|
Når
det gjelder Mike Oldfield, har jeg en "lei" tendens til å
like de albumene som er mislikt av fansen. Så også med denne. Den
regnes for å være alt for popète. Dette var også den første
plata Oldfield ga ut hvor han hadde kuttet ut den obligatoriske
instrumentallåta, som gjerne dekket en albumside. Og sånn gjør
man ikke ustraffet.
Den
ble heller ikke noen salgssuksess. Enda mange av låtene har et
format som skulle være egnet for singel / radio markedet. I
ettertid har Oldfield skyldt på Richard Branson i Virgin som
"presset" ham til å lage en kommersiell plate.
Så
hvorfor liker jeg den så godt når nesten alle synes den er
elendig?
Når
jeg hører plata, hører jeg en flott produksjon. Med mange flotte
vokalprestasjoner. Faktisk er det hele 7 vokalister her som får prøvd
seg på hver sin sang(Noen synger på flere). Bla. Maggie Reilly som
sang på "To France" og "Moonlight Shadow". Her
synger hun på den myke, melodiøse "Blue
Night" med sin like myke og varme stemme. Ikke ulikt "Moonlight
Shadow". Vakkert synes jeg.
Chris Thompson fra Manfred Mann`s Earth
Band m.m. synger på "Runaway
Son" og "See the Light". Begge har det litt 80 - talls heavye over seg.
Som mange vil mislike med en gang de hører det. Jeg derimot, nyter
å høre Thompson`s stemme bevege seg gjennom de gode melodiene med
sitt kraftfulle lydbilde.
Første
singel fra albumet var "Innocent" hvor
ikke ukjente Anita Hegerland synger. Det er tydelig at Mike er i kjærlighetsrus
til både Anita og deres første felles barn på denne. Selv for meg
blir dette for klissete og syntetisk. Selv om teksten for så vidt
er grei : En hyllest til sitt nyfødte barn.
Adrian
Belew synger på platas kanskje beste låt : "Holy".
Jeg vet veldig lite om ham, annet enn at han synger veldig bra her.
En virkelig flott kraftfull stemme. Stemmen hans gir låta en
middelaldersk stemning. Og når han synger "holy", kan det
høres ut som en hyllest til Gud. Noe det nok ikke er. Låta er pompøs,
men det funker bra likevel.
Max
Bacon synger på "Hostage".
Han sang også på "Magic Touch" på "Islands".
Han har en stemme som ligner på Thompson sin. Og denne låta går i
det samme lydbildet som de Thompson synger på. Men jeg liker den røffe
stemmen og det heavy kompet som Oldfield har lagt på. I hele tatt
er de fleste låtene innpakket i et tett lydbilde. Som høres veldig
80 - talls ut.
"Far
Country" som synges av en viss Mark Wiiliamson, er en flott ballade.
Stemningsfull, og fyllt med lengsler. Også denne gir meg en viss
middelalderstemning. Et land langt borte, i en fjern fortid. Tittelsporet
"Earth Moving" konkurrere også om å være platas beste. Nikki
"B" Bentley synger på låta. Og igjen er det den gode
stemmen som løfter låta. Men både melodi og tekst er bra. Dette
er en låt jeg har tatt meg selv i å nynne på rett som det er. På
refrenget har Mike lagt på stemmene til 6 andre. Noe som også gjør
dette til en kraftfull låt.
Plata
avsluttes med den todelte låta "Nothing but / Bridge to Paradise". Den starter med Carol Kenyon`s myke stemme. Og avsluttes
med Max Bacon røffe stemme. På en måte som fanger mye av
stemningen i hele plata. Fra det helt fløyelsmyke, drømmende til
det små heavye. Første del av låta er klart best. Særlig der det
synges med flere stemmer på refrenget "nothing but love, when
you open your eyes".
Dette
er egentlig en plate det er vanskelig å finne de gode argumentene
for å like. Mange som synger flott, javel. Men det har ikke
overbevist andre meg tilsynelatende. Men nå er det vel engang en
del album man liker selv om ingen andre gjør det. Og dette er for
min del en av dem. Men som en tidstypisk plate fra det glade 80 -
tall fungerer den bra.
|
