|
Fram
til dette albumet hadde Ultravox
fremstått
som et "kunstpunk" band under ledelse av John
Foxx.
Men før denne utgivelsen hadde det skjedd en viktig endring i
besetningen. Foxx forsvant ut, og inn kom Midge Ure. En skotte med teft for suksess og gode låter.
Han hadde tidligere vært medlem av Slik som
hadde hatt en nr.1 hit i England. I tillegg til at han hadde vært
med i The
Rich Kids sammen
med ex. Sex Pistols gitarist Glen Matlock,
og såvidt innom Thin Lizzy på en turne.
Med
ham endret Ultravox lydbilde. Fortsatt var det synthbasert, men
lydbildet var mer stilrent. Og låtene var bedre. På den korte
tiden mellom "Systems
of Romance" (1978), og "Vienna" (1980)
hadde de funnet en ny identitet som de holdt fast ved i en 5 års
periode.
De
startet ikke så bra. 1. singelen "Sleepwalk"
nådde bare en 29. plass på listene. Bedre enn de noen gang
tidligere hadde gjort, men likevel. "Passing Strangers"
nådde ikke opp i det hele tatt. Men med 3. singelen "Vienna"
tok det av. Den gikk helt til 2. plass, og ble også kåret til
beste låt i 1980 i en avstemning. Dette gjorde at også albumet
fikk et nytt løft. Med 3. plass som bestenotering i England. Plata
ble blant de mest sentrale i den nye bølgen av synth plater som kom
på starten av 80 - tallet. Den kjølige stemnningen på plata
fenget mange. Også coveret var spennende utformet, av den kjente
foto kunstneren Anton Corbijn.
Plata
starter med den kanskje mest "kjølige" av alle låtene på
plata. Muligens for å sette standarden? "Astradyne" er
en behagelig instrumental låt. Den har en stemning somgjør at den
kunne passet i en eller annen serie om universet. Samtidig som den
er rytmisk. Veldig bra låt.
"New
Europeans" bryter det syntetiske lydbildet ved å starte opp med en el.
gitar. Låta kan likevel være en representant for den nye synth bølgen
blant ungdommen gjennom sin tekst : "His modern world revolves
around the synthesizer`s song". Den har også en veldig bra
melodi og komposisjon.
"Private
Lives" er en bra låt, men samtidig litt anonym. Den har et synth
tema som kjennetegner Ultravox, og som man finner lignende av på
flere av låtene. "Sleepwalk" var den første låta som
ble gitt ut på singel fra denne plata. Selve refrenget er litt
enkelt. Men det er en rask og fengende låt. Også her får vi en
synth solo som det er lett å kjenne Ultravox på.
"Mr.
X" er annen flott låt. Den har litt av det samme kalde synthpreget
over seg som "Astradyne". Teksten handler om jakten på
Mr. X, og stemningen i låta er som på en krimfilm. Ure snakker
litt uforståelig. Midtveis i låta får vi et klassisk parti som
minner litt om fiolinspillet på "Vienna". I hele tatt en
elegant låt. På en annen versjon snakker Ure på tysk (Herr X).
Noe jeg syns kler låta, da det på en måte gjør den enda mer
mystisk.
"Western
Promise" har en trommerytme som går gjennom hele låta. I tillegg til
et lett gjenkjennelig synthtema. Midtveis i låta får vi et parti
med heftigere trommerytmer, kompet med noe som høres ut som en
syntetisk stemme. Tøft!
"Vienna
" er blant mine favorittlåter, og er også den låta Ultravox er
mest kjent for. Det er en nydelig komposisjon. Den starter med en
rolig rytme, og noe som høres ut som torden. Rytmen går fortere og
fortere utover i låta, til den blir vakkert avløst av en sørgmodig
synth fiolin. Det er nesten så man får frysninger så flott som
det er. Mens Midge Ure synger uttrykksfullt : "this means nothing to me, oh!
Vienna". Komposisjonen er klassisk i stilen, i tillegg til
at det er en flott melodi.
"All
stood Still" gjorde det bra som singel. Men den føles litt
malplassert på plata. "Vienna burde avsluttet plata på en
"sakral" måte. Istedet kommer man ned på jorda med denne
synthriff baserte låta. God popmelodi. Men ikke noe mer. Den burde
heller vært plassert før eller etter "Sleepwalk". Da de
passer bedre sammen.
Men
uansett er det en flott plate med et særegent lydbilde. Som satte
en standard i sin tid, og som imponerer også nesten 30 år etter.
|