Jeg vil gjerne gi min stemme og anmeldelse til Mike Oldfield’s album fra 1994. Album tittelen er ”The Songs Of a distanse Earth”.

Jeg husker godt at jeg kjøpte den i 2001, en vinter på samme tidspunkt som nå (mars). Den var i rekke av de første 5 album av Mike jeg fikk i min samling.

Etter hva han i butikken sa så var dette et typisk Mike Oldfield album, ”helt greit å ha”, sa han.

Ok, sa det i hue mitt og jeg kjøpte det selv om han ikke akkurat inspirerte meg.

Jeg kom hjem og satte det på med en gang. Jeg var nylig flyttet inn i et hus og hadde mye å pusse opp så spelleren stod på.

Første spor, en scene fra hva jeg kaller trappen opp til himmelen til Mike. Det begynner forsiktig fra ”In the beginning”, en kort intro til hva som er et av mine favoritt album. Bedre blir det når ”Let there be light” åpner døren. Dette er mitt håp når vinteren er over. La det bli lys er alltid en realitet når våren kommer og Mike’s oppmuntrede gitar i dette sporet er direkte nydelig. Vakkert blir det også når dette koret kommer. Denne sopran gutten som faktisk har tvunget meg til å gråte når jeg har vært i det rette hjørne.

Det ene drar gjerne med seg det andre å Supernova og Magellan (nærmest sammenhengende 2 spor) er som en reise i Mike’s eget musikk verdens rom. Det hele bygger seg opp og sprenger i noe som høres ut som stort og bombastisk. Det er dette jeg liker med Mike, hans evne til å nesten fortelle en hel reise med 8 min musikk. Sekkepipe, piano, stemmer, gitar osv..

I spor 5 er det som vi lander og det sier i seg selv, ”First landing”, (ganske imponerende landing musikalsk også vil jeg hevde).

”Oceania” er noe som minner meg om Indiansk landskap. En repeterende tromme som dominerer bilde, med gitar pynt oppå. Jeg elsker piano delen som nesten danser over disse rytmene han bruker.

Så til vakre ”Only time will tell”, som også har en lyd som går i om igjen og om igjen. Det hele gir et bilde av noe som gjentar seg i vakre effekter og rolige toner. Det er virkelig en fryd å høre på og til dags dato har jeg aldri blitt lei av denne melodien.

”Prayer of the earth” er vel det nærmeste vi kan komme Norge etter Anita Hegerland som var på noen av vokal sangene til Mike. Det høres ut som en same og fungerer helt greit. Har man sansen for same jodling så vil dette nok være veldig vakkert. Det svakeste punktet på albumet etter min mening.

”Lament for Atlantis” er bedre! Starter med forsiktig piano og vakre bakgrunnslyder. Det er som man reiser igjen. Det bygger seg opp og man er langt vekk fra samen.

”The Chamber” og ”Hibernaculum” (2 nye sammenhengende sanger). Her kommer man nærme Michael Cretu, mannen bak Enigma. Har du sansen for han vil nok denne delen av albumet falle raskt i smak. Jeg for min del falt raskt for denne delen. Det er vakkert og nydelig synget ” Laudamus Domino, Cantimus Domito osv…”

Neste melodi har en rå tøff start. En dame stemme sier ”Enter” og døren lukkes fra hva vi akkurat hørte.

”Tubular World” en lett versjon av Tubular Bells, kanskje en mer ”rain forest” versjon uten å forlate Enigma helt..

Spor 13, ”Shining Ones” en lett overgangs melodi som glinser og ferder på gitar og synth.

Så har vi neste melodi som er albumets favoritt melodi i mine ører,

”Crystal Clear”:

Denne er verd hele albumet i seg selv. Jeg har egentlig vanskeligheter til å forklare hva som skjer, fordi magien og Mike sounden er sterk. Gitaren er fyldig og forstørrer øret mitt. Det gir et bilde av perfekt musikk som heller ikke lenger bare er musikk men noe mer. Denne nedtellingen i melodien som åpner døren for et av verdens vakreste soloer vil jeg aldri gi fra meg.

”The sunken forest” er neste mann og her får man tydelig følelsen av å gå ned i det dype blå. Ganske så mystisk og glitrende melodi. Gir meg noen ekko fra Vangelis sitt tema album ”Oceanic”.

Så er det dags for avskjed og vi begynner der vi startet. Det går over i samme tema som ”Let there be light”, men her fungerer det enda mer dypere føler jeg. Gitaren er rørt å vemodig og vi hører på ”Acensions”. En nydelig avslutning på dette albumet.

Siste spor er ”A new beginning” som er som ”In the beginning” De bare peker hvilken retning vi går.

Med afrikansk sang så er ”The Songs Of Distant Earth” over.

Jeg vil anbefale på det varmeste og gi dette albumet en sjanse. Det koster kun 49 kroner på cdon.com!!

Det har såpass sterke magiske øyeblikk at det er verdt mer en prisen.

Hvis jeg i det hele tatt skulle peke på noe så måtte det være sporene.

Det ville fungert mye mer om han sammensveiste noe. Det er det eneste...  (ja også den samen, han kunne for min del gjort noe annet)

Men dette er 1 melodi av 17 sterke kandidater.

Har du sansen for hva Mike Oldfield har gjort i dag så vil du 100% elske dette.

Etter min mening har dette albumet en sterk femmer i mitt hjerte, uten å være usikker.

Kjenner du ikke Mike Oldfield og har sansen for Vangelis, Jean Michel Jarre, Enigma eller Chill out så løp og kjøp!!! Det vil bli en varm musikalsk håndhilsen som fremme dine ønsker om mer Mike.