| Når
det gjelder min store favorittartist
Mike Oldfield, har jeg en
'lei' tendens til å
like de albumene som er mislikt av fansen. Så også med denne.
"Earth Moving"
regnes for å være alt for popete. Dette var også den første
plata Oldfield ga ut hvor han hadde kuttet ut den obligatoriske
instrumentallåta, som gjerne dekket en albumside. Og sånn gjør
man ikke når man heter Mike Oldfield.
Plata
ble heller ikke noen salgssuksess, enda mange av låtene her har et
format som skulle være egnet for singel/radio-markedet. I
ettertid har Oldfield skyldt på Virgin-sjef Richard Branson
som
'presset' ham til å lage en kommersiell plate.
Så
hvorfor liker jeg den så godt når både platekjøperne og
kritikerne nesten alle synes den er
elendig?
Når
jeg hører "Earth Moving",
hører jeg en flott
produksjon, med mange flotte
vokalprestasjoner. Faktisk er det hele 7 vokalister her som får prøvd
seg på hver sin sang (noen synger på flere). Bla. Maggie Reilly som
sang på "To France" og "Moonlight Shadow". Her
synger hun på den myke, melodiøse "Blue
Night" med sin varme stemme. Ikke ulikt "Moonlight
Shadow" - veldig vakkert!
Chris Thompson fra Manfred
Mann's Earth
Band m.m. synger på "Runaway
Son" og "See The Light". Begge har litt 80-talls heavy over seg. Noe som
mange av de som hadde fulgt Oldfield gjennom mange år mislikte, da
det ikke var sånn han skulle høres ut. Jeg derimot, nyter
å høre Thompsons stemme bevege seg gjennom de gode melodiene med
sitt kraftfulle lydbilde.
Første
singel fra albumet var "Innocent" hvor
ikke ukjente Anita Hegerland synger. Det er tydelig at Mike er i kjærlighetsrus
til både Anita og deres første felles barn på denne. Selv for meg
blir dette for klissete og syntetisk. Selv om teksten for så vidt
er grei: En hyllest til sitt nyfødte barn.
Adrian
Belew
(King
Crimson)
synger på platas kanskje beste låt: "Holy".
Jeg vet veldig lite om ham, annet enn at han synger veldig bra her.
En virkelig flott kraftfull stemme. Stemmen hans gir låta en
middelaldersk stemning, og når han synger "holy", kan det
høres ut som en hyllest til Gud, noe det nok ikke er. Låta er pompøs,
men det funker bra likevel.
Max
Bacon synger på "Hostage".
Han sang også på "Magic Touch" på "Islands".
Han har den samme kraftfulle stemme som Chris Thompson. Og denne låta går i
det samme lydbildet som de Thompson synger på. Men jeg liker den røffe
stemmen og det heavy gitarkompet som Oldfield har lagt på. I hele tatt
er de fleste låtene innpakket i et tett lydbilde. Og det høres veldig
80-talls ut.
"Far
Country" som synges av en viss Mark
Wiiliamson, er en flott ballade.
Stemningsfull, og fyllt med lengsler. Også denne gir meg en viss
middelalderstemning - et land langt borte, i en fjern fortid.. Tittelsporet
"Earth Moving" konkurrere også om å være platas beste. Nikki
"B" Bentley synger på låta. Og igjen er det den gode
stemmen som løfter låta. Men både melodi og tekst er bra. Dette
er en låt jeg har tatt meg selv i å nynne på rett som det er. På
refrenget har Mike lagt på stemmene til 6 andre, noe som også gjør
dette til en kraftfull låt.
Plata
avsluttes med den todelte låta "Nothing But/Bridge To Paradise". Den starter med Carol
Kenyons myke stemme, og avsluttes
med Max Bacons røffe stemme. På en måte som fanger mye av
stemningen i hele plata. Fra det helt fløyelsmyke, drømmende, til
det små heavye. Første del av låta er klart best. Særlig der det
synges med flere stemmer på refrenget "nothing but love, when
you open your eyes".
"Earth Moving"
er egentlig en plate det er vanskelig å finne de gode argumentene
for ikke å like, slik jeg ser det. Men nå er det vel engang en
del album man liker selv om ingen andre gjør det. Og dette er for
min del en av dem. Om man liker heavygitar og flotte stemmebruk kan
dette være platen for flere, uten fordommer. Om ikke annet likte i
hvert fall tyskerne "Earth Moving", der den gikk til topps
på albumlisten.
|
