Mange rynker nok litt på nesen av navnet Paul Young. På lik linje med Nik Kershaw ble han dømt for sitt idolvennlige utseende, til tross for at han hadde åpenbare kvaliteter som artist. 

Han hadde i mange år turnert England med bandet Q-Tips, uten at det hadde ført til noe særlig suksess. Men det hadde likevel gitt ham et rykte som en sanger med flott stemme og publikumstekke. Han gikk solo i 1982 og fikk platekontrakt med CBS. De to første singlene "Iron Out The Rough Spots" og "Love Of The Common People" slo ikke an. Med 3. singelen "Wherever I Lay My Hat" tok det imidlertid av. Den gikk til topps i Storbritannia (i 3 uker). Albumet "No Parlez" gikk også til topps. Mens singlene "Come Back And Stay" og "Love Of The Common People" (re-entry) nådde topp 5. Også oppfølgeralbumet "The Secrets Of Association" hadde stor suksess, både i Europa og U.S.A. Men så gikk det litt nedover.

Mitt møte med Young var gjennom NRK radio. De fortalte om en mann som hadde stor suksess i England for tiden med "Wherever I Lay My Hat". Jeg fikk høre låta, og syntes den var spesiell. Ikke at det var noe typisk hitlåt, til det var den for rolig, og uten noe bestemt refreng. Men det var noe med stemmen hans , og kompet i låta som gjorde meg nysgjerrig. Jeg husker at jeg senere ønsket meg låta på nærradioen for å få høre den igjen. Litt senere fikk jeg se og høre videoen til "Come Back And Stay". Selv om den var mye mer kommersiell, likte jeg den også. Husker jeg fikk albumet "No Parlez" i gave, jula 1983. Sammen med bla. "True" med Spandau Ballet, "Rhythm Of Youth" med Men Without Hats og "Colour By Numbers" med Culture Club. Litt av en jul! da alle disse har vært blant mine favorittalbum både da og senere. Selv om interessen for Paul Young har falt litt av de senere årene liker jeg ham fortsatt. Jeg husker jeg rangerte jeg ham som min favorittartist, på en liste jeg laget i 1983. Så albumet må ha gjort bra inntrykk. 

Plata starter veldig bra med "Come Back And Stay". En låt hvor Young virkelig får brukt spennvidden i stemmen sin. En stemme som man skulle trodd tilhørte en sort sanger. Det er en veldig typisk poplåt. Men den er bra laget, med et spennende lydbilde, og langt bedre enn den mer pønkete versjon låtskriver Jack Lee selv presenterte i 1981. Man blir heller ikke lei "Come Back And Stay", selv om man hører den om og om igjen. 

Å gjøre en coverversjon av "Love Will Tear Us Apart" er for mange jevngodt med likskjending, i hvert fall når man lager popmusikk ut av det. Låta tilhørte Joy Division og Ian Curtis, som døde rett etter at låta ble laget. Uansett er det en flott låt, med en god tekst. Og jeg synes Paul Young gjør en akseptabel versjon av låta. Men samtidig mye mykere i kantene enn den dystre originalen.

"Wherever I lay My Hat" er platas klart fineste. Lydbildet i låta og Youngs fantastiske stemme gjør at det fungerer så bra. Han har et sterkt uttrykk i den hese stemmen sin. Som går fra det helt lyse ned til det helt mørke. Låtas lavmælte stemning gjør at det er lett å bli glad i den. Også dette er en coverversjon, opprinnelig sunget av Marvin Gaye. 

Plata fortsetter med "Ku Ku Kurama". Og det er en låt som er med på å gjøre at denne plata får en helhet. Den har ikke noe hitpotensiale, og den er også litt rar. Men jeg synes det er bra at Young tørr å gjøre ting litt annerledes ting også . Han synger på en merkelig måte som gjør at det ikke er helt lett å høre at det er ham. En sjarmerende vellaget låt som et album trenger for å få en helhet. 

Tittellåta "No Parlez"er mer soulaktig. Også på denne låta får Young vist hva stemmen er i stand til. Og på refrenget: "Oh yeh, you hate your children to rise, you hate your children. Oh yeh, you hate your children. Still you put the hammer in the hands of the children.", blir det nesten gospelaktig. "No Parlez" har også det litt pompøse over seg. Det er også en låt jeg liker veldig godt. 

2. siden begynner med hiten "Love Of The Common People" - en vakker låt som jeg alltid drar fram når det nærmer seg jul. Den har det litt lune og trygge over seg, særlig på slutten der det kores 'oooo' i bakgrunnen. Den handler om viktigheten av å vanlige folk som betyr noe for en, rundt seg. Jentegruppa The Rough Spots (ingen virkelig gruppe) synger på en måte som gjør at i hvert fall jeg fikk assosiasjoner til sørligere breddegrader. Nesten så jeg så for meg en jul under palmene på en sydhavsøy. Veldig bra.

De neste låtene på plata er svakere. "Oh Women" og "Iron Out The Rough Spots" trekker ned helhetsinntrykket. De er for intetsigende. Men på "Broken Man" viser Young at han også har kvaliteter som låtskriver. Det er en naken ballade, med bruk av kontrabass og fiolin. Han klarer her å uttrykke den desperasjonen som låta handler om. Igjen imponerer han med vokalprestasjonen. "Tender Trap" er en lett og hyggelig poplåt. Upretensiøs og grei. Sistelåta "Sex" er den som i størst grad avviker fra resten av låtene på plata. Jeg mener å ha lest at Young vurderte å ikke ha den med. Låta handler om... sex. Men det kan bli litt for mye gjentagelse av ordet. Bruken av syntheffekter blir også ødeleggende i forhold til resten av plata. Uten at jeg vil si at låta i seg selv er dårlig, men annerledes. Mulig den er tatt med for å vise større spennvidde på plata, Også den er skrevet av Jack Lee, som skrev "Come Back And Stay". Lee er muligens enda mer kjent for å ha skrevet "Hanging On The Telephone" med Blondie. Også det en låt han selv ga ut på plate flere år før den ble en suksess i en coverversjon.

"No Parlez" er litt ujevn, men veldig sjarmerende. Og stemmen til Young er det lett å bli glad i. Den er soulfylt uten å være for klagende eller skrikende. Og full av varme. Paul Young var nok først og fremst jentenes artist, og de har ikke for vane å være like trofaste til sine helter  :)