inn på VG-lista samtidig som originalen toppet lista.

http://www.youtube.com/watch?v=R36CixkIaIc

I en slik gjennomgang må jeg nok nevne Rod Stewarts klassiker "Sailing", som toppet VG-lista i hele 15 uker i 1975/76. Som landet der låta hadde størst suksess. "Sailing" ble skrevet allerede i 1972, av engelskmannen Gavin Sutherland. Han og broren Quiver hadde gjort flere innspillinger av "Sailing" før Rod snappet den opp. Slik han så ofte har gjort med andre artisters perler.

Rod Stewarts: "Sailing" (link)

Man kommer ikke unna ABBA når man snakker om 70-tallet. I Australia toppet de singellista i hele 39 uker (av 52) i 1976, med 5 ulike låter. Den mest populære var "Fernando" som toppet i 14 uker :

http://www.youtube.com/watch?v=TK06tbNFiEU

I Norge og mange andre land var det "Dancing Queen" som var den store hiten, med 12 uker på topp i Norge, 14 på topp i Sverige, og 6 uker på topp i Storbritannia.

Også i Storbritannia var ABBA store. De hadde den mest solgte plata på de britiske øyer både i 1976 ("Greatest hits"), 1977 ("Arrival"), og 1980 ("Super Trouper"). Hele 8 av albumene, og 9 av singlene til ABBA gikk til topps i Storbritannia "i min periode", som altså går fra 1976 til 1989.

     

ABBA

1977

I 1977 toppet balladen "Torn between two lovers" med Mary MacGregor listene i U.S.A., Canada og Australia (i Norge nådde den ikke topp 10). Noe som for meg blir nok et bevis på at meningsløse ballader har slått an på listene til alle tider.

http://www.youtube.com/watch?v=AKIEbzZiRBw

I Storbritannia var man mest opptatt av å hylle gamle helter i 1977. Plateserien "20 Golden greats" gikk til topps på den britiske albumlisten hele 6 ganger i 1977 og 1978. Med artistene Beach Boys, Shadows, Diana Ross, Buddy Holly, Nat King Cole og Glen Campell. Ytterligere 10 plater med samme tittel nådde topp 20 i Storbritannia. Noe som ikke vitner om den store kreativiteten hos platekjøperne. Men til desto større glede hos folkene bak serien.

I Norge var vi i mer glad i Smokie i 1977. "Living next door to Alice" toppet VG-lista i hele 10 uker. Også i Tyskland ble dette en monsterhit, der den toppet i 9 uker. I hjemlandet Storbritannia ble det "bare" 5. plass.

1978

De som mener å huske at listene på andre halvdel av 70-tallet ble dominert av artister som Bee Gees, Rod Stewart, ABBA, og Boney M. husker nok rett. Jeg vil ikke gå inn på en vurdering av hvor høy prosentandel disse artistene hadde av 1. plassene på de singellistene rundtom. Men stor var den.

Fra uke 22. til uke 25 i 1978 lå albumet "Saturday night fever" som nr. 1 i alle de landene jeg har hatt fokus på (når det gjelder album). Slik som i Norge, U.S.A. Storbritannia, Tyskland, og Australia.

Storselgeren "Saturday Night Fever".

At brødrene Gees var det store i U.S.A. i 1978, er det ingen tvil om. "Saturday night fever" lå som nr. 1 på albumlisten i hele 24 uker. Mens Bee Gees sine singler lå som nr.1 i 13 uker. Om ikke det var nok holdt lillebror Andy Gibb 1. plassen på Billboard i 9 uker. Andys mest populære hit var "Shadow dancing" som toppet i 9 uker :

http://www.youtube.com/watch?v=mcHlL6PR5NU

1979

I 1979 begynte elektropopen for alvor å gjøre seg gjeldende på listene. "I feel love" med Donna Summer var den første som gikk til topps i Storbritannia i juli 1977, om man kan kalle den en elektrolåt (og det bør man vel).  Deretter var det stille på listene en stund, før det tok av med elektropop i 1979. Da gikk "Are friends electric": Tubeway army, "Cars": Gary Numan, "Video killed the radio star": The Buggles, og "Heart of Glass": Blondie, til topps i Storbritannia. Mens elektrolåter som "Pop muzik": M (nr.1 i U.S.A., Canada, Australia, Sverige, Tyskland) og "Born to be alive": Patrick Hernandez (nr.1 i Sverige og Tyskland, Norge, Canada, Australia) gikk til topps på de andre store platemarkedene.

"Born to be alive" med franske Patrick Hernandez var en drivende discohit i 1979.

"Pop Muzik": M (link)

"Born to be Alive": Patrick Hernandez: http://www.youtube.com/watch?v=BVgM7qeAlko

2. halvdel av 70-tallet gjorde seg bemerket ved at enkeltlåter og enkeltalbum holdt 1. plassen i "uhorvelig" lang tid. Fleetwood Mac var nr. 1 i 29 uker i U.S.A. i 1977, med albumet "Rumours". Boney M. var nr.1 i 16 uker  i Tyskland I 1978, med "Rivers of Babylon". Mens "Oh!Susie" med Secret Service var nr.1 i Sverige i 14 uker i 1979.

Her på berget toppet som nevnt "Sailing" med Rod Stewart singellisten i 15 uker, mens "Dancing Queen"  med ABBA var nr.1 i 12 uker i 1976. Albumet "ABBA" toppet i 19 uker i 1976/77.  I 1977 toppet "Yes Sir, I can boogie" med Baccara VGs singelliste i 14 uker før den ble dyttet ned til 2. plass av "Sorry I'm a Lady" av samme band.

"Yes Sir, I can boogie": Baccara: http://www.youtube.com/watch?v=KGuFn0RPgaE

Uken etter var "Yes Sir, I can boogie" igjen nummer 1, i ytterligere 7 uker. Slik at det ble utrolige 21 uker på toppen av VG-lista for låta. Og det er faktisk rekord, ingen annen singel har hatt flere uker som nr.1 på VGs singelliste, siden starten på 50-tallet.

Baccara

Mange av de artistene som herjet listene i andre deler av verden markerte seg også i Norge på 70-tallet. Selvfølgelig var det mange unntak fra den regelen. Et av de mest markante var muligens bandet The Knack som toppet både singel og albumlistene i U.S.A., Canada og Australia i 1979,  med singelen "My Sharona" og albumet "The Knack". I U.S.A. ble den regnet som årets singel i 1979, og både Michael Jackson på "Thriller", og Run DMC på "It's Tricky" har samplet/kopiert gitarriff fra låta.

"My Sharona": The Knack (link)

Pink Floyd og albumet "The Wall" ble både en kritikersuksess og salgssuksess da den kom ut høsten 1979. Bandet var britisk, og mange mener nok at britene har bedre teft for hva som er bra musikk enn tyskere og nordmenn. Men faktum er at albumet gikk til topps i U.S.A. (15 uker på topp), Norge (19 uker på topp) , Tyskland (17 uker på topp) og i Australia. Mens det "bare" ble 3. plass i Storbritannia. På samme tid som albumet lå på topp i landene jeg har hatt fokus på, var det samleplater med Rod Stewart og ABBA som toppet i Storbritannia. Merkelig nok.

Pink Floyds video til "Another Brick in the Wall": http://www.youtube.com/watch?v=-Py5aPLG348

Norge og Sverige har som naboland hatt relativt liten påvirking på hverandres lister. De låtene og albumene som gjorde det bra i de to landene var gjerne også store hits andre steder i Europa. Store svenske hits som "Vi åk bättre da för da": Skidlandslaget (8 uker), "Oh! Susie": Secret Service (14 uker på topp), "One More Reggae For The Road": Billy Lovelady (12 uker på topp), og "Baretta's theme": Sammy Davis Jr. (8 uker på topp) gikk ikke til topps i Norge.

Billy Lovelady: http://www.youtube.com/watch?v=vwANH2Ek2P8

"One more reggae for the Road": Billy Lovelady

U.S.A. og Canada derimot, er to naboland som bortimot har identisk musikksmak, ihvertfall hvis man skal vurdere det utifra hvilke låter som gikk til topps på singellisten. Av 25 låter som gikk til topps i Canada i 1979, gikk 12 av dem også til topps i U.S.A. samme år. Og slik har det gått igjen i de årene jeg har hatt fokus på. For eksempel i 1986, der hele 21 låter gikk til topps i både U.S.A. og Canada.

1980

I 1980 var Neil og Tim Finns band Split Enz det store i Australia. Singelen "I got you" toppet albumlisten i 8 uker, mens albumet "True Colours" toppet i hele 10 uker.

Split Enz: I got You (link)

I Tyskland var låta "Santa Maria" det store i 1980. Først toppet Oliver Onions singellisten i 6 uker med låta, før Roland Kaiser fulgte opp med ytterligere 5 uker med sin tolkning av "Santa Maria". Det er vel en type låt som neppe kunne blitt populær noe annet sted enn i Tyskland :

Oliver Onions: http://www.youtube.com/watch?v=Fn1PASIZCK0

På 70-tallet var det lite norsk å finne på toppen av de norske singellisten. Fra 1980 og utover ble det bedre. På singellisten fikk vi mange norske listetoppere. Slik som "Forelska i Lærer'n": The Kids (7 uker på topp), "Livet er for kjipt": Lars Kilevold (5 uker på topp, og nesten et år på topp 10 lista), "Svake mennesker: Jannicke (12 uker på toppen av lista), og "Dra til Hælvete": Beranek (1 uke på topp).

"Dra til Hælvete" med Beranek gikk til topps i Norge i 1981.

Jannicke: "Svake mennesker": http://www.youtube.com/watch?v=qh10PMRpYoY

Av ting som skjedde på toppen av listene i 1980/1981, var det å merke seg at Gyllene Tider lå hele 14 uker på toppen i Sverige med "Når vi två blir en" . I videoen ser vi en purung Per Gessle i 1981 :

http://www.youtube.com/watch?v=d_cdAYydf50

I 1980 var Storbritannia preget av John Lennons comeback med (nr.1) albumet "Double Fantasy", og deretter hans tragiske bortgang 20. desember 1980. I november 1980 gikk han til topps med "(Just like) Starting over" :

http://www.youtube.com/watch?v=_IXX5gFBkfY

Etter at St. Winifred's school choir hadde sunget om bestemora de var så glad i, var Lennon tilbake på toppen med "Imagine". En låt han egentlig ga ut i 1971. Etter at den hadde ligget som nr. 1 en måned, var det tid for "Woman" å gå til topps. Like etterpå gikk Roxy Music til topps i Storbritannia for første gang i karrieren, med "Jealous Guy", som "selvfølgelig" var skrevet av John Lennon. Hentet fra hans "Imagine" album.

John Lennon: "Woman" (link)

Jeg ønsker å dvele litt ved skolekoret fra St Winifred's Roman Catholic Primary School i Stockport i England. Da deres 1.plass på den britiske singellisten i november 1980 med "There's no-one quite like Grandma" for meg står som den merkeligste låta til å gå til topps på listene jeg har hatt fokus på. At en gjeng med unger som synger om bestemoren sin som de er så glad, tar 1. plassen på bekostning av mer kjente låter med The Police, Madness og The Boomtown Rats, er bemerkelsesverdig.

"There's no-one quite like Grandma": http://www.youtube.com/watch?v=rsXJcIODLtQ

Faktisk gikk koret til tops på den britiske singellisten en gang til, i april 1978. Da som korister på Brian & Michaels nr.1 hit "Matchstalk Men and Matchstalk Cats and Dogs".

At også bestemor fikk sin hyllestsang på toppen av den britiske listen virket helt logisk, da en lignende hyllestsang til bestefar ("Grandad") gikk til topps i Storbritannia i 1970. Da Clive Dunn og en gjeng med unger sang om hvor glad de var i bestefar.

    

De store popstjernene i Storbritannia i november 1980.

1981

I 1981 kom new romanticen for fullt til England, først og fremst med Adam & the Ants som lå som nr.1 på albumlisten i hele 12 uker med "Kings of the wild frontier". Som det mest solgte albumet i Storbritannia i 1981. I U.S.A. var REO Speedwagon storselgeren. Albumet "Hi infidelity" toppet albumlisten i hele 15 uker. Også singelen "Keep on loving you" gikk til topps i Statene. I Norge fikk Chris de Burgh en overraskende suksess med albumet "Eastern Wind", som toppet VG-lista i 10 uker, og var på topp 40 lista i 1 ½ år, noe som må være bortimot rekord. Kun tre av ukene var han under topp 20. Og det med et album som regnes som et av hans svakeste, og som ikke solgte bra noe andre steder enn i Norge.

"Chris de Burgh ble "Big in Norway" med albumet "Eastern Wind".

Selv De Burgh har ikke noen forklaring på den plutselige suksessen, for fram til dette hadde han vært et ubeskrevet blad i Norge.

Chris de Burgh live i 1982 med "The Traveller": http://www.youtube.com/watch?v=WF_pHiW-XM8

80-tallet var jo kjent som tiåret for one-hit-wonders. Selv om tiårene både før og etter hadde like mange av dem. To låter vi sikkert husker enda i dag, men hvor vi ikke klarer å dra kjensel på artisten, er "Shaddap you face": Joe Dolce Music Theatre (nr.1 i Australia, Tyskland og Storbritannia), og "Japanese boy": Aneka (nr.1 i Storbritannia og Sverige), som begge gikk til topps i mange land i 1981.

Aneka: "Japanese Boy": http://www.youtube.com/watch?v=nCH1IlOfDTM

Joe Dolce: "Shaddap you face":  http://www.youtube.com/watch?v=sFacWGBJ_cs

I 1981 toppet Sheena Easton og Dolly Parton lister verden over med singelen "9 to 5". Dette skjedde også på samme tid, noe som nok gjorde at mange trodde de sang samme låta. I Canada avløste de to låtene hverandre på toppen. Også i U.S.A. gikk begge låtene til topps. Utenom tittelen hadde de imidlertid ingen fellesnevnere. At en såpass sjelden tittel på en låt skulle dukke opp 2 ganger på toppen av listene samtidig, skulle statistisk være umulig. Eller?

          

Tilsynelatende gikk Sheena Easton og Dolly Parton til topps med den samme låta i 1981.

Easton la til "Morning train" i klamme bak "9 to 5" i et forsøk på å skille låta hennes fra Dolly Parton sin. Her er Sheen Easton sin versjon :

Sheen Easton: Morning Train (link)

Midtveis i 1981 ble både Storbritannia, U.S.A., Canada og Tyskland rammet av medley feber. Nederlandske studiomusikere, anført av eks. Golden Earring medlem Jaap Eggermont mikset sammen kjente låter av bla. The Beatles, og la til noen trommerytmer. Og mer skulle det ikke til for å herje listene. I Canada toppet "Stars on 45" singellisten i hele 12 uker. De kalte seg både Starsound,  Stars on long play, og Stars on 45. Alt etter hvilket land de presenterte seg i. Senere ble også ABBAs hiter mikset sammen. I Norge ble (heldigvis) aldri dette det helt store. Senere fulgte Hooked on Classics og Jive Bunny & the Mastermixers samme konseptet, med stor suksess.

De utskjelte "Stars on 45" platene.

Tysk musikksmak har det vært sagt en del stygt om. Og denne låta med Gottlieb Wendehals som toppet i 9 uker i 1981/82, har ikke bidratt til å styrke meg i troen på tyskernes fortreffelighet når det gjelder listemusikk :

Gottlieb Wendehals: "Polonäse blankenese" :  http://www.youtube.com/watch?v=MC_bFoH4CfA

1982

I 1982 var Men at Work det store verden over. Albumet "Businesss as Usual" toppet den amerikanske albumlisten i hele 15 uker. Mens både "Who can it be now?" og "Down under" gikk til topps på singellisten. I hjemlandet Australia lå albumet som nr.1 i 9 uker (1 uke på topp i Norge).

"Do you come from a land down under? Where women glow and men plunder?.. "

I Norge hadde vi større sans for Roxy Music og deres smakfulle album "Avalon" som lå som nr.1 på VG-lista i 11 uker.

"More than this": Roxy Music: http://www.youtube.com/watch?v=OfgU4iQr8PU

Ellers var "alle" glade i Survivors "Eye of the tiger" som toppet listene i alle landene jeg har sjekket. I Norge lå den som nr.1 i 8 uker. Vi nordmenn likte også Tacos "Putting on the Ritz", men muligens ikke like mye som svenskene, som hadde den som nr. 1 i hele 8 uker :

Taco: "Putting on the Ritz" : http://www.youtube.com/watch?v=s1WryA_24JA&feature=related

I årskiftet 1982/83 toppet tunisiske/franske F.R. David den norske singellisten i hele 13 uker med "Words". Albumet ved samme navn toppet i 10 uker.  I Tyskland lå han som nr.1 i 11 uker med låta.

http://www.youtube.com/watch?v=yHeseOjdgZI&feature=related

Eli Robert Fitoussi, som han egentlig het, hadde jobbet som studiomusiker både i Frankrike og U.S.A. på 70-tallet. Sammen med bla. Vangelis, Toto og The Doobie brothers. På 80-tallet lot han seg inspirere av europeisk dance pop, og spilte derfor inn "Words".

"Words" med F.R. David er sound of the 80's.

1983

Albumet "Thriller" regnes gjerne som tidenes mest solgte album. Og selv om plata ble gitt ut i 1982 (november), var det i 1983 at den begynte å gjøre seg gjeldende på listene rundt om. I hjemlandet U.S.A. lå den som nr.1 i 22 uker i 1983, fra februar og utover. Med ytterligere 15 uker i 1984. Slik blir det platesalg av i verdens største platemarked. I Storbritannia lå den som nr.1 i 8 uker (mest solgte plate i 1983), Tyskland i 11 uker, og Australia i 11 uker. I Norge skjønte vi nok ikke helt hva som var det store med Michael, for her var en 6. plass det beste han oppnådde på VG-lista i 1983. Men i mars 2008, nesten 26 år etter at "Thriller" ble gitt ut, gikk den til topps også her. Da i en jubileums utgave. Den var inne på VG-lista i både 1982, 1983, 1984, 2001, og 2008. Og kommer sikkert tilbake igjen.

"Wanna be startin' something": http://www.youtube.com/watch?v=xg0AsWruz4k

Ellers var The Police ("Synchronicity", 17 uker som nr.1 i U.S.A.), David Bowies album og single "Let's dance", Pink Floyd ("The final Cut"), og soundtracket til "Flashdance" ting som dominerte listene i 1983.

På 80-tallet (og sikkert ellers også)  var det et fenomen med britiske band med stor suksess i U.S.A./Canada, men som var mer ukjent i hjemlandet. Slik som for eksempel Asia, Foreigner, Wang Chung, John Waite,  og The Fixx. Sistnevnte hadde ingen plasseringer i Storbritannia. Mens i U.S.A. hadde de flere låter inne på topp 20. Singelen "One thing leads to another" nådde 4. plass i U.S.A., og gikk helt til topps i Canada i oktober 1983. En typisk 80-talls låt og video :

The Fixx "One thing leads to another" (link)

Nok et fenomen som hører 80-tallet til, er det store antallet nr.1 hits som var spilt inn spesielt for en film. På 70-tallet var dette bortimot fraværende. I 1984 var 7 av 20 nr.1 hits i U.S.A. låter som var gitt ut i forbindelse med en film. Slik som "I just called to say I love you", "Footlose", "Ghostbusters", og "Against all Odds". I 1985 var tallet 8 av 27.

Ray Parker Jr. fikk sine minutt i rampelyset med "Ghostbusters". Senere måtte Parker betale

erstatning til Huey Lewis fordi låta lå for tett opp til Lewis' topp 10 hit "I want a new Drug".

1984

Om 1983 tilhørte Michael Jackson, I U.S.A., var 1984 utvilsomt et lilla år. Prince toppet albumlisten fra 4. august til 12. januar i U.S.A. Bruce Springsteens "Born in the U.S.A." ble gitt ut på samme tid, men ble "avspist" med kun 4 uker på toppen.

80-tallet var som tiåret før, og tiårene etter, preget av at samleplater toppet albumlistene rundt om. Enkeltartisters samleplater har alltid vært populære, og solgt mye. Men også rene hitplater, som samler de mest populære låtene i en periode, var en stor suksess på 80-tallet. Norge var et unntak her, da det var først med "Absolute music" platene fra 1992 og utover, at denne type plater gikk til topps.

I Australia toppet album som "Thru the roof '83", "1983 summer breaks", "Throbbin '84" og "Hits huge" albumlisten i månedsvis. Mens i Storbritannia var man ville etter samleplateserien "Now that's what I call music" og "The hits album". I 1984 og 1985 toppet utgivelser i disse to seriene albumlisten i hele 35 uker! Mens klassikere som "Misplaced Childhood" (Marillion), "Meat is murder" (Smiths), og "Born in the U.S.A." (Bruce Springsteen), kun fikk en uke hver på toppen av den britiske albumlisten.

"Now..1" fra 1983. Med årene har det blitt 69 slike samleplater (2008) i Storbritannia.

Fra januar 1989 valgte britene å fjerne samleplatene fra listene sine. Og i 2002 fulgte VG-lista etter, muligens pga. suksessen til "Absolute music" platene. Jeg kan ikke se en eneste samleplate som har gått til topps i U.S.A. noe som kan tyde på at de fjernet disse fra listene på et tidligere tidspunkt.

1985

I 1985 var Dire Straits, og albumet "Brothers in Arms" det store. På 2. halvdel av 80-tallet toppet den listene rundt om, i maange uker. I Norge var den nr.1 i 8 uker, i Storbritannia 14 uker, og i U.S.A. 9 uker.

I Storbritannia var "Brothers in Arms" det mest solgte albumet på 80-tallet. I Australia må det ha vært "Diremania", ettersom albumet lå som nr.1 i hele 34 uker! Det er godt over et halvt år.

"Brothers in Arms" lå som nr.1 i hele 34 uker i Australia i 1985.

I mitt arbeid med listene fra de ulike land har jeg ikke vært borti at et album eller en singel har ligget like lenge som nr.1 som "Brothers in Arms" gjorde i Australia. Det er ganske så utrolig. Interessen for plata ble skapt bla. gjennom denne låta :

"Money for Nothing": Dire Straits (link)

19. oktober 1985 regnes som en viktig dag i norsk historie, i hvert fall i norsk pophistorie. For da gikk a-ha til topps på den amerikanske singellisten med "Take on me". På det tidspunktet hadde den nye versjonen av låta slitt med å hevde seg på den norske singellisten. I skyggen av Monroes store hit "Cheerio". Det var faktisk først etter at amerikanerne hadde trykket låta til sitt bryst, at "Take on me" gikk til topps i Norge. Og det i kun to uker, før den ble dyttet ned til 2. plass av Modern Talking og "Cheri, Cheri lady". Det er nok ikke på bakgrunn av listeplasseringer i Norge, at "Take on Me" har fått hedersbetegnelsen "landeplage" i nyere tid. Heller ikke albumet "Hunting high and low" ble noen umiddelbar suksess i Norge. Faktisk vaket den rundt på VG-lista i 20 uker før den gikk til topps. Tre uker etter suksessen i U.S.A. Igjen var det Monroes som hindret a-ha i gå til topps.

I Tyskland toppet "Take on me" singellisten i 5 uker, i Sverige 4 uker (muligens mer), og 2 uker i Australia. Det kan jo nevnes at låta også gikk til topps i land som Østerrike, Italia, Sveits og Nederland.

Her er den første versjonen av "Take on me" som ble gitt ut på singel, som floppet i England, men som nådde 3. plass i Norge i november 1984 :

     

"Take on Me": a-ha: http://www.youtube.com/watch?v=j1GTf1T4_7Y

1986

Vi hadde en parallell til dette i Sverige. Der "Touch me" med Samantha Fox toppet singellisten like lenge som "svensktopparen" "The Final countdown". Legger man til at Fox' "Do ya Do Ya" avløste "Touch me" i ytterligere to uker, gir det en knepen seier til den brystfagre Fox over puddelrockerne fra Upplands Väsby.

Mens a-ha var det "eksotiske" innslaget på de anglo-dominerte listene i U.S.A. Storbritannia og Canada, var det østerrikske Falco som fikk denne rollen i 1986. Hans "Rock me Aamdeus" gikk til topps i både U.S.A., Canada og Storbritannia. I tillegg til Tyskland, der låta gikk til topps i 1985. I Norge var det derimot den emosjonelle "Jeanny" som gikk til topps. En låt som i hvert fall gjorde dypt inntrykk på meg da jeg hørte den på den tiden.

Falco gjorde inntrykk på oss nordmenn med den dramatiske låta "Jeanny".

I Frankrike (hvor det først fins oversikt over nr.1 låtene fra høsten 1985 og utover) var det Prinsesse Stephanie av Monaco som var den store hiten i 1986. I Norge og Storbritannia var hennes "Irresistible" en komisk liten sak som ikke førte til det store salget. Men i Frankrike var interessen for sangeren Stephanie en helt annen. Den franske versjonen av "Irresistible", kalt "Ouragan", toppet den franske singellisten i hele 10 uker. Oppildnet av denne suksessen dro Stephanie over til U.S.A. for å skape seg en musikkarriere der. Det tok 5 år før albumet "Stephanie" så dagens lys, og den solgte ikke mer enn 30.000 eksemplarer i U.S.A. Deretter ble drømmen om å være popstjerne skrinlagt for den skandaleomsuste prinsessen. Det vil si, hun var det kvinnelige innslaget på Michael Jackson låta "In the closet", da under navnet "Mystery Girl".

Den franske versjonen av hennes hit: http://www.youtube.com/watch?v=HrJ1Ldwz62M

1986 var også året da Madonna etablerte seg i 1. divisjon i popverdenen. Riktignok hadde hun fram til da hatt flere 1. plasser med singlene sine. Men albumene "Madonna" og "Like a Virgin" hadde ikke gått til topps i så mange land. Men med singelen "Papa don't preach" og albumet "True Blue" klarte hun å skape det samme engasjementet for musikken sin i Europa, som det hun hadde klart i U.S.A. I samme tidsrom lå "True Blue" som nr.1 i både U.S.A. Storbritannia (mest solgte plate i 1986), Tyskland og Australia, mens "Papa dont preach" toppet i disse landene, pluss Norge og Canada.

"Papa don't preach" ga karrieren til Madonna et løft i 1986.

Med årene har "True Blue" solgt 26 millioner plater. Som hennes mest solgte.

"Papa don't preach": Madonna (link)

1987

I 1987 var Whitney Houston det store navnet. Hennes album "Whitney" og singelen "I wanna dance with somebody" toppet de fleste lister. I Norge lå albumet hennes som nr.1 i 11 uker. I Storbritannia i 6 uker, i U.S.A. i 11 uker, i Tyskland i 11 uker, og i Australia i 3 uker. I uke 27 lå albumet som nr.1 i alle de landene jeg har hatt fokus på, i tillegg til at "I wanna dance.." lå som nr.1 på singellisten i  6 (av 8) av landene. Snakk om Whitneymania..

Også Michael Jackson og "Bad" solgte bra, men ikke i nærheten av "Thriller". I tillegg må Los Lobos bortimot være tidenes one hit wonder, med låta "La Bamba" som toppet i en rekke land: 7 uker på topp i Canada, 7 uker i Australia, 11 uker i Frankrike, 3 uker i U.S.A. og 2 uker i Storbritannia.

Ellers var 1987 året da a-ha fikk æren av å lage James Bond låta til filmen "The Living daylights". I Norge ble det 1. plass, mens i Storbritannia ble det 5. plass..

"Glade Jul" med Sissel Kyrkjebø er den mest solgte platen i norsk musikkhistorie. Men der andre storselgere ligger på VG-lista i bortimot et år, og topper både 10 og 20 uker, var "Glade Jul" inne på VG-lista i kun 8 uker, i årsskiftet 1987/1988. Men så var det jo en juleplate, med begrenset interesse i januar. Man kan tenke seg at plateselskapene og butikkene måtte hatt tunga rett i munnen når det gjaldt logistikken den jula. Og skufle ut over en halv million plater av en artist i løpet av en måned krever sitt. Og man trykker ikke opp 600.000 plater uten videre fordi man "vet" at plata kommer til å doble den forrige salgsrekorden. Det må ha vært litt av en sjanse å ta.

Sissel Kyrkjebø sjarmerte mange nordmenn på 80-tallet.

Sissel Kyrkjebø og hennes mest kjente låt "Kjærlighet", som opprinnelig ble sunget av Nana Mouskori  : 

Nana Mouskori: "Only love" (link)

1988

Leonard Cohen var nordmennenes mann i 1988, med 16 uker på toppen av VG-lista med albumet "I'm your man". Cohen klarte ikke å markere seg på listene noe annet sted enn i Norge.

Tommy Nilsson er en lite omtalt artist i Norge. I Sverige var han svært populær på 80-tallet. I 1988 toppet han singellisten der borte i hele 14 uker på rad. Først sammen med Tone Norum, med låta "Allt som jag känner", deretter med sin egen " Maybe We're About To Fall In Love".

George Michael klarte bare en uke på topp i hjemlandet Storbritannia med sitt storselger album "Faith". I U.S.A. ble det hele 12 uker på toppen av Billboard. Ingen av singlene fra plata gikk til topps i Storbritannia, mens i U.S.A. gikk både "Faith", "Father figure", "One more try" og "Monkey" til topps.

Denne plata havnet i mange platesamlinger verden over i 1988.

Man snakker om den "Britiske invasjonen" på de amerikanske listene på 80-tallet. Og høydepunktet settes gjerne til 1983, da det visstnok i en periode var 50% utenlandske artister på Billboards singelliste. Men til topps i U.S.A. gikk "bare" 6 britiske artister. I 1988 da interessen for britisk musikk visstnok hadde lagt seg litt, var det hele 8 britiske band og artister som gikk til topps på Billboard med sine låter. Slik som George Michael, Steve Winwood, George Harrison, Phil Collins, Def Leppard, UB40, Rick Astley og Billy Ocean. Rick Astley gikk til topps på de fleste lister med sine lettfattelige pop.

"Together forever": Rick Astley (link)

1989

Årsskiftet 1988/1989 var 19 år gamle Tanita Tikaram den store yndlingen i Norge. Med 12 uker på toppen av VG-lista med albumet "Ancient Heart". Også tyskerne lot seg sjarmere av den multinasjonale artisten med røtter i India, Fiji, England, og Malaysia. Også her toppet albumet i 12 uker.

http://www.youtube.com/watch?v=GeB2ISzeqqM

At a-ha gikk til topps i en rekke land med "Take on me" er kjent blant nordmenn. Like kjent er det ikke at norske Avalanche hadde en av de største hitene i Frankrike i 1989, med "Johnny, Johnny come home". Den toppet den franske singellisten i hele 8 uker i juni og juli. I Norge ble det "bare" 3. plass for ekteparet Kjetil Røsnes og Kirsti Johansen :

http://www.youtube.com/watch?v=1kuTv_CwFTg

Norske Avalanche toppet den franske singellisten i 12 uker i 1989.

Mot slutten av 80-tallet var britisk pop preget av "Madchester" scenen, med band som The Stone Roses, the Happy Mondays, The Inspiral Carpets, James, The Charlatans, og A Guy Called Gerald. Men ingen av disse bandene klarte å markere seg helt på toppen av listene, verken på album eller på singel. Her fant man istedet Stock, Aitken & Watermans ferdigfabrikerte produkter, med Jason Donovan, Kylie Minogue, Rick Astley og Sonia. I tillegg til rariteter som Jive Bunny & the Mastermixers og New Kids on the Block. Faktisk hadde Kylie og Jason de to mest solgte albumene i Storbritannia i 1988 og 1989. Og duetten de gjorde sammen gikk selvfølgelig også til topps.

En annen sjanger som markerte seg på denne tiden, var house/dance musikken. Selv om det er vanskelig å gi en solid avgrensning av hvilke artister som kan regnes til sjangeren, vil jeg nok si at  Yazz & the Plastic Population, SÈxpress, M/A/R/R/S, Black Box, og Soul II Soul, som alle gikk til topps i Storbritannia, kan nevnes i den sammenhengen. Både Madchester scenen og den britiske house musikken var sterkt knyttet til Hacienda diskoteket i Manchester, og til bruken av narkotiske stoffer.

Ellers i 1989 hadde Richard Marx flere nr.1 hits i U.S.A. I tillegg gikk "Right here waiting" til topps i land som Australia og Canada. En annen artist som hadde stor suksess i U.S.A. i 1989, var tyske Milli Vanilli. 3 av singlene deres gikk til topps der, mens albumet "Girl you know it's true" toppet albumlista i 7 uker. Hva som skjedde med de to "sangerne" etterpå, vet vi jo.

Grammy awards 1990 ble starten på slutten for Milli Vanilli og deres juks. "Alle" i salen visste at det ikke var de som stod på scenen som sang :

Milli Vanilli: "Girl you know it's True" (link)

Latininspirerte "Lambada" fra franske Kaoma lå som nr.1 i 10 uker i Sverige, 10 uker i Tyskland, 12 uker i Frankrike, og 7 uker i Norge i 1989.

Franske Kaoma fikk oss til å drømme om lambada og brasilianske strender i 1989.

80-tallet ble avsluttet med at Phil Collins toppet albumlistene i alle landene jeg har hatt fokus på. I Norge lå "…But seriously" som nr.1 i hele 14 uker.

Oppsummering

Som oppsummering vil jeg si at det var færre "merkverdigheter" som gikk til topps på listene i U.S.A. Storbritannia, Sverige, Tyskland, Australia, Frankrike og Canada, enn det jeg hadde trodd på forhånd. Selv i Tyskland, et land jeg har forbundet med litt merkelig musikksmak, var det stort sett kjente ting som gikk til topps. Låter som også var hiter i andre land, med enkelte unntak selvfølgelig.

Det var interessant å sammenstille listene fra de ulike landene, slik at man kunne følge utviklingen i de ulike land, fra uke til uke. Man ble gang på gang slått av hvor mange låter og album som gikk til topps til topps i flere land samtidig. Som om folk rundt om hadde den samme musikksmaken 

   

22.03.08                                                          80-tallet og internett

Mye negativt kan sikkert sies om internett. Om spredningen av illegal porno, om farlige chattesider, spam, virus, og annen vederstyggelighet. Om kunstnere som opplever at åndsverkene deres spres for vinden uten at de sitter igjen som så mye som en krone, osv. osv.

For min egen del må jeg si at jeg er litt vemodig over at internett ikke var tilgjengelig da jeg var ung. Selv om det sikkert hadde medført et betydelig innhogg i tiden jeg i stedet brukte sammen med kamerater. Der vi klatret i Kjerringberget, hang på den lokale Obs!en, byttet fotballkort, eller syklet til klassekameraten som hadde flyttet til den andre siden av byen, og som ikke var hjemme da vi kom fram. Slike ting som unger skal gjøre. Og ikke sitte pal foran pcen 5 timer i strekk, og spille "Warcraft". Eller vente på neste melding på facebook, fra kameraten to hus bortenfor.

Fordi.. Jeg er fascinert av den muligheten internett gir til å finne informasjon om ting man lurer på. For meg handler det ofte om musikken jeg er interessert i. Og muligheten internett gir til å komme i kontakt med andre likesinnede.

Som i dag, var interessen for musikk stor på 80-tallet. En prosentvis høy andel av inntektene mine (les: ukelønn) gikk med til platekjøp. Noe som ga meg mange fine musikkopplevelser. I sin tur førte dette til at jeg ble nysgjerrig på artistene bak platene jeg likte så godt. Hvem var de? hva hadde de gjort tidligere i karrieren? og hvilke andre bra plater hadde de gitt ut?

Hvor skulle man lete for å finne svar på det man lurte på?

Jeg husker at et besøk i platebutikken både kunne være en hyggelig og en litt frustrerende opplevelse. Da man gjerne kom over plater med artister man likte, men ikke hadde peiling på om dette var en plate man burde bruke to ukelønner på. For eksempel kjøpte jeg "Flash Gordon" med Queen, kort tid etter at jeg var blitt fan av bandet. I ettertid vil jeg nok si at den plata kunne jeg godt ha ventet med til jeg begynte å tjene penger selv. Og et raskt søk på internett kunne fortalt meg at Bowies "Another face" (med hans 60-talls musikk) ikke var plata å følge opp "Hunky Dory" og "Ziggy Stardust" med. Men i mangel av andre referanser ble coveret med nyere bilder av Bowie en bekreftelse på at musikken var av ny dato. Jeg husker også overraskelsen over å finne albumet "The Hurting" med Tears for Fears rundt 1986, da jeg trodde at de var et nytt band som ikke hadde gitt ut plater før "Songs from the big chair". I slike øyeblikk ønsket jeg at det fantes et oppslagsverk som raskt ga svar på slike spørsmål. Slik internett har utviklet seg til å bli.

I motsatt tilfelle førte denne "sjansingen" til at man slumpet over perler, noe som var en del av spenningen med å kjøpe plater.

                 

Med internett tilgjengelig hadde jeg sikkert styrt unna disse to platene på starten av 80-tallet.

Selv uten internett var det på 80-tallet nok av steder å hente musikalske impulser. TV og nærradio hadde en sterk påvirkning. En stor andel av de artistene som ble presentert i Ivar Dyrhaugs "Zikk Zakk" er i dag å finne i platesamlingen min. Det gikk ikke mange dagene fra jeg hadde sett videoen til "Reap the wild Wind" i programmet, til albumet "Quartet" lå trygt plassert i platesamlingen. Som første av mange Ultravox album til å havne der. Det samme kan sies om Peter Gabriel og videoen til "Shock the monkey" som skapte interesse for hans soloplater. De som hadde Sky og Super Channel fikk en ny musikkverden inn i stua, noe som naturlig nok satte spor. Hvor britiske artister var i klar overvekt. Ellers var "Ti i skuddet" en viktig impuls når det gjaldt å oppdage nye artister. Musikkbladene spilte også en viktigere rolle da enn idag, der de presenterte ukjente artister med en entusiasme som man ikke kunne unngå å bli påvirket av. Kameratenes musikksmak hadde selvfølgelig også stor betydning for hvilken musikk man selv likte. En kamerat av meg som var DJ gjorde meg oppmerksom på artister som ABC, Falco, The Specials, Yazoo, Adam & the Ants m.m. Musikk jeg fortsatt hører jevnlig på. Mens en eldre engelsk nabo introduserte meg til 70-tallet, med artister som Moody Blues, Lou Reed, Genesis, Brian Eno og Pink Floyd.

Jeg husker omtrent hva det var som fikk meg til å begynne å like de ulike artistene. Likefullt har jeg i ettertid lurt på hvordan jeg kom på sporet av fine ting som Latin Quarter, Microdisney og Wall of Voodoo.

Kildene til musikalsk inspirasjon var absolutt tilstede på 80-tallet, og muligens i et større omfang enn på 70-tallet, da man ikke hadde musikkanaler og nærradio. Men som kunnskapskilder var de fleste av disse begrenset. Litt enkelt kan jeg si at min lidenskap for musikk ble skapt på 80-tallet, mens kunnskapen kom i tiårene etter..

TV klarte aldri å gå i dybden når det gjaldt artistene de presenterte. Informasjonen ble for tilfeldig, da som nå. Også radio led av den samme svakheten, selv om skikkelige musikkprogram på radio kunne gå i dybden når det gjaldt enkeltartister. Da var det bedre med musikkblader som norske Beat og Puls. De formidlet mye nyttig info. om de artistene  de omtalte. For oss som også var interessert i musikken som lå på listene, ble de magasinene litt for smal. Mens magasinene som var beregnet på oss, slik som tyske Bravo, svenske Okej og engelske Smash hits, ble for overfladisk i sin tilnærming til en artists historie. De fokuserte mer på dagen i dag, med artistens siste hit, og fargerike bilder. Noe som for så vidt var interessant nok. Den store ulempen med musikkbladene var at de kostet penger.. Penger man ikke hadde for mye av på den tiden. Slik at nyttig informasjon som disse bladene ga, kun sporadisk nådde fram til meg. Av en eller annen grunn endte jeg opp med tyske Bravo som "mitt" blad, enda det var marginalt av det som stod der som jeg klarte å oversette. Engelske Smash hits hadde nok vært et bedre valg, men det var ikke tilgjengelig der jeg bodde. I stedet endte jeg opp med å bla gjennom mammas og farmors ukeblader, slik som Nå, Hjemmet, Allers, og Norsk Ukeblad, på jakt etter bilder og innformasjon om artistene mine. Og selv om stoffet der var beregnet på husmødre, slumpet de til å ha artikler om Bowie og andre kjente artister, på sine ungdomssider.

        

På 80-tallet hentet vi informasjon i de mange musikkbladene som fantes.

Jeg har i ettertid skjønt at de ulike artistenes fanklubber formidlet mye nyttig info. som jeg nok ville hatt glede av. Og at det i England på 80-tallet ble gitt ut bøker som fungerte som oppslagsverk om artister som Ultravox, Joy Division, Duran Duran og The Human League.

Biblioteket var da som nå et naturlig sted å finne informasjon, også om musikk. Og så lenge man var interessert i Queen, David Bowie, Bob Dylan, The Rolling Stones, og The Beatles, var det et greit alternativ. Men da jeg på begynnelsen av 80-tallet begynte å interessere meg for popartister som ABC, Spandau Ballet og Men without Hats, var det lite hjelp å hente der.

I hele tatt ble det mange løse tråder og antagelser om bandene jeg likte. Jeg har alltid vært interessert i å lære mer om de temaene som opptar meg, og på 80-tallet gikk jeg nok med et savn om å få vite mer om popheltene mine. Hvor mange plater hadde The Stranglers gitt ut?, hva slags musikk spilte It's immaterial?, hvorfor ble Adam & the Ants oppløst?, hvem var medlemmene av The Human League. Og ikke minst, hvem sang "Send me away on Holiday" i 1984? Sistnevnte utviklet seg til en gåte som ikke ble løst før i 2006, takket være internett. Ved hjelp av nettet kom jeg også i kontakt med artisten bak låta, som jeg senere besøkte i England.

Uten internett ville jeg aldri funnet fram til låta "Foxhole", og sanger Steve Byrne.

I dag kan man høre en låt/plate man liker, og en halvtime senere ha brukbar oversikt over artistens biografi og diskografi. Fyldige biografier om de fleste band finner man på sider som allmusic.com, Wikipedia, og offisielle/uoffisielle artistsider.

Idag kan man på Youtube se akkurat den musikkvideoen man vil til det tidspunkt man måtte ønske. Om man er usikker på om en plate er verd pengene, kan man laste ned enkeltsanger og hele album via lovlige (Itunes) og ulovlige nedlastingsprogram på nettet. Man kan også lese andre folks vurdering av akkurat den plata man tenker å kjøpe, på Rateyourmusic.com, Amazon.co.uk, og mange andre sider. Man trenger bare å skrive artistnavn+tittel+review på google, så får man opp en drøss med alternativer. Noe som oppleves som både spennende og tilfredsstillende.

Når man tidligere skulle kjøpe en plate, kunne man ofte risikere at den lokale platebutikken ikke lagerførte akkurat den plata, og heller ikke ville/kunne spesialbestille den. Og dermed var alt håp ute, kanskje for flere år. I dag fins det platebutikker fra hele verden man kan velge blant når man skal gå til innkjøp av en plate. Grenser er ingen hindring, og de fleste driver seriøst. Slik som Play.com, CDON.com, CDwow, og Platekompaniet. Mer perifere utgivelser er som regel tilgjengelig via gemm.com, eller auksjonssiden Ebay (alternativt QXL). Min erfaring er at de aller fleste plater jeg drømmer om å kjøpe er tilgjengelig på nettet, og prisene er som regel svært hyggelige. Nye CDer trenger man ikke å betale mer enn 70-80 kroner for. En pris man også på 80-tallet måtte betale for nye plater. I en tid der lønningene var en brøkdel av det som er vanlig i dag.

De mange nettbutikkene med sitt gode utvalg gjør det hyggelig å være platekjøper.

Man kan også diskutere musikk med likesinnede på nettforum, slik som VGnetts diskusjonsforum. Til glede og inspirasjon for de som er med. Jeg husker at man i de gamle musikkbladene kunne søke etter brevvenner med lik musikksmak som en selv. Men å diskutere musikk pr. brev fremstår for meg som tungvint og lite effektivt. Da er det lettere å skrive noen ord på maskinen, og så trykke "send". Og deretter vente noen minutt på svar, i stedet for uker.

Man sier at ting var bedre før, og som 80-talls nostalgiker mener jeg i hvert fall at musikken var bedre før. Men når det gjelder formidlingen av musikk og informasjon om artistene, er ting definitivt bedre i dag. Noe jeg som har opplevd 80-tallet vet å sette pris på.

Jeg er sikker på at jeg hadde kommet til å elsket disse mulighetene som internett gir, da jeg var 14 år. Og litt av ønsket mitt med jonarne.net er å lage en side jeg selv ville funnet glede i, om internett hadde eksistert den gangen. Med masse info og bilder om artistene.

Fortsettelse av Webmasters corner (trykk her)