Etter den filmen kjøpte jeg så mange Bowie plater som jeg hadde råd til. Bla. denne. Likte de fleste Bowie platene. Men denne var favoritten, da som nå. Det er jevnheten i låtene som er platas styrke. De fleste på dette albumet er bortimot klassikere innen rock. Om man ser stort på det.

Ziggy Stardust er som kjent et konsept album. Som handler om rockeren Ziggy som kommer fra rommet ned til jorden.  For å si det med en gang. Den historien fenger meg null. Men klærne han hadde på seg i denne perioden tiltaler meg. Og låter som "Ziggy Stardust", "Five Years", "Rock`n roll Suicide", "Starman", "Lady Stardust", "Hang on to Yourself". Knallsterke alle sammen. Rett og slett godt håndtverk. Det er befriende godt å høre på. Ikke rart Bowie fansen river seg i håret, når mannen gir ut album etter album som ikke når denne til knærne. Enda det er tydelig at også på 2000 - tallet har denne plata som en slags referanse.

Tekstene er også av de bedre. F.eks. i den kule låta "Rock`n Roll Suicide". Mens andre er mer banale. Som den barnslige teksten i "Starman" om stjernemannen som ønsker å komme ned for å besøke oss. Men det hindrer ikke låta i å være sjarmerende og fin.

Det er en energi og spilleglede i plata som Bowie verken før eller senere har nådd opp til. Selv om andre album kvalitetsmessig har vært bortimot like bra. Og melodiene er som sagt sjelden bra.

Det er ikke bare meg som anser denne som Bowies beste. Det er vel ganske allment blant fansen. En plate som det stadig vekk tas fram og hedres. Bla. med utgivelsen "30th Anniversary 2 CD Edition".

Ziggy Stardust var Bowies ide (inspirert av artisten Stardust Cowboy) om en rommann som kom til jorda sammen med sine edderkopper, for å underholde menneskene med sin cosmic jive. Også en viss Ron Davies (han som skrev "It ain`t easy") og Marc Bolan var inspirasjonskilder for Bowie. 

Karakteren Ziggy ble overført til scenen. Noe som passet i glamrockens gullalder. Om musikken endret innhold, beholdt Bowie Ziggy imaget også på de neste albumene "Aladdin Sane", "Pin-ups" og "Diamond Dogs". Etter det var han lei hele Ziggy. Og tok ham aldri fram igjen. Men musikken synger han fortsatt på konserter.

Selv om Bowie gjør det meste selv på denne platen, har han med seg dyktige folk i Rick Wakeman (Yes) og Mick Ronson. Bandet til Bowie gikk i denne perioden under navnet "The Spiders from Mars". Men var aldri noe band som stod på egne ben.