Utgivelsesår : 1982

Produsent : Alan Parsons, Eric Woolfson

Låtskrivere :  Alan Parsons, Eric Woolfson

Bandmedlemmer :  Alan Parsons, Eric Woolfson

1. Sirius
2. Eye in the Sky
3. Children of the Moon
4. Gemini
5. Silence and I
6. You're Gonna Get Your Fingers Burned 
7. Psychobabble
8. Mammagamma [instrumental]
9. Step by Step
10. Old and Wise

Alan Parsons Project bestod i hovedsak av Alan Parsons og Eric Woolfson. Bandet ble dannet av Parsons etter at han bla. hadde vært med og produsert "Dark side of the Moon" med Pink Floyd.

Etter sukssesen med "Turn of a friendly card" lanserte de sitt sjette album "Eye in the Sky" i 1982. De hadde her med seg noen av de folkene som hadde preget de tidligere albumene : Andrew Powell (orkestrering), David Paton (bass og vokal), Ian Bairnson (gitar) og Stuart Elliot (trommer). Dette var dyktige folk som hadde fortid i Pilot og Harley`s Cockney Rebel. I tillegg til at Woolfson og Paton synger, hadde de lånt inn vokalister som Chris Rainbow, Lenny Zakatek, Elmer Gantry og Colin Blunstone. 

På de foregående albumen hadde Parsons hatt et gjennomgangstema i platene sine. Men pga. kritikk mot det valgte han å tone ned temaet på denne plata. Ordene : "Eye in the Sky" henspiller på overvåkningskameraene i taket på casinoène, som kikker ned på gamblerne.  (Eric Woolfson brukte på denne tiden mye tid i casinoèr, noe som ga dem denne ideen.) Tidligere temaèr var : roboter, kvinner, E. A. Poe, pyramider, science fiction, og gambling. 

Parsons og co. var kjent som dyktige studiomusikere. Og denne platen var nok også "state of the art" i 1982. Det symfoniske lydbildet, og bruken av det nye instrumentet fairlight (se bildet). 

Hvor man via en computer kunne legge inn all slags lyder digitalt på en keyboard. Noe som gjorde det mulig å spille lydene av på tangentene. Ganske banalt i dag, men nyskapende i 1982. Det ga en effekt som gjorde inntrykk, faktisk ennå idag.

Plata starter instrumentalt med "Sirius". En litt mystisk, "galaktisk", pompøs greie som setter standarden for plata. De som ikke tror de har hørt noe av Parsons har likevel garantert hørt denne. Den brukes i all slags tv - program som bakgrunnsmusikk, eller som stemningsskaper. Chicago Bulls i U.S.A. bruker den som intro når de skal presentere spillerne.

Når den er ferdig, går likevel bassen videre inn i "Eye in the Sky" på en behagelig og smakfull måte. "Eye in the Sky" er en lavmælt, vakkert sunget melodi som Parsons har hatt stor suksess med. Vakkert produsert er den også. Noe som bidrar til å gjøre den til en klassiker. Bla. nådde singelen 3. plass i U.S.A. Låta henspiller som sagt på overvåkingskameraer i casinoèr. Men kan også bety satteliter som er så sterke at de ser rett på oss, og hva vi bedriver tiden med. Privatliv er det slutt på, iflg. teksten. 

"Children of the Moon" er nok en vakker sang. En fin melodi, med et kraftfullt refreng. Med stort kor, og bruk av brass instrumenter som : trompet, trombone, valthorn, eufonium og tuba. Det bidrar til å gjøre det ganske så storslått. Når sangen fades ut, fortsetter noen himmelske stemmer å synge for noen sekunder til. Før "Gemini" tar over. Det er en naken låt hvor Chris Rainbow synger vakkert, med sin egen stemme som backing vokal. Det er også lagt på noen ekko - effekter på låta.  

"Silnce and I" er platas mest storslåtte låt. Den starter lavmælt og rolig med Woolfson`s stemme, i en låt som har mye middeladerstemning i seg. Deretter går den over i en symfonisk del hvor hele 95 symfonikere deltar. Ledet av dirigenten Andrew Powell. Veldig pompøst og flott. Absolutt en favoritt på denne plata. Låta slutter som den startet med Woolfson`s lavmælte synging.

Side B starter med rockelåta "You`re gonna get your fingers burned". En låt som er ganske så forskjellig fra de andre på dette albumet. Rett fram 80 -talls rock, som fenger bra. "Psychobabble" har en lett gjenkjennelig bass linje. Som kombineres med Elmer Gantry`s s rå stemme, og litt enkel pianospilling. Låta kjennes også ved politisirenene midt i låta kompet av et enkelt synth riff. Ikke ulikt det Trio gjorde på "Da, Da, Da" i sin tid. Fengende å høre på. Nesten så det passer for dansegulvet. Var også ute på singel.

"Mammagamma" er nok en instrumental låt. Som ofte brukes i dokumentar program, så den bør være kjent. Låta er spilt av en computer. Parsons brukte mye tid til å programmere maskinen til å spille låta. Den kan minne om den mer kjente "Lucifer" av Parsons. På konserter spilte Parsons gjerne en medley av dem som han kalte "Luciferama". 

"Step by step" er ikke av de mest spennende å høre på. Litt  for standard. Det mest  interessante er at Parsond plugget Bairnson`s gitar rett inn i mixebordet, uten å gå via noen forsterker. Resultatet ble noe som lå midt imellom elektrisk og akustisk gitar. 

Plata avsluttes med nok en nydelig symfonisk ballade. "Old and Wise" er om mulig enda vakrere enn "Silence and I". Kanskje fordi den har en enda bedre melodi. Også her er det brukt et symfoniorkester. Men ikke så markant. i tillegg gjør Mel Collins en flott jobb med sin saksofon - solo. Teksten er også av det slaget man kan fordype seg i : Om det å sette pris på de venner man har hatt i livet,  idet man blir gammel, og er i ferd med å dø.

Albumet ble spilt inn i Abbey Road studios. Hvor også Parsons startet karrieren sin, i tape - biblioteket. Han mottok også 9 grammys for beste produksjon med "Eye in the Sky". Bandet Camel jobbet samtidig med Parsons i Abbey Road studio, og de hadde også endel felles musikere på sine plater på denne tiden. Noer som førte til at deres album "The Single Factor" ble temmelig lik "Eye in the Sky". Uten at den hadde de samme kvaliteter eller suksess.