Utgivelsesår : 1984

Produsent : Glenn Gregory, Ian Craig Marsh, Martyn Ware, Greg Walsh

Låtskrivere : Glenn Gregory, Ian Craig Marsh, Martyn Ware 

Bandmedlemmer : Glenn Gregory, Ian Craig Marsh, Martyn Ware 

Låtene :

1. Five Minutes to Midnight

2. Sunset Now 

3. This Is Mine

4. The Fuse

5. Shame Is on the Rocks 

6. The Skin I'm In

7. Flamedown

8. Reputation

9. And That's No Lie

Heaven 17 var det opprinnelige Human League. Da det var Marsh og Ware som startet det bandet. Men uenighet med Oakey og andre som kom med i Human League etterhvert, gjorde at de valgte å starte British Electric Foundation (B.E.F.). Noe som rundt 1980 resulterte i Heaven 17. Marsh og Ware hadde også fått med seg Glenn Gregory, en gammel venn fra hjembyen Sheffield. De ble en del av  den nye synth / popbølgen fra England på starten av 80 - tallet. Deres to første album gjorde det bra på listene : "Penthouse & Pavement" nådde en 14. plass på albumlistene, mens oppfølgeren "The Luxury Gap" tok det helt til 2. plass. Mye pga. de sto store hitene "Temptation" og "Come live with Me". 

"How Men Are" ble deres 3. album. Den ble salgsmessig en nedtur (12. plass på albumlistene), i forhold til "The Luxury Gap". Jeg antar at det mest hadde med å gjøre at ingen av singlene fra dette albumet klarte å hevde seg på singellisten. Men albumet som helhet er av en helt annen kvalitet enn "The Luxury Gap",som i større grad bestod av enkeltlåter uten noen større sammenheng. 

På "How Men Are" klaffer det meste. De har her fått et mer avslappet forhold til synthmusikk, og viser musikalsk modning ved å dra inn elementer fra jazz, funk, soul, r & b. Resultatet blir en veldig bra popplate. Som kult og slentrende vandrer rundt i ulike lydlandskap. 

Det starter ambisiøst i "Five minutes to Midnight" som på en måte oppsummerer mye av stemningen i låtene på plata. Først litt hard synth, deretter Gregorys myke, varme stemme. I noe som kan minne om easy - listening. Før synthpartiet igjen tar over. Låta avsluttes med at noen sier : "You know how men are ,how men are, how men are..". Standarden er på en måte satt.

Plata følger opp med den svært kommersielle "Sunset Now". Hadde jeg ikke visst bedre ville jeg trodd det var Wham. Men kompet er likevel ikke utypisk Heaven 17. En glad låt, som det er lett å like. Men den skiller seg fra resten av plata. 

"This is Mine" er en veldig smakfull låt. Intelligent pop er et passende uttrykk. Måten stemmene deres synkroniseres på er fin. Låta har et behagelig synthkomp sammen med en trompet som kommer vakkert inn underveis. 

"The Fuse" er en helt grei låt. Igjen er det Gregory`s stemme som løfter låta. Han har en veldig undervurdert stemme. Veldig særegen, og fin. "Shame is on the rocks" er en funky låt som fungerer veldig bra. Ganske så rytmisk, iblandet en del synthting her og der. 

Side B starter med den vakre "The skin I`m in", en låt Frank Sinatra kunne misunne Heaven 17. En flott ballade hvor Gregory synger rolig og slentrende. Først og fremst en god melodi, med passende komp. En av platas høydepunkt. 

Deretter følger "Flamedown" og "Reputation". Førstnevnte har et spennende lydbilde, samtidig som den er ganske funky. Sistnevnte er nok platas svakeste. Kan være litt masete. Selv om Gregory kommer inn med en ganske tøff tekstlinje midt i låta. Og også her er Gregory`s stemme verd å lytte til.

Plata avsluttes med dens sterkeste spor. "And That`s no Lie" (bokstavelig talt). En låt alle som har mulighet til det, burde lytte til. Den varer 10 minutt, og er en låt som går over i forskjellige lydbilder. Det starter med noe som minner om en som prøver å stille inn en radiokanal uten helt å få det til. Det blir stilt, og så kommer det inn en el. gitar hvor det spilles med plekter på enkeltstrenger. Gitarlyden blir så varmere, og det kommer flere og flere rytmer til. Etterhvert kommer Gregory`s stemme inn med en helt grei popmelodi. Låta tar så en vending som minner om "A day in the Life" med The Beatles. Gregory synger "Make no mistake, this is no fake, this is the end" Og blir brått avløst av flere kvinnelige negerstemmer, som synger på en kraftfull måte. Først uten noe komp, etterhvert med et svakt keyboardriff i bakgrunnen. Lydbildet blir etterhvert kraftigere, før låta ebber ut, til damenes sang : "I won`t be beat, not in a thousand years". Veldig vakkert og markant. Det ligner ikke noe annet Heaven 17 har gjort. Låta må oppleves i albumversjonen. På samlealbumet er det en kort versjon som ikke fanger den samme stemningen.