Synthpop er noe som 80 - tallet vil være forbundet med. Og Alphaville er blant de som mestret denne stilarten best. Selv om den var veldig utskjelt. Europop er også en definisjon på deres musikk. All den tid de kom fra Berlin i Tyskland. Og de på midten av 80 - tallet hadde suksess med synthmusikk på linje med andre sentral - europeiske artister som Falco, Bolland, Camouflage, Fancy, Righeira, Peter Schilling og Taco. Dette var  fengende, uhøytydelig gladmusikk basert på de nye synthene som hadde blitt allemannseie på denne tiden. Og forhatt av kritikerne.

Mitt møte med Alphaville var gjennom det tyske bladet Bravo, som jeg hadde et sterkt forhold til i yngre år. Hver fredag var det fast takst å gå til jernbanestasjonen og kjøpe bladet. De hadde store oppslag om det nye synth bandet som herjet listene i Tyskland med låta "Big in Japan". Hørte en del på nærradio på denne tiden, og det var der jeg første gang hørte låta. Husker jeg syntes den minnet meg om Men without Hats. Uten at jeg idag helt vet hvorfor. Selv om jeg ser at de har noen felles referanser. Hørte den et par ganger til, så satt den hos meg. Og når de senere pøste på med "Sounds like a melody" og "Forever Young", var jeg frelst. Da var det bare å komme seg til butikken og kjøpe plata.

Dette er nok en ganske ujevn plate, som går fra klassikernivå til det mer ordinære . Plata starter bra med den Bowie - stemme - aktige "A Victory of Love". Den begynner rolig, men går etterhvert over i en raskere takt. Marian Gold synger veldig bra i denne låta. Samt at det synthbaserte lydbildet i låta er pent arrangert.

"Summer in Berlin" er en grei sommerlåt. En hyllest til deres hjemby Berlin. Småpen, om ikke mer. "Big in Japan" var som nevnt en stor hit. Den er veldig typisk for tiden. Fengende synthlåt som på en artig måte klarer å få låta til å høres japansk ut. Særlig i starten, hvor de har fått med en japansk gonggon til å sette stemningen. Men, har ALLTID lurt på hva Gold mener når han synger "Pay" then I`ll sleep by your side". Hvorfor kunne han ikke heller sunget she`ll sleep.. . 

Plata fortsetter flott med en låt jeg liker veldig godt : "To Germany with Love". Fin melodi, som vel er ment som en hyllest til Tyskland. Liker veldig godt slutten på låta, hvor ting stemningsmessig tar en ny vending. Nesten operetteaktig. Med litt forvrengte stemmer i bakgrunnen akkomponert av dramatisk keyboard spilling. Bra! "Fallen Angel" som er den siste låta på side 1 er en helt grei poplåt med et tett lydbilde. 

Side B starter med låta som nesten alene gjør denne plata til en av de beste jeg har. "Forever Young", den er blant mine absolutte favorittlåter. Den er spilt om og om og om igjen. Stemningsfull til tusen. Med Gold`s litt klagende, forkynnende stemme med ønske om å alltid få lov til å være ung. Handler samtidig mye om den utryggheten unge vokste opp med på 80 - tallet. Jmf. den kalde krigen. Vakkert akkomponert av keyboards som høres ut som om det var et kirkeorgel. Keyboard spillingen på slutten er himmelsk vakkert. Den gir virkelig assosiasjoner til en høyere sfære. Dyktig utført. 

Jeg har sett for meg hvordan en video til låta burde vært (igjen!) . Med Gold stående på prekestolen, syngende til krigstrøtte unge mennesker, sliten i klær og kropp. På slutten av låta vandrende ut av kirka, inn i det store lyset, som møter dem i døråpningen. Til tonene av orgelspillingen. 

"In the mood" er platas svakeste spor. Den er nesten irriterende. En låt som det er lett å løfte pick-upèn over. For å heller sette den ned til tonene av "Sounds like a Melody". Nok en låt som er blant de fineste jeg vet om. Ennå idag er jeg imponert over hvordan de får synthesizere til å høre ut som et voksent symfoniorkester. Og hvilken dramatikk det er i spillingen, og Gold`s synging. Og teksten setter ord på stemningen i låta : "We need the extasy, the jealousy, the comedy of love. Like the Cary Grants and Kellys once before. Give me more tragedy, more harmony and phantasy, My Dear.  And set it alight, just starting that satellite. Set it alight...

På slutten av låta får vi det råeste strykerpartiet jeg noensinne har hørt. Kun på LP-en vel og merke. På samle cdèn er det et mer oppdelt symfoniparti på slutten. Som ikke er like bra. Bruker alltid å sette volumet høyt på slutten av låta for virkelig å la meg rive med av dette partiet. At syntetisk symfoni kunne bli så bra hadde jeg ikke trodd. 

"Lies" er nok en sånn midt i laget låt. Mens "The Jet Set" er nok en høydare. Med et bra tempo i låta. I tillegg til at synthkompet fungerer bra. En litt artig låt om det å være en del av jet set livet. En verdig avslutning på en flott plate. Ikke rart jeg ble sulten på mer synthmusikk etter denne.