Depeche Mode: A Broken Frame

Utgivelsesår: 1982

Produsent: Depeche Mode, Daniel Miller

Låtskriver: Martin L. Gore

Bandmedlemmer: Martin L. Gore, David Gahan, Andrew Fletcher

   

Låtene: 

1. Leave In Silence

2. My Secret Garden

3. Monument

4. Nothing To Fear

5. See You

6. Satellite

7. The Meaning Of Love

8. A Photograph Of You 

9. Shouldn't Have Done That 

10. The Sun & The Rainfall

    

   

         

Det er vel overraskende for de som kjenner til Depeche Modes musikk at jeg holder denne som deres beste. Jeg må vel med en gang si at det har veldig mye med følelser å gjøre, muligens mer enn fornuft. Dette var studioalbumet jeg for alvor oppdaget Depeche Mode med, og er også den mest spilte. Og jeg får stadig gode følelser når jeg hører plata, da dette for meg er lyden av ungdommen min på 80-tallet.

Jeg liker veldig godt platene Depeche Mode har laget i årene etter dette. Og er helt enig i at lydbildet har blitt mer moderne og kompleks. Men likevel klarer "A Broken Frame" fortsatt å sjarmere meg i senk. Jeg tror det har mye med det enkle lydbildet på platen, bygd opp rundt enkle synthesizere som var vanlig på tidlig 80-tall, slik som PPG Wave 2.0, Yamaha CS-5, mini Moog, og Roland Promars. Lyder som høres ut som de som var vanlig i spillene på Commodore 64 på den tiden. Dessuten er det mange gode melodier her.

Plata starter veldig pent med "Leave In Silence". En litt dyster greie. I starten synger DM som om de var et munkekor som sang i en begravelse. I mitt stille sinn har jeg sett for meg hvordan en video burde sett ut. Som en mann som synger fra det døde i sin egen begravelse. Jeg ble defor skuffet da jeg så den banale videoen til låta endel år senere.

Plata fortsetter med en låt som er enda bedre, "My Secret Garden". Jeg husker jeg hadde den som favorittlåt en stund, og det var flere enn meg på den tiden som likte den veldig godt. "My Secret Garden" hadde litt kultstatus blant de som likte Depeche Mode da. Det er en fin låt, med et nydelig mellomparti, pent dandert med et vakkert synthriff. Tekstmessig er det veldig banalt, stemningsmessig er det enormt.

Men "A Broken Frame" er fryktelig ujevn. Låter som "Monument", "A Photograph Of You" og "The Meaning Of love", kan være nesten pinlig å høre på. Men samtidig har de to sistnevnte en barnslig sjarm som jeg faller for. "Monument" har jeg aldri likt, verken da eller senere.

"See You" og "Satellite" er tuftet på noe av den samme enkle synthen. Men her er det gjort på en mer troverdig måte. Jeg må ærlig innrømme at jeg liker det synthlydbildet som både DM og andre drev med på denne tiden. Det føles veldig direkte og ekte. Ikke minst i en knallåt som "Nothing To Fear". Den er instrumental, men fenger veldig likevel. Både i 1982 og 2015. 

To andre låter som gjør denne platen spesiell for meg, er de to siste på plata: "Shouldn't Have Done That" og "The Sun & The Rainfall". Begge er blant mine favoritter av DM. "Shouldn't Have Done That" har et nesten gotisk lydbilde som DM verken før eller senere har vært innom. Det er veldig nakent og  rytmisk, nesten litt 'ur-aktig'. Og hva teksten handler om er enda verre å bli klok på. Om at planer som blir lagt i barnehagen kan endre verdenshistorien? Eller bare framtiden til den lille gutten?

"The Sun & The Rainfall" er enklere å beskrive. Her er Depeche Mode iferd med å finne noe av det metalliske i lydbildet sitt, som de senere ble kjent for på "Construction Time Again" og "Some Great Reward". Gjort på en flott og smakfull måte. Teksten har klare kommunistiske antydninger, om at endringer må komme, selv om de vil være smertefulle. Depeche Mode lekte på denne tiden med kommunistiske symboler jmf. sigden på coveret og innercoveret. På neste album var det hammeren som stod i fokus. Jeg tror vel egentlig ikke DM mente så mye med det. Var vel mer et innfall i tiden. Jeg opplever også "The Sun & The Rainfall" som en veldig ærlig låt stemningsmessig og tekstmessig. Som en innesluttet person som åpner seg for noen han stoler på: "You're the one I like best, You retain my interest, You're the only one. If it wasn't for you, Don't know what I'd do. Unpredictable like the sun And the rainfall." Dette er i hvert fall ord jeg har tenkt gjennom endel ganger opp gjennom årene.

"A Broken Frame" ble laget etter at frontmann og lydmagiker Vince Clarke hadde forlatt skuta til fordel for knallsuksess med Alison Moyet og Yazoo. Martin L. Gore viste med denne plata at han var i stand til å skrive fengende låter, og bandet fikk vist at de var gode musikere, selv uten Clarke til å hjelpe seg. Alan Wilder som allerede i forkant var hyret inn som arvtaker for Clarke fikk ikke være med på selve innspillingen, da de ville vise at de klarte ting bra på egen hånd.

Og salgsmessig fikk de bekreftet at de dugde. I Storbritannia ble det en sterk 8. plass på albumlisten, og plasseringer i både Tyskland og U.S.A. Og "See You", "The Meaning Of Love" og "Leave In Silence" nådde alle topp 20 på den britiske singellisten.

En artig kuriositet er det at samme besetning ikke kom til å lage plate sammen før på "Ultra", 15 år senere.