|
Chris
Lowe og Neil Tennant traff
hverandre i en platebutikk i London i 1981. De fant ut at de hadde
felles interesse for elektronisk musikk, og bestemte seg for å
danne et band sammen. De kalte seg Pet
Shop Boys i respekt for noen venner som jobbet i en dyrebutikk. De slet
lenge for å slå gjennom. Både "West end Girls",
"One
more Chance" og "Opportunities" ble
gitt ut uten større suksess. Men da Stephen Hague produserte
"West
end Girls" pånytt tok det av. Låta gikk til topps både i
England og U.S.A. Noen hevder at om låta kan regnes som en rap - låt,
var det den første raplignende låta til å gå til topps i U.S.A.
Endel svarte er nok uenig i den definisjonen. Også de neste
singlene fra albumet gjorde det brukbart. Og albumet nådde en fin
3. plass i England.
Jeg
må innrømme at jeg var utrolig tregt ute med å oppdage dette
bandet. Hadde egentlig bestemt meg for å mislike dem før jeg hadde
hørt noe fra dem. Jeg visste jo at "West
End Girls"
var en stor hit overalt. Kanskje var det noe med bandnavnet som
gjorde at jeg dømte dem på forhånd. Ble vel heller ikke imponert
etter å ha hørt låta. Tror det måtte flere lyttinger til, evt.
at jeg også fikk med meg den gode videoen, som gjorde at jeg skjønte
at dette var bra. Ble ettervert ordentlig hekta på låta. Likte også
oppfølgeren "Love comes Quickly"
som hadde et sound som tiltalte meg.
Husker
hvordan jeg på jobb i en elektrobutikk spilte plata om og om igjen,
og kopierte enkeltlåter til mine egne hit kassetter. Så jeg ble
tilslutt bare "nødt" til å kjøpe den.
Plata starter tøft med "Two divided by Zero". Og er den låta som skiller seg mest ut på
albumet. Da den ikke er så melodiøs som de andre. Med et ganske
pompøst elektronisk lydbilde. Mens Neil Tennant
innimellom sier "divided by, divided by". Men
det fungerer faktisk veldig bra. Så bra at jeg tror den ville egnet
seg som singel. Uansett en markant start på plata. Pet Shop
Boys er på mange måter et synth band. Og i 1986 var denne
sjangeren ikke like populær som noen år tidligere. Så det er tøft
gjort å starte plata med en låt som til de grader oser av synth.
"West
End Girls" er kjent for de fleste. Ennå idag er den blant mine
absolutte favorittlåter. Snakkingen / rappingen til Tennant er
tøff, i tillegg til det kule synthriffet. Men først og fremst tror
jeg det er stemningen i låta som tiltaler meg. Det er så man
virkelig føler hvordan østkantgutta driver hvileløst rundt i byen
på jakt etter vestkantjentene... Låta uttrykker på en måte håpløshet.
Og den manglende melodien forsterker dette inntrykket.
"Opportunities"
er en glimrende låt. Bra melodi med et passende synth - komp. Den
starter elegant med en lett piano solo, før en hard synhtrytme slår
inn, og låta er igang for alvor. Låta vil også
huskes for de lite flatterende ordene : "You got the look, I
got the brain, let`s make a lot of money".
"Suburbia"
har noe av det samme som "West End Girls" ved
seg, på den måten at den formidler en undertrykt stemning. Om
gutta fra drabantbyen som ønsker seg et mer meningsfullt liv enn å
bare henge rundt. Hundebjeffingen i starten på låta bygger opp om
stemningen (Løshundene som sprer uhygge i nabolaget?). Stemningen
sammen med den gode melodien gjør dette til en bra låt. Må
likevel si at jeg liker singel versjonen bedre enn albumversjonen.
4
av 5 låter på A siden var ute på singel. Ingen på side B.
Likevel er det ikke noe dårlig album side. Alle låtene holder bra
standard. "Tonight
is Forever" er nok en pent produsert poplåt. Den starter
som en intro til en eller annen kriminal film, før den går over i
et lett mellomparti, før keyboard riffet til selve låta kommer
inn. "Violence"
er kanskje ikke av de mest spennende låtene på plata. Men det er
en veldig typisk Pet Shop Boys låt i måten Tennant snakker /
synger teksten.
"I
want a Lover" er også god popmusikk. Som mange andre av PSB
sine låter ligger den svært nære til å være disco. "Later
Tonight" er noe så sjelden som en piano ballade. Uten noe synth
komp. Befriende å høre på mellom all synthen.
"Why
Can`t we Live Together" er nok en låt som ville egnet seg som
singel. Fortrinnsvis beregnet for dansegulvet. For dette er ren
discomusikk. En stilart Pet Shop Boys har vært innom ofte siden
denne plata. Kompet på låta er veldig likt "Into the Groove" med
Madonna.
Jeg tror også Madonna, sånn som hun framstod rundt 1986, ville
passet til å synge denne låta. Den høres ut som om den var
skrevet for henne.
"Please"
er en gjennomført plate. Og imponerende når man tenker på at
dette er deres første. Lydbildet er proft hele veien gjennom. Stephen
Hague
som er en av 80 - tallet`s store produsenter, har nok bidratt til
det. Samtlige låter har singelpotensialet i seg. I tillegg til at
plata fungere som en helhet.
|
