Første gang jeg hørte om Spandau Ballet, var på samleplate fra 1982 hvor "Instinctions" fra "Diamond" var med. Jeg falt ikke for den låta da. Neste gang jeg hørte om Spanda Ballet var da jeg så videoen til "Gold" som ble spilt på "Zikk Zakk" på NRK. Jeg mener også at det var et intervju med dem i programmet. I tillegg hørte jeg en anmeldelse av plata "True" i et radioprogram noe senere. Og det de spilte fra plata falt i smak hos meg. Jeg ønsket meg derfor plata i julegave, og jula 1983 var den i hus. Til stor glede hos meg. Den ble spilt om og om igjen i romjula og på nyåret. Og jeg fikk ettervert et nært forhold til de fleste låtene på plata. På denne tiden var Spandau Ballet favorittbandet mitt. Foran artister som Queen og David Bowie. 

I utgangspunktet kan vel dette virke som en helt ordinær pop plate. Som ikke har noe på en tidenes album liste å gjøre. Men for meg har den vært en favoritt siden jeg fikk den. Om man først liker popmusikk, er dette noe av det bedre som er laget innen sjangeren. Gary Kemp gjorde en kjempejobb med låtskrivingen. 

Plata starter elegant med et av sine sterkeste spor i "Pleasure". Lydbildet er tiltalende med fine detaljer. Ikke minst gir Steve Normans saksofon spill låta en fin dimensjon. Den starter som en dansbar poplåt, men går deretter over i et crooner aktig parti der Tony Hadley filosoferer over kjærlighetens gleder. Deretter går låta igjen over i et dansbart parti, med et svært fengende refreng. "Pleasure" er en rett fram poplåt, men Spandau Ballet klarer på en særegen måte å gi den et distingvert preg, som for meg gir assosiasjoner til noe fornemt britisk. Den var aldri ute på singel, men jeg antar at den ville blitt en suksess om den hadde blitt gitt ut.

Steve Norman hadde i forkant av denne plata traktert tangentene, men ble med stort hell flyttet over til saksofon. Noe som helt klart bidrar til å gi "True" albumet en ekstra dimensjon. 

Plata fortsetter med "Communication". En låt som var ute på singel (12. plass i England, 59. plass i U.S.A.). Det er en raskere poplåt som var spesielt godt egnet for diskotekene. Den ble da også gitt ut som en 12" remix versjon, hvor dansegulvet helt tydelig var målet. En kamerat av Gary Kemp ved navn Jess Bailey hadde fått ansvaret for mye av keyboard spillet på denne plata. Og på "Communication" fikk han boltre seg. 

"Code of Love" er en nesten melankolsk låt om ulykkelig kjærlighet. Om mannen som ikke forstår kvinnens små signaler. Igjen bidrar Normans saksofonspill til å gi låta et litt eksklusivt preg.

"Gold" er en av platas beste låter. Og en av de beste poplåter som noensinne er laget. Den starter forsiktig med noe tangent spill, og Hadleys nesten viskende ord før den slår over i et raskere mer rytmisk parti med synthesizer og tam tam trommer. Melodien og Hadleys vokal er utsøkt. Og igjen fornemmer man det forfinede. Personlig gir denne låta meg assosiasjoner til engelsk overklasse. Uten at jeg helt kan forklare hvorfor. "Gold" er en fengende låt som mange forbinder Spandau Ballet med. Den ble da også gitt ut på singel med stor suksess (2. plass i England, 29. plass i U.S.A.).

Side 2 på album utgaven starter med den fengende gladlåta "Lifeline". I utgangspunktet kan man si at melodien er enkel, med et litt banalt refreng. Men Hadley klarer også på denne låta å skape en eksklusiv stemning. Og produsentene har i tillegg gitt låta et luftig, behagelig lydbilde som virker tiltalende på de fleste. "Lifeline" er en blanding av en pop / disco, med referanser til amerikansk Motown. 

Den var i sin tid den første singelen fra "True" albumet, der den nådde 7. plass i oktober 1982 på de britiske listene. For de musikkinteresserte viste "Lifeline" at bandet var på vei bort fra den typiske new wave stilen de hadde hatt fram til da, over i mer typisk popmusikk. Med et forfinet lydbilde.  

På "Heaven is a secret" synger Tony Hadley "She`ll sing a "West side" song, you could be the boy in the film".. Og man ser for seg en kjærlighetsaffære blant noen unge velstående mennesker (selv om det ikke er det låta handler om). Igjen er det et luftig og behagelig lydbilde man merker seg ved. Som nok en flott låta på denne plata.

Det samme kan man dessverre ikke si om "Foundation". Den er platas svakeste spor, da den blir for urolig og tam. Den har ikke det forfinete over seg som de andre låtene på plata har. Den fungerer mer som en introduksjon til platas siste spor, der Hadley i låta synger : "Left a note and signed it True". 

Men "True" trenger nok ingen introduksjon. Som den beste og mest kjente låta Spandau Ballet noen gang laget. Og en låt som mange holder som en av de beste som noensinne er laget uansett artist. Inkludert meg. Den gikk i sin tid til topps på de britiske listene og nådde en sterk 4. plass i U.S.A. Og har i ettertid gjort seg fortjent til betegnelsen tidløs klassiker, der den stadig blir hentet fram igjen på TV og radio. Og der uttallige artister har gjort sine tolkninger av låta. Ikke rart bandet i årene etter har kranglet om opphavet til låta, da den har generert enorme summer til opphavsmann Gary Kemp. Selv har han sagt at han umiddelbart skjønte at dette kom til å bli en hit da han skrev den.

Med sine 6.29 minutt er "True" en ganske lang låt. Og med sine skiftende temaer har den innslag av prog i seg, noe som bidrar til den storslåtte stemningen man fornemmer i låta. Kombinasjonen av en god melodi, og et utsøkt arrangement gjør også "True" til en bortimot perfekt poplåt. 

Den starter forsiktig med noe mykt tangentspill og en synth som skaper en nesten sakral stemning. Deretter er det nesten som om låta stopper opp et øyeblikk, før Tony Hadley kommer inn med de berømte ordene "So true". Det er noe inderlig og ærlig med måten han synger på. Og når han synger "I bought a ticket to the world" er det som om man kan se for seg denne fyren som drar ut i den store verden for første gang.. Midtveis i låta er det en saksofon solo fra Steve Norman som bidrar til å gi låta en høy ballade faktor. Man ser for seg et kjærestepar som danser tett på dansegulvet.

"True" albumet består kun av 8 låter. Og varer kun 36. minutt. Men dette er 36. minutt av høy kvalitet. Som en av de beste albumproduksjonene 80 - tallet hadde å by på.

"True" ble for en stund siden rangert som en av tidenes 100 beste låter i en stor engelsk undersøkelse blant folk.

Spandau Ballet hadde i utgangspunktet tenkt å kalle plata "The Pleasure project", men endret navnet ettervert til "True". Den ble spilt inn i Compass Point studios i Nassau, Bahamas. Pop produsentene Steve Jolley og Tony Swain (Bananarama, Alison Moyet) var ansvarlig for innspillingen av plata. De bidro til å sette de gode låtene i fokus. Slik at bandet denne gang ble forbundet med god musikk, istedet for klærne de hadde på seg. Spandau Ballet hadde fram til denne plata vært en av hovedeksponentene for new romantic bølgen. Sammen med artister som Visage, Duran Duran og Adam & the Ants. Der stil og framtoning var like viktig som selve musikken.

"True" nådde 1. plass på de britiske listene i 1983, i U.S.A. ble det 19. plass. Mens i Norge hadde man ikke fått øynene opp for bandet på dette tidspunktet. Dessverre.