"Vienna" og "Rage in Eden" med Ultravox hadde jeg hørt på dårlige opptakskassetter rundt 1981. Og jeg ble ikke veldig imponert over det jeg hørte. Selv om et par kompiser var veldig opptatt av platene deres. Men jeg hadde likevel rukket å bli nysgjerrig på bandet. Og da jeg så videoen til "Reap the wild Wind" på Zikk Zakk på NRK, var det nok til at jeg bestemte meg for å kjøpe albumet "Quartet". Dette var på den tiden jeg ikke hadde mange kronene å rutte med (les lommepenger). Så slike avgjørelser var av stor betydning. Et feilkjøp kunne føles som en tragedie.

Nå ble det heldigvis ikke slik. Plata falt i smak nesten umiddelbart. Det gikk først i de låtene jeg kjente fra før. "Reap the wild wind" og "Hymn". To utrolig fine låter. Da som nå. Begge har det litt sakrale ved seg. Mye takket være guttas myke, litt udefinerbare måte å synge på. Også "Serenade" falt i smak umiddelbart. Men det er en låt jeg ikke har hatt så sterkt forhold til senere.

Låtene på dette albumet "kom til meg" litt etter litt, en etter en. De neste jeg fikk ørene opp for, var "Mine for Life" og "The song (we go)". Førstnevnte er god popmusikk. Litt klassisk i stemningen. "The song" likte jeg pga. den tøffe trommesoloen på slutten av låta. Den var heftig å spille på høyt volum. Jeg kan tenke meg at den gjør seg godt live.

Og etter enda litt tid skjønte jeg hvilken flott låt "Visions in Blue" var. Idag ser jeg på denne låta som platas fineste. Det er en majestetisk låt, oppbygd på en klassisk måte. Jeg antar at den klassisk skolerte Beatles - produsenten George Martin har hatt sitt å si for at låta ble slik. Den starter helt rolig. Midge nesten visker ordene. Den bygger seg deretter opp med flere og flere keyboards som kan minne om orgel. I hele tatt er det det klassiske innslaget blandet med synthezisere som gjør at det blir så bra. Nesten så man får frysninger. Låta avsluttes like lavmælt som den begynte. Etter den følger fine låter som "We came to Dance" og "Cut and Run".