The Christians består av de tre brødrene Russel, Garry og Roger Christian, og eks. It`s Immaterial medlem Henry Priestman (med norske aner). De ble dannet I Liverpool i 1984. Deres tre første singler "Hooverville", "Forgotten Town" og "When the Finger points" gjorde det alle bra på de engelske singelllistene. Noe som førte debut albumet deres opp på en 2. plass på albumlistene i England. Før album utgivelsen valgte den eldste av Christians brødrene, Roger, å gi seg i bandet, da han ikke fikk synge 1. vokal. 

Det tok 4 år før de kom med oppfølgeren "Colour". I forkant av utgivelsen ga de ut singelen "Words". 

Og det var da jeg for alvor oppdaget bandet. Hadde hørt endel av låtene fra 1. plata deres uten å bli fenget av de da. Men låta "Words" falt jeg fullstendig for. Det er egentlig en folk - song. Og i Christians`sin versjon fikk den et lydbilde låta verdig. Den starter først rolig med pianospiling. Før vi får en lang og vakker fiolin - intro. Som høes veldig irsk ut. Denne går så over i et roligere soul parti hvor Garry viser hvilket uttrykk og varme han har i stemmen. Nesten litt sakralt. På slutten blandes stemmen hans med fiolinene. Veldig bra. Låta ebber ut på en smakfull måte, til tonene av Priestman`s keyboard spilling. 

Og mye av suksessen til Christians ligger i Priestman`s dyktighet som låtskriver og tangentmann. Og Garry Chrisitan`s fantastiske soul stemme. På "Colour" fungerer begge ting veldig bra. Låtene er av høy kvalitet. Nesten litt gospel aktig. Hele tiden innhyllet i vakre lydbilder skapt av Priestman`s keyboards.

Plata begynner med "Man don`t Cry". En lavmælt sang, hvor stemmene deres brukes sammen på en fin måte. Soul/pop på sitt beste. Veldig gospellaktig. Men det er ikke bare selve melodien som er bra. Både på denne, og de andre låtene på plata er det alle de små detaljene som Priestman får til rundt låtene, som løfter plata til til et høyere nivå. Så også på denne. 

"I Found out" og "Greenbank  Drive" følger i samme sporet. Velprodusert og behagelig musikk. Dette er hvit pop koblet sammen med svart soul. Og resultatet blir en nytelse. "All talk" har et litt høyere tempo. Selv om den er grei nok. Er det likevel platas dårligste. Men det sier mer om at alle de andre er veldig bra. 

På "Community of Spirit" får Priestman lov til å eksperimentere med keyboards og blåsere. En fyldig og kompleks låt. "There you go again" er også en pen poplåt. Bra melodi, fint sunget av Garry. 

"One more baby in black" er nok en flott låt. Litt mere trøkk her. De andre korer bra. Og her er det både gitar og keyboard partier som fenger. Veldig fin melodi. Hitpotensiale i mengder. Synd den ikke var ute på singel. 

Plata slutter med en rett fram gospel låt i "In my hour of need". den har en lengre intro fase med keyboards og trommer. Er mer som en salme med bønn til Gud om hjelp. Her får Garry hjelp fra en kvinne med like mye soul i stemmen som ham. Også et helt kor kommer inn på slutten av låta.  Noe som gjør det svært vakkert. Denne er mer sakral en "Amazing Grace". En verdig avslutning på plata.

Soul musikk har aldri vært min sterke side. Men om dette kan kalles soul, evt. pop - soul, så er jeg frelst på soul. For dette er bra laget. Elegant og vakkert. Og veldig bra gjennomført av dyktige musikere. 

Plata gikk da også til topps på albumlistene i England, og førte til flere utmerkelser. Veldig fortjent. Oppfølgeren "Happy in Hell" som også hadde sine høydepunkt, floppet. Og siden har det vært stille rundt Liverpoool gutta. Helt til 2003. Da ga de ut "Prodigal Sons". Og dermed er det håp om at de kan komme opp med mer musikk i grenselandet pop / soul.