Denne plata går i mine øyne inn i musikkhistorien som en av tidenes comeback. Etter den flaue plata "Heaven`s Open" var det mange som hadde mistet troen på Mike Oldfield. Eller Michael som han kalte seg på den tiden. Inkludert meg. Men det skulle i ettertid vise seg å være et spill for galleriet. Kontrakten med Virgin var iferd med å gå ut, og han ønsket å spare platen han lenge hadde gått med planer om, til kontrakten var gått ut. Så det ble Warner som fikk gleden av å gi ut denne suksessplata.

I utgangspunktet høres det litt kjedelig å gi ut en plate som er tuftet på en gammel plate. "Tubular Bells I" solgte i 16 milioner, og regnes som en av rockehistoriens store album. Så folk visste omtrent hva de fikk. Men det var Oldfield`s misnøye med tidspresset, dårlig studioutstyr, og spillefeil på albumet fra 1973, som gjorde at han ville prøve å lage noe lignende pånytt med moderne utstyr og ny vri.

Han fikk med seg stjerneprodusenten Trevor Horn (Frankie goes to Hollywood, ABC, Yes, Propaganda, Buggles, Seal m.m). Og Tom Newman som hadde vært så sentral på den første "Tubular Bells".

For min egen del må jeg si at jeg neppe hadde likt plata så godt om den hadde vært en bortimot blåkopi av den første. Slik "Tubular Bells 2003" er det. "TB II" tar kun utgangspunkt i den første. Noe som må sies å være et godt utgangspunkt. Derfra bygger den videre, på en måte som gjør at den står på egne ben. Linken til "Tubular Bells" høres her og der. Kanskje mest på "The Bell" hvor Mike lar de ulike instrumentene få presentere seg, en etter en. Til de når et klimaks sammen  med rør klokkene. Virkelig vakkert. Instrumentene kommer klarere fram, og nye vakrere enn på "TB1". "Sentinel" er annen fin låt. Den starter pent med pianospill, før den kjennetegnende "Tubular Bells" vignetten kommer inn. Ettervert kommer Mike inn med gitaren sin. Noe som skaper en vakker stemning.

Plata utgjør en fin helhet hvor lydbildet endrer seg fra låt til låt, på en progressiv måte. Etter rolige og behagelige "Sentinel" følger "Dark Star" som er mer dramatisk. Nesten som "Dovregubbens hall" i Peer Gynt. Så roer ting seg i "Clear Light". Der Oldfields gitar vandrer gjennom ulike lydlandskap. Vakkert arrangert, med TB vignetten lurende i bakgrunnen. Nesten som Svanesjøen.  Så følger to gitarpartier hvor Oldfield får lekt seg litt med det han er god til. Før det igjen roer seg fint ned med "Red Dawn". Den har en start som kan ligne litt på norsk folklore. Ikke ulikt Langsomt mot Nord. Det går deretter over i et stemningsfullt vokalt parti. Og så videre inn i noe som kan minne om kinesisk musikk. I "The great Plain" får vi skotske stemninger. Dette blir ytterligere forsterket i "Tattoo" med skotsk sekkepipe og Oldfields gitar. Virkelig vakkert.

I "Altered State" høres det ut som Mike prater i tunger. I en låt som ikke er for seriøs. Men likevel bra. På den nest siste låta på plata roer Mike helt ned i stemningsfull lyd. Plata avsluttes uhøytidelig med litt country og western gitar i "Moonshine". Noe som gir plata nok en dimensjon.

Etter å ha hørt plata sitter du igjen med en god følelse av å ha vært på en reise i Mike Oldfields musikalske verden. Og det har vært en god reise. En reise du gjerne tar igjen og igjen.