Utgivelsesår: 1986

Produsent: Gareth Jones, Daniel Miller, Depeche Mode

Låtskriver: Martin L. Gore

Bandmedlemmer: Martin L. Gore, David Gahan, Andrew Fletcher, Alan Wilder

1. Black Celebration
2. Fly On The Windscreen - Final
3. A Question Of Lust
4. Sometimes
5. It Doesn't Matter Two
6. A Question Of Time
7. Stripped 
8. Here Is The House
9. World Full Of Nothing
10. Dressed In Black
11. New Dress

De fleste med kjennskap til Depeche Mode er enig om at "Black Celebration" markerte et skille i deres produksjon. Fra lett synthpop, over til et mer komplekst lydbilde, som både var dystrere og mindre umiddelbart. Selv om det helt tydelig hadde foregått en utvikling mellom platene fra "Speak & Spell" til "Some Great Rewards", var ikke endringene så store som denne utgivelsen medførte. 

Tidligere album hadde ikke fungert like bra, da låtene ikke fungerte sammen som en helhet. De var ofte best egnet til å glede singelkjøperne, og gjøre det bra på listene. Noe de også gjorde. Fram til denne utgivelsen hadde de hatt 12 singler inne på topp 20 i Storbritannia. Men albumene deres gjorde det ikke like bra.

Med "Black Celebration" hadde de utviklet et nytt lydbilde, som gjorde det mer interessant. De gikk samtidig bort fra de lett tilgjengelige låtene som hitlistene etterspurte. Noe som førte til at "Stripped" og de etterfølgende singlene ikke gjorde det like bra i Storbritannia som singlene fra deres forrige album ("People Are People", "Master And Servant" og "Blasphemous Rumours"). Men de gjorde det mer interessant å lytte  til albumet, da låtene utgjorde en helhet. Også de neste albumene "Music For The Masses" (1987) og "Violator" (1990), har mye av den samme stemningen i seg som denne. Melankolsk og storslått er ord som kan være fellesnevner for de. Noen mener de albumene utgjør en trilogi i DMs diskografi. Uansett er det tre flotte album.

Jeg hadde likt Depeche Mode siden jeg først hørte endel låter fra "Construction Time Again". Men det var først da jeg kjøpte "The Singles 1981-1985", interessen min for DM tok av. I forkant av denne utgivelsen var Depeche Mode favorittbandet mitt sammen med Frankie goes to Hollywood og ABC*. Forventningene var derfor store da jeg hørte at de skulle gi ut ny plate. Jeg kjøpte tyske Bravo for å få siste nytt om utgivelsen. Og husker jeg egentlig ble skuffet da jeg første gang hørte "Stripped". Kanskje ikke så rart, da den var helt annerledes enn det jeg hadde forventet. Ikke så umiddelbart fengende som jeg trodde førstesingelen skulle være. Men samtidig hadde den noe storslått ved seg som jeg likte.\Jeg husker hvor spent jeg var da jeg kjøpte plata, og skulle ta den med hjem og spille den. 

Ved første gangs gjennomlytting syntes jeg den var litt kjedelig, uten de helt store høydepunktene. Men det var egentlig bare et godt tegn. De gode albumene vokser fram etter flere gangs lytting. Og det gjorde denne også.

"Black Celebration" starter plata på en elegant og pompøs måte. Samtidig som den har et dystert lydbilde og tekst: "We've seen the back of another Black Day..." Låta er kanskje platas beste, og også den mest storslåtte. Mulig er den plassert først på plata for å på en tydelig måte fortelle at en endring har skjedd. Til fordel for en mer innadvendt, dyster og melankolsk stemning. 

"Fly On The Windscreen" har noe av det samme pompøse over seg, men er ikke like bra, selv om også den er pent arrangert. 

"A Question Of Lust" er nok en flott låt. Når man begynner å bli vant med det litt kalde og dystre, kommer denne vakre kjærlighetsballaden inn. Som handler om det å ta vare på de små tingene i et forhold, så det ikke blir ødelagt. En ærlig og følsom låt, som starter rolig og bygger seg opp til en orkestral avslutning. Selv om Martin Gores sang er lavmælt, er også her produksjonen storslått.

Deretter går plata over i de litt enklere "Sometimes" og "It Doesn't Matter Two". Sistnevnte har et komp som kunne passet i en operette. Tøft gjort, og det bidrar til å gi plata et bredere innhold. 

Side B starter om mulig enda mer pompøst enn side A. "A Question Of Time" er like storslått som "Den siste Keiser". Den har en hurtig, tung synthrytme som går som en vignett gjennom låta. Mens en annen synth høres ut som en trompet. Låta handler om å nå fram til en pen 15 årig jente og beskytte henne, før de andre kommer og misbruker henne. Tempoet i låta gjør at man føler tidspresset for å nå fram i tide. I hele tatt må man lure på hva det er med 15 årige jenter, og seksuell undertrykkelse som DM var så opptatt av på denne tiden? Mulig at leken med det forbudte er noe som fenger Martin Gore. På samme måte som kommunismen gjorde det på "A Broken Frame" og "Construction Time Again".

"Stripped" starter med noe som høres ut som en fiskebåt som tøffer ut gjennom fjorden. Deretter høres det ut som en bil som starter opp, før Gahans stemme kommer inn. I nok en låt med seksuelle overtoner. Alan Wilder skal visstnok ha mye av æren for det litt storslåtte lydbildet på denne. I så måte minner den om mange andre låter på denne plata. Den bygger seg mer og mer opp, til et massivt lydbilde.

Derfra og ut endrer plata litt karakter, over til et litt enklere lydbilde. "Here Is The House" handler om varme følelser som foregår 'i dette huset'. Gore og Gahan synger vakkert tostemt på låta. Den kan virke banal, men jeg synes det er en veldig fin låt. Så også med "World Full Of Nothing", som handler om den første kjærlighet mellom en gutt og en jente. Og stemningne i låta er like sukkersøt som teksten. En vakker låt er det uansett.

"Dressed In Black" er platas svakeste. Den har en dum tekst som handler om å være hjelpesløst bundet, mens hun kler seg i svart, igjen. Jeg kan tenke meg at det handler om noe sado greier. Som en slags fortsettelse av "Master And Servant" fra "Some Great Rewards". Også melodien er av det enkle slaget.

"New Dress" er en helt grei poplåt som går i et rytmisk tempo. Og budskapet er heller ikke til å ta feil av: Engelske tabloidavisers evne til å skrive om uinteressante ting, som f.eks. hva Prinsesse Diana (her var hun i live) har på seg. I stedet for å skrive om ting som har direkte påvirkning på folks liv. I teksten skriver Gore noe om at hver og en av oss kan kan forandre fakta, og gjennom det også forandre folks synspunkter og politiske stemme. Og deretter vil det forandre verden. Kanskje litt naiv tekst, men det er tydelig at de ønsker å si noe med den. 

Som sagt var dette starten på et voksnere lydbilde, som Depeche Mode på mange måter har holdt fast ved i årene etter.