Dessverre er det også her som på "Discovery", at fansen har bestemt at denne plata ikke er noe særlig. Mange ser nok plata som det beste eksempelet på hvor dårlig Mike Oldfield var på 80 - tallet. Noe som gjør at jeg får motbør når jeg sier at jeg liker den så godt. At det faktisk er den beste plata Oldfield har laget. 

For det første er det leid in mange flinke vokalister på plata, noe som bidrar til å gjøre den mer variert. Max Bacon, Anita Hegerland, Bonnie Tyler, og gamle Kevin Ayers. Som har den kuleste stemmen som fins. Og som Oldfield fikk sitt gjennombrudd hos gjennom Kevin Ayers & the Whole World. 

Og det er leid inn mange kjente produsenter. Foruten Oldfield selv er det Geoffrey Downes fra Asia, Buggles. Michael Cretu fra Enigma, Simon Philips fra Big Country, Judas Priest, Toto, Tom Newman (Tubular Bells), og Alan Shacklock.

Det er vakker musikk som er det mest dekkende ordet om denne plata. Låter som "North Point", "The Wind Chimes", "The Time has Come", "Magic Touch" er preget av velllyd, både i vokal, produksjon, og komposisjon. Og så er det favorittlåta fra plata, "Flying Start" med Ayers på vokal. Den bygger seg opp vakkert, og blir supplert med flere og flere stemmer underveis. Veldig stemningsfullt. "The Wind Chimes" er blant Oldfield`s egen favoritter. 

Og det er også med den plata starter. Den er delt opp i to partier. På LP - versjonen fylte den en hel album side. I god Oldfield tradisjon. På forgjengerne "Crises" og "Discovery" hadde han også en vokal side med flere låter, og en instrumental side. Men aldri tidligere har de "lange" låtene vært så vakker som her. Det er som man blir tatt med på en musikalsk reise i Mike Oldfields lydlandskap.

I Part.1 starter det litt fornemt med strykere, bjellespill, og noen tunge trommedrønn. Som om det var Dronningen av England som skulle presenteres med en fanfare. 

Part 2 starter mye mer lavmælt, med noe keyboard spill som gir assosiasjoner til middelalderen. Vi får også inn litt vakkert fløytespill. Og noe dus koring i bakgrunnen, som kan minne om noe av det Oldfield har gjort tidligere.

Høydepunktet i "The Wind Chimes" får vi når det kommer inn en panfløyte. Som gir meg assosiasjoner til norsk høyfjell, og en himmelsk sfære. Virkelig vakkert. Deretter får vi igjen noe bjellespill og en varm el. gitar fra Oldfield. Før panfløytene pånytt kommer inn. Resten av låta skifter i intensitet flere ganger. Fra det helt svale, over til det mer storslåtte. På slutten får vi noe gitarspill som har hentet inspirasjon fra "The Bell" fra "Tubular Bells". 

Den vokale siden starter med "Magic Touch". Jeg har hører den mest i Max Bacons versjon, som er på den amerikanske utgaven. Han har en kraft i stemmen som gjør inntrykk. Dette er en storslått låt som gir assosiasjoner til middelalderen. Også kor damene synger på en intens og kraftfull måte.

"The Time has Come" er sunget av norske Anita Hegerland. Til og med hun har her fått et "middelalder utrykk" i stemmen. I denne litt rolige låten. Men Michael Cretu og Mike Oldfield har laget et storslått, svulstig stemning som jeg liker.

"North Point" er om mulig enda finere. Også her er det Anita Hegerland som synger. Melodien er vakker og fylt av lengsler. Hegerland synger på en myk og vennlig måte, som om det var en alvejente som sang. At også denne lar tankene gå til riddertid og middelalder er vel ikke noen overraskelse. Midtveis får vi et flott gitarparti fra Oldfield.

"Flying Start" er den beste låta på plata, og en av mine absolutte favoritt låter, uansett artist. Det som gjør den så stor i mine ører, er den fine vekslingen mellom ulike stemmer. Kevin Ayers som har samarbeidet med Mike Oldfield tidligere, da Oldfield var medlem av Kevin Ayers & the whole world, synger det meste av  låta. Og det gjør han med den kuleste og flotteste basstemme jeg vet om. Særlig flott er det der han kommer inn og synger "in a bottle of wine" med en veldig mørk stemme som bryter de litt lysere stemmene. 

Låta var ute på singel, uten at den gjorde seg bemerket verken på listene eller hos Oldfield fansen. 

På de versjonene jeg har av albumet, avsluttes plata med tittellåta "Islands". Som selv om den er fin, likevel er platas svakeste spor. Låta henter temaet sitt fra "The wind Chimes", men bygger videre på den med Bonnie Tyler`s vokal. Jeg er ikke sikker på om det var så smart av Oldfield å bruke Tyler. Hun hadde et litt frynsete rykte, allerede i 1987. Så ved å bruke henne og Hegerland ble det for mange beviset på at Oldfield hadde mistet troverdigheten. Men Oldfield tenkte sikkert at sånne holdninger kan man ikke bry seg om. Tyler har en markant, hes stemme. Som bidrar til å gjøre "Islands" til en stemningsfull, og litt lengselsfull affære. Den ble også plukket ut til å være 1. singel fra plata. Uten at det førte til noe.

På nyere versjoner av "Islands" har de lagt ved "When the nights on fire" som sistespor på plata. Men det er kun en litt annerledes versjon av "Islands".

Ryktene vil ha det til at det var mye drikking under innspillingen. At Oldfield skjenket full musikerne for å få de til å slappe mer av. Kanskje det er derfor den ble så bra som den ble. 

Plata ble ikke noen stor suksess for Oldfield. Selv om den fikk listeplasseringer både i U.S.A. og England. Derimot hadde vi ikke glemt ham her i Norge. Plata fikk en fin 9. plass. Noe som er den 3. beste plasseringen han har hatt i Norge.