Det føles litt rart å skulle gi en vurdering av Beatles` " Sgt. Peppers". Det er tross alt den plata som flest mener er den beste som er laget. 

Plata har også hos meg hatt en spesiell plass i alle år. I tillegg til at det er en svært god og variert plate, var det også den første "voksen" plata jeg fikk et forhold til som liten. Fram til jeg var en seks - syv år hadde det gått i Colargol, Pernille og Mr. Nelson... Tror jeg først ble fanget av det fine coveret, med utklippsdukker inni coveret. Dum som jeg var klippet jeg dem ut. Tror nok verdien på plata som ellers sikkert kunne vært ganske høy, sank betraktelig da. Plata tilhørte for ordens skyld moren min. 

Men også musikken fanget interessen min. Jeg likte særlig "When I`m sixty-four", som ble spilt om og om igjen. På samme måte syntes jeg "Within you, without you" var direkte plagsom. På akkurat det punktet har ikke smaken endret seg med årene. Jeg spilte gjennom plata gang på gang da jeg var yngre. Og likte flere og flere av låtene : "Sgt. Peppers", "Lucy in the sky with diamonds", "Being for the Benefit of Mr. Kite",  "Good morning, good morning", "With a little help from my friends", "She`s leaving home" og "A day in the Life". "She`s leaving home" gjør inntrykk med sin sørgmodige stemning og tekst. Men samtidig er den også uendelig vakker. 

"Good morning, good morning" og "The Benefit of Mr. Kite" er fascinerende på den måten at det brukes instrumenter og lyder til å skape assosiasjoner til revejakt og sirkus. Der det blir opp til lytteren å skape bildene til musikken på netthinnen. 

Tror nok inntrykkene blir sterkere når man er ung. Og at ting som gjør inntrykk fester seg i minnet i mange år framover. Jeg tror rett og slett at "Sgt. Peppers" gjorde så sterkt inntrykk at det påvirket meg i en bestemt retning innen musikk for ettertiden. Det er sikkert derfor jeg alltid har vært begeistret for popmusikk. 

Også idag kan jeg lytte til "Sgt. Peppers" og bli imponert. De gode melodiene, de gode tekstene, det litt drømmende lydbildet i f.eks. "A day in the Life" og "Benefit of Mr. Kite". Og ikke minst den gode produksjonen. Den imponerer selv i 2006. Den beste låta på plata er "A day in the Life". Skiftet mellom McCartney sin del og Lennon sin er rett og slett stor! Det er nesten så man føler hvordan man midt i hverdagsmaset får en blackout og plutselig befinner seg i en drømmeverden. Det er ikke uten grunn at plata regnes for å være litt psykedelisk. 

Plata elskes av mange. Og også av meg. Selv om det går lang tid mellom hver gang jeg tar den fram. Men jeg føler ennå at den er en slags referanse for min musikksmak.