Utgivelsesår : 1984

Produsent : Trevor Horn

Låtskrivere : Holly Johnson, Mark O'Toole, Brian Nash, Paul Rutherford, Peter Gill, Bruce Springsteen, Strong, Whitfield, Burt Bacharach, David, Gerry Marsden

Bandmedlemmer : Holly Johnson, Mark O'Toole, Brian Nash, Paul Rutherford, Peter Gill

Låtene :
1. The World Is My Oyster
2. Welcome to the Pleasuredome
3. Relax
4. War
5. Two Tribes
6. (Tag)
7. Fury
8. Born to Run
9. Do you know the way to San Jose?
10. Wish (The Lads Were Here)
11. The Ballad of 32
12. Krisco Kisses
13. Black Night White Light
14. The Only Star in Heaven
15. The Power of Love
16. Bang
   

Dette er en av 80 - tallets STORE! utgivelser. Og en av de viktigste.

Frankie goes to Hollywood tok Europa med storm da de ga ut singlene "Relax" og "Two Tribes" i 83 / 84. Både fordi de var sjokkerende med sitt homofile, sado - macho image, og fordi de laget fengende musikk som det ikke var mulig å mislike.

Husker jeg hadde stor glede av å høre på de to låtene. "Relax" hadde jeg bare på innspillingskassett. Men den gikk om og om igjen. Likte veldig godt introen på låta, og den harde synthen som etterhvert kom inn. Og refrenget selvfølgelig. Det var rett og slett veldig bra laget. "Two Tribes" syntes jeg ikke var så bra da den kom. Syntes singelversjonen ble for straight, og for mye rett fram gitarlåt. Dette forandret seg radikalt da jeg anskaffet meg maxi - versjonen av låta. Tidenes maxi spør du meg. Gitarene var erstattet med kule rytmer, og Holly Johnsons prating om hva man skulle foreta seg om det brøt ut krig. Pent atkomponert med "dommedagsstrykere". I en god stund etterpå anså jeg dette for å være den beste låta som fantes.

Albumet til Frankie goes to Hollywood lot vente på seg. Forventningene til plata ble skyhøye etter de to første singlene. Ikke bare hos meg, men i hele popverdenen. Rykter om en dobbel LP sivet ut. Og jeg undret på hvordan de skulle klare å fylle opp to album med gode låter! Jeg så for meg at det måtte bli mange remix - versjoner på en av platene. Det skjedde heldigvis ikke.

Med så store forventninger til en utgivelse, fra noen gutter fra Liverpool som ikke så ut til å være alt for smarte. .. Sjansene for at det måtte gå galt var store. Men de innfridde til gangs. Platene var spekket med bra materiale. De viste et band som hadde teft for å skrive gode låter. Og ikke minst hadde de i bakgrunnen noen av Englands dyktigste lydmagikere. I første rekke i form av Trevor Horn (Han har produsert 4 av albumene på min topp 20 liste : red). Han hadde på dette tidspunktet hatt stor suksess med ABC, Buggles, Art of Noise og Yes, og var kjent som en dyktig produsent. I tillegg hadde Horn fått med seg Anne Dudley (Art of Noise) som hadde gjort en god jobb med orkestreringen på "The Lexicon of Love" med ABC. Og medprodusenten sin Steve Lipson (Simple Minds, Pet Shop Boys, Boyzone). I tillegg hadde de med gitarlegenden Steve Howe (Yes, Asia). Så om guttene i FGTH ikke var alt for dyktige musikere, ble dette lett kompensert av denne stjernerekken.

Det som nesten alene tar denne plata opp på klassikernivå, er tittellåta "Welcome to the Pleasuredome", som starter plata. Den starter mer pompøst enn noe annet som er laget i musikkhistorien. Det høres ut som et stort orkester, men er mest sannsynlig bare en synth. Iblandet en himmelsk damestemme. Låta roer seg så ned, og man flyttes inn i jungelen. Hvor man hører ulike lyder. Og Holly`s visdomsord som "The world is my oyster". Men etterhvert begynner den egentlige låta å ta form. Fengende, rytmisk, med en god melodi innpakket i et tett lydbilde. Man sitter der og bare nyter vellyden. Etter 13 minutt er låta, og side 1 på LPèn ferdig. Så langt står plata til 6. Man er imponert. Side 2 på LPèn er plankekjøring. Med no.1 låtene "Relax" og "Two Tribes", samt coverversjonen "War" kan det ikke bli annet enn 6 igjen. Særlig de som ikke hadde singlene må ha hatt stor glede av denne siden.

På side 3 kladder det seg til. Her høres det ut som FGTH har fått laget plate på egen hånd uten hjelp fra Horn og co. I tillegg er det de fleste låtene her coverversjoner. Noe som i utgangspunktet ikke er så spennende. Selv om både Gerry & the Pacemaker`s "Ferry cross the Mersey" og Springsteens "Born to run" er sjarmerende framført. "Do you know the way to San Jose" er i beste fall banal.

På side 4 løfter det seg fint opp igjen. Med egenkomponerte låter som "Krisco Kisses", "Black night white light", "The only star in heaven" og "The power of love". Flotte låter alle sammen. "Black night white light" ble tidlig en favoritt. Mens "The power of love" falt jeg for først etter å ha hørt den x antall ganger på Super channel / radio. Den ble den 3. låta som toppet de engelske listene. "Two Tribes" hadde toppet i 9 uker i strekk.

Albumet avsluttes på elegant, og typisk FGTH vis med "Bang". Himmelsk musikk avsluttet med at Holly sier "Franke says : no more".

Med 3 av 4 LP sider som står til en 6er, og en 4er, må sluttresultatet bli 6.

jeg var veldig opptatt av Frankie goes to Hollywood på denne tiden. "Two Tribes" var favorittlåta mi, og Frankie var favorittbandet mitt midt på 80 - tallet. De klarte aldri å følge opp dette mesterverket. Holly Johnson som vel var den som hadde mest å fare med, fortsatte med en suksessrik solo plate.  Deretter ble det stille derfra også.