Utgivelsesår: 1987

Produsent: Mike Oldfield, Michael Cretu, Tom Newman, Simon Philips, Geoffrey Downes, Alan Shacklock

Låtskriver: Mike Oldfield

1. The Wind Chimes Prt.1

2. The Wind Chimes Prt.2

3. Magic Touch

4. The Time Has Come

5. North Point

6. Flying Start

7. Islands

"Islands" ble kjøpt inn av meg en stund etter at den ble gitt ut på plate i 1987. Jeg spilte litt på den før den havnet i platearkivet. For jeg var ikke så opptatt av Mike Oldfield på den tiden. Men noe må det ha vært som gjorde inntrykk, for i årene som gikk tok jeg den fram gang på gang. Og likte den bedre og bedre. Plata består av mange enkeltlåter og en lang instrumental sang i "The Wind Chimes" (Prt. 1 og 2). Som på "Discovery" er det følelsen av middelalder som tiltaler meg. Samt at plata har mange vakre melodier og stemninger. Den kan nok virke litt pompøs, men det plager ikke meg. Plata vokser nesten for hver gang jeg lytter til den.

Dessverre er det også her som med "Discovery", at fansen har bestemt at denne plata ikke er noe særlig. Mange ser nok "Islands" som det beste eksempelet på hvor dårlig Mike Oldfield var på 80-tallet, noe som gjør at jeg får motbør når jeg sier at jeg liker den så godt. At det faktisk er den beste plata Oldfield har laget! Og jeg har Mike Oldfield som favorittartist, og drifter nettsiden Mikeoldfield.no

For det første er det hyret inn mange flinke vokalister på plata, noe som bidrar til å gjøre den mer variert. Max Bacon, Anita Hegerland, Bonnie Tyler. Og gamle Kevin Ayers som har den kuleste stemmen som fins, og som Oldfield i sin tid fikk sitt gjennombrudd hos gjennom Kevin Ayers & The Whole World. 

Og det er hyret inn mange kjente produsenter. Foruten Oldfield selv er det Geoffrey Downes (Asia, The Buggles), Michael Cretu (Enigma), Simon Philips (Big Country, Judas Priest, Toto), Tom Newman (Oldfields Tubular Bells), og Alan Shacklock (Babe Ruth).

Det er vakker musikk som er det mest dekkende ordet om denne plata. Låter som "North Point", "The Wind Chimes", "The Time Has Come", "Magic Touch" er preget av velllyd, både i vokal, produksjon, og komposisjon. Og så er det favorittlåta fra plata, "Flying Start" med Kevin Ayers på vokal. Den bygger seg opp vakkert, og blir supplert med flere og flere stemmer underveis. Veldig stemningsfullt. "The Wind Chimes" er også blant Oldfields egen favoritter. 

Og det er også med den plata starter. Den er delt opp i to partier. På LP-versjonen fyller den en hel albumside - i god Oldfield tradisjon. På forgjengerne "Five Miles Out", "Crises" og "Discovery" hadde han også en vokal side med flere låter, og en instrumental side. Men aldri tidligere har de 'lange' låtene vært så vakker som her. Det er som man blir tatt med på en musikalsk reise i Mike Oldfields lydlandskap.

I Part.1 starter det litt fornemt med strykere, bjellespill, og noen tunge trommedrønn. Som om det var Dronningen av England som skulle presenteres med en fanfare. 

Part 2 starter mye mer lavmælt, med noe keyboardspill som gir assosiasjoner til middelalderen. Vi får også inn litt vakkert fløytespill. Og noe dus koring i bakgrunnen, som kan minne om noe av det Oldfield har gjort tidligere.

Høydepunktet i "The Wind Chimes" får vi når det kommer inn en panfløyte. Som gir meg assosiasjoner til norsk høyfjell, og en himmelsk sfære. Virkelig vakkert. Deretter får vi igjen noe bjellespill og en varm el-gitar fra Oldfield. Før panfløytene pånytt kommer inn. Resten av låta skifter i intensitet flere ganger. Fra det helt svale, over til det mer storslåtte. På slutten får vi noe gitarspill som har hentet inspirasjon fra "The Bell" fra "Tubular Bells". 

Den vokale siden starter med "Magic Touch". Jeg hører den mest i Max Bacons versjon, som er på den amerikanske utgaven (Jim Price sang på den europeiske utgaven av "Islands"). Han har en kraft i stemmen som gjør inntrykk. Dette er en storslått rockelåt som gir assosiasjoner til middelalderen. Også kordamene synger på en intens og kraftfull måte.

"The Time Has Come" er sunget av norske Anita Hegerland. Til og med hun har her fått et 'middelalder-utrykk' i stemmen. I denne litt rolige låten. Michael Cretu og Mike Oldfield har laget et storslått, svulstig arrangement rundt hennes sang som jeg liker.

"North Point" er om mulig enda finere. Også her er det Anita Hegerland som synger. Melodien er vakker og fylt av lengsler. Hegerland synger på en myk og vennlig måte, som om det var en alvejente som sang. At også denne lar tankene gå til riddertid og middelalder er vel ikke noen overraskelse. Midtveis får vi et flott gitarparti fra Oldfield.

"Flying Start" er den beste låta på plata, og en av mine absolutte favorittlåter, uansett artist. Det som gjør den så stor i mine ører, er den fine vekslingen mellom ulike stemmer. Kevin Ayers som har samarbeidet med Mike Oldfield tidligere, da Oldfield var medlem av Kevin Ayers & the whole world, synger det meste av  låta. Og det gjør han med den kuleste og flotteste basstemme jeg vet om. Særlig flott er det der han kommer inn og synger "in a bottle of wine" med en veldig mørk stemme som bryter de litt lysere stemmene. "Flying Start" bygger seg opp mot en storslått avslutning, med et visst episk preg. Som jeg har stor sans for. Låta var ute på singel, uten at den gjorde seg bemerket verken på listene eller hos Oldfield fansen. 

På de versjonene jeg har av albumet, avsluttes plata med tittellåta "Islands". Som selv om den er fin, og var ute som første singel fra "Islands", likevel er platas svakeste spor. Den henter temaet sitt fra "The wind Chimes", men bygger videre på den med Bonnie Tyler på vokal. Jeg er ikke sikker på om det var så smart av Oldfield å bruke Tyler. Hun hadde et litt frynsete rykte, allerede i 1987. Så ved å bruke henne og Hegerland ble det for mange beviset på at Oldfield hadde mistet troverdigheten. Men Oldfield tenkte sikkert at sånne holdninger kan man ikke bry seg om. Tyler har en markant, hes stemme, som bidrar til å gjøre "Islands" til en stemningsfull, og litt lengselsfull affære.

På nyere versjoner av "Islands" har de lagt ved "When The Nights On Fire" som sistespor på plata. Den kan sees på som en forlengelse av "Islands", da de to låtene minner om hverandre. Men i stedet for Tyler på vokal er det igjen Anita Hegerland som synger. Og hun gjør det på en flott måte, noe som bidrar til å gjøre "When The Nights On Fire" til en låt man bør få med seg, om man liker dette albumet.

Ryktene vil ha det til at det var mye drikking under innspillingen. At Oldfield skjenket full musikerne for å få de til å slappe mer av. Kanskje det er derfor den ble så bra som den ble. 

"Islands" ble ikke noen stor suksess for Oldfield. Selv om den fikk listeplasseringer både i U.S.A. og England. Derimot hadde vi ikke glemt ham her i Norge. Plata fikk en fin 9. plass. Noe som er den 3. beste plasseringen han har hatt i Norge. Også i Tyskland ble det 9. plass.

 

	Michael Cretu	Anita Hegerland	Kevin Ayers	Bonnie Tyler