Howard Jones er den klassiske 80 - talls helten. Han stod for mye av det jeg likte så godt med tiåret. Utstrakt bruk av synthesizere. Fokusering på gode pop melodier. Et definert image, uten å være jålete.

Som mange andre var det "What is Love?" som ble mitt første, overveldende møte med Howard. Selv om jeg muligens hadde hørt "New Song" før. Låta gjorde umiddelbart inntrykk. Da den er utrolig fengende. Refrenget er nesten umulig å ikke få på hjernen. Husker det særlig var "politi sirenene" i starten av låta som gjorde inntrykk. Som om det var intro`en på en krimfilm. Den låta har gått utallige runder på platetallerkenen og i CD-spilleren.

Var derfor ikke noen stor avgjørelse å ta da jeg bestemte meg for å kjøpe albumet. Husker hvor jeg gledet meg til å komme meg hjem fra byen og sette den på. Og jeg ble ikke skuffet. Fra første tonene til "Conditioning" til plata avsluttes med "Human`s Lib", går det i synthpop av høy kvalitet (kan kanskje høres motstridende ut?). Tror det kun er "Don`t always look at the rain" som ikke falt i smak.

Selv om det brukes mye synth her, hindrer ikke det de gode melodiene i å tre fram. Som f.eks. i "Hide & Seek". Ren synth, men likefullt en svært vakker låt, som jeg ser på som en av Jones` beste.

Han er en god låtskriver. Men han er også en god tekstforfatter. Både "What is love?", "Hide & seek", "Equality" og "Human`s Lib" inneholder tekster som ihvertfall jeg har tenkt mye over. I mitt barnslige sinn så jeg for meg hvordan det måtte være å gå til sengs med 100 menn eller kvinner. Og jeg så for meg den ensomme mannen som levde i en verden uten mennesker.

På side 1 var noen av de mest kjente låtene fra plata : "What is Love?", "Pearl in the Shell" og "Hide & Seek". Men mange av de låtene jeg likte best befant seg på side 2 : "Natural", "Equailty" og "Human`s Lib". Sistnevnte kunne minne meg om bandet Men without Hats. Som også satset tungt på synth på samme tid.

Howard Jones hadde drevet både med prog, jazz og funk før han gikk solo og satset på synthpop. På debutplata fikk han hjelp av Rupert Hine som hadde jobbet med bla. Chris De Burgh. Oppfølgeren "Dream into Action" var også en bra plate. Men etter det gikk det nedover. Selv om han også senere har gitt ut greie plater. Dog ikke i nærheten av denne. Og synthmusikk har han ikke laget siden slutten på 80 - tallet. Nå er det piano som teller. Han har i 2005 gitt ut en ny plate. så det er heldigvis liv i mannen.