Mange rynker nok på nesen av navnet Paul Young. På lik linje med Nik Kershaw ble han dømt for sitt idolvennlige utseende. Til tross for at han hadde åpenbare kvaliteter som artist. 

Han hadde i mange år turnert England med bandet Q-Tips, uten at det hadde ført til noe særlig suksess. Men det hadde likevel gitt ham et rykte som en sanger med flott stemme og publikumstekke. Han gikk solo i 1982 og fikk platekontrakt med CBS. De to første singlene "Iron out the Rough spots" og "Love of the common people" slo ikke an. Med 3. singelen "Wherever I lay my Hat" tok det imidlertid av. Den gikk til topps i England, i 3 uker. Albumet "No Parlez" gikk også til topps. Mens singlene "Come back and stay" og "Love of the common people" (re-entry) gikk til topp 5. Også oppfølger albumet "The secrets of Association" gjorde stor suksess, både i Europa og U.S.A. Men så gikk det nedover.

Mitt møte med Young var gjennom NRK radio. De fortalte om en mann som hadde stor suksess i England for tiden med "Wherever I lay my Hat". Og jeg fikk høre låta, og syntes den var spesiell. Ikke at det var noe typisk hitlåt. Til det var den for rolig, og uten noe bestemt refreng. Men det var noe med stemmen hans , og kompet i låta som gjorde meg nysgjerrig. Husker jeg senere ønsket meg låta på nærradioen for å få høre den igjen. Litt senere fikk jeg se og høre videoen til "Come back and stay". Selv om den var mye mer kommersiell, likte jeg den også. Husker jeg fikk albumet "No Parlez" i gave, jula 1983. Sammen med bla. "True" med Spandau Ballet, "Rhythm of youth" med Men without Hats og "Colour by Numbers" med Culture Club. Litt av en jul, da alle disse har vært blant mine favorittalbum både da og senere. Selv om interessen for Paul Young har falt litt av de senere årene, rangerte jeg ham som min favorittartist på en liste jeg laget i 1983. Så albumet må ha gjort bra inntrykk. 

Plata starter veldig bra med "Come back and Stay". En låt hvor Young virkelig får brukt spennvidden i stemmen sin. En stemme som man skulle trodd tilhørte en neger. Den er en veldig typisk poplåt. Men den er bra laget. Og man blir heller ikke lei den, selv om man hører den om og om igjen. "Love will tear us Apart" er for mange jevngodt med likskjending. Låta tilhørte Joy Division og Ian Curtis. Som døde rett etter at låta ble laget. At Young tok den opp og gjorde poplåt ut av den, var ikke like populært. Men det er jo uansett en flott låt, med en god tekst. Og jeg synes Paul Young gjør en akseptabel versjon av låta. Men samtidig mye mykere i kantene. 

"Wherever I lay my Hat" er platas klart fineste. Lydbildet i låta og Young`s fantastiske stemme gjør at det fungerer så bra. han har et sterkt uttrykk i den hese stemmen sin. Som går fra det helt lyse ned til det helt mørke. Låtas lavmælte stemning gjør at det er lett å bli glad i den. Også dette er en coverversjon, opprinnelig sunget av Marvin Gaye. 

Plata fortsetter med "Ku Ku Kurama". Og det er en låt som er med på å gjøre at denne plata får en helhet. Den har ikke noe hitpotensiale. Og den er også litt rar. Men jeg synes det er bra at Young tørr å gjøre ting litt annerledes også . Han synger på en merkelig måte som gjør at det ikke er helt lett å høre at det er han som synger. En sjarmerende vellaget låt som et album trenger for å få en helhet. Tittellåta "No Parlez"er mer soul aktig. Også på denne låta får Young vist hva stemmen er i stand til. Den har også det litt pompøse over seg. 

2. siden begynner med hitèn "Love of the common people". En vakker sak som jeg alltid drar fram når det nærmer seg jul. Den har det litt lune og trygge over seg. Den handler om viktigheten av å vanlige folk som betyr noe for en, rundt seg. Jentegruppa "The Rough Spots" (ingen virkelig gruppe) synger på en måte som gjør at ihvertfall jeg fikk assosiasjoner til sørligere breddegrader. Nesten så jeg så for meg en jul under palmene på en sydhavsøy. Veldig bra.

De neste låtene på plata er svake. "Oh women" og "Iron out the rough spots" trekker ned helhetsinntrykket. De er for intetsigende. Men på "Broken Man" viser Young at han også har kvaliteter som låtskriver. Det er en naken ballade, med bruk av kontrabass og fiolin. Han klarer her å uttrykke den desperasjonen som låta handler om. Igjen imponerer han med vokal prestasjonen. "Tender Trap" er en lett og hyggelig poplåt. Upretensiøs og grei. Sistelåta "Sex" er den som i størst grad avviker fra resten av låtene på plata. Mener å ha lest at Young vurderte å ikke ha den med. Låta handler om... sex. Men det kan bli litt for mye gjentagelse av ordet. Bruken av synth effekter blir også ødeleggende i forhold til resten av plata. Uten at jeg vil si at låta i seg selv er dårlig. Men annerledes. Mulig den er tatt med for å vise større spennvidde på plata.

"No Parlez" er litt ujevn. Men veldig sjarmerende. Og stemmen til Young er det lett å bli glad i. Den er soulfylt uten å være for klagende eller skrikende. Og full av varme. Paul Young var nok først og fremst jentenes artist. Og de har ikke for vane å være like trofaste til sine helter  :)