Det er vel overraskende for de som kjenner til Depeche Mode`s musikk at jeg holder denne som deres beste. Må vel med en gang si at det har mest med følelser å gjøre, muligens mer enn fornuft. Dette var studioalbumet jeg for alvor oppdaget DM med, og er også den mest spilte. Og jeg får stadig gode følelser når jeg hører plata. Muligens fordi låtene er så sjarmerende og lavmælte, at det er lettere å få et godt forhold til de.

Jeg liker veldig godt platene DM har laget i årene etter dette. Og er helt enig i at lydbildet har blitt mer moderne og kompleks. Men likevel klarer "A broken Frame" fortsatt å sjarmere meg i senk. Tror det har mye med det enkle synthesizer - lydbildet på platen. Det høres ut som plata er laget på en Commodore 64. Noe som er sjarmerende i seg selv. Dessuten er det mange gode melodier her.

Plata starter veldig pent med "Leave in Silence". En litt dyster greie. I starten synger DM som om de var et munkekor som sang i en begravelse. I mitt stille sinn har jeg sett for meg hvordan en video burde sett ut. Som en mann som synger fra det døde i sin egen begravelse. Ble defor skuffet da jeg så den banale videoen til låta. Plata fortsetter med en låt som er enda bedre : "My secret Garden". Hadde den som favorittlåt en stund. Husker mange andre DM fans på den tiden også elsket denne. Fin låt, med et nydelig mellomparti. Pent dandert med et vakkert synthriff. Tekstmessig er det veldig banalt, stemningsmessig er det enormt. Men denne plata er fryktelig ujevn. Låter som "Monument", "A photograph of you" og "The meaning of love", kan være nesten pinlig å høre på. Men samtidig har "A photograph" og "Meaning of Love" en barnslig sjarm som jeg faller for. 

"See you" og "Sattelite" er tuftet på noe av den samme enkle synthen. Men her er det gjort på en mer troverdig måte. Må ærlig innrømme at jeg liker det synth - lydbildet som både DM og andre drev med på denne tiden. Det føles veldig direkte og ekte. Ikke minst i en knallåt som "Nothing to fear". Den er instrumental. Men fenger veldig likevel. Både i 1982 og 2003. 

To andre låter som gjør denne platen spesiell for meg, er de to siste på plata : "Shouldn`t have done that" og "The sun & the Rainfall". Begge er blant mine favoritter av DM. "Shouldn`t" har et lydbilde som DM verken før eller senere har vært innom. Klarer ikke helt å definere hva det høres ut som. Men lydbildet er veldig nakent og  rytmisk. Litt ur aktig. Og hva teksten handler om er enda verre å bli klok på. Muligens noe om en gutt som følger forhåndsbestemte spor. Men som "shouldn`t have done that...".

"The sun & the Rainfall" er enklere å beskrive. Her er DM iferd med å finne noe av det lydbildet som de senere ble kjent for på "Construction time again" og "Some great reward". Det litt metalliske. Gjort på en flott og smakfull måte. Teksten har klare kommunistiske antydninger. Om at endringer må komme, selv om de vil være smertefulle. Depeche Mode lekte på denne tiden med kommunistiske symboler jmf. sigden på coveret og innercoveret. På neste album var det hammeren som stod i fokus. Tror vel egentlig ikke DM mente så mye med det. Var vel mer et innfall i tiden. Opplever også dette som en veldig ærlig låt stemningsmessig, og tekstmessig. Som en innesluttet person som åpner seg for noen han stoler på : "You`re the one I like best, You retain my interest, You`re the only one. If it wasn`t for you, Don`t know what I`d do. Unpredictable like the sun And the rainfall." Dette er ihvertfall ord jeg har tenkt gjennom endel ganger opp gjennom årene.

Plata ble laget etter at frontmann og lydmagiker Vince Clarke hadde forlatt skuta til fordel for knallsuksess med Alison Moyet og Yazoo. Martin L. Gore viste med denne plata at han var i stand til å lage låter som fenget på egen hånd. Alan Wilder som allerede under innspillingen var hyret som arvtaker for Clarke fikk ikke være med på selve innspillingen, da de ville vise at de klarte ting bra på egen hånd.

En artig kuriositet å tenke på er at samme besetning ikke kom til å lage plate sammen før på "Ultra", 15 år senere.