Big Country: The Crossing

Utgivelsesår: 1983

Produsent: Steve Lillywhite

Låtskrivere: Big Country

Bandmedlemmer: Stuart Adamson, Bruce Watson, Mark Brzezicki, Tony Butler

 

Låtene:

1. In A Big Country

2. Inwards

3. Chance

4. 10.000 Stars

5. The Storm

6. Harvest Home

7. Lost Patrol

8. Close Action

9. Fields Of Fire

10. Porrohman

       

   

 

Big Country var et av de mest interessante bandene som dukket opp på 80-tallet. Med sine 'sekkepipe gitarer' sjarmerte og imponerte de både platekjøperne og musikkritikerne. Særlig debutplata "The Crossing" ble en stor suksess da den kom ut i 1983. I Storbritannia nådde den 3. plass, mens den nådde topp 20 i U.S.A., Norge, og en lang rekke andre land. 

Anført av sanger og frontfigur Stuart Adamson spilte bandet energisk gitarrock med klare referanser til keltisk kultur og historie. På sin helt spesielle måte klarte de å få el-gitarene til å høres ut som sekkepiper, ved hjelp av et batteridrevet apparat holdt over gitarstrengene, kalt e-bow.

Big Country ble dannet av skottene Adamson og Bruce Watson i Dunfermline i 1981. I forkant av dette hadde Adamson opplevd suksess med bandet The Skids. Også de var fra Dunfermline, og hadde i 1979 en topp 10 hit i Storbritannia med singelen "Into The Valley"

I 1982 fikk Big Country sin klassiske besetning da Londonerne Tony Butler og Mark Brzezicki ble med i bandet på henholdsvis bass og trommer. De utgjorde en glimrende rytmeseksjon som bidro til det tette, drivende lydbildet bandet etter hvert ble kjent for.

I september 1982 ga de ut sin første singel kalt "Harvest Home". Men det var først da de fikk med seg stjerneprodusent Steve Lillywhite (U2, Ultravox, Peter Gabriel, Morrissey) at ting begynte å skje. I utgangspunktet skulle han kun produsere singelen "Fields Of Fire", men endte opp med å produsere hele debutalbumet "The Crossing". Med ham på laget ble musikken deres mer strukturert. Gitarspillet deres hadde fram til da hatt en tendens til å virke litt rotete og rufsete.

"Fields Of Fire" ble gjennombruddet for bandet da den nådde 10. plass i Storbritannia i februar 1983. Den glimrende låta "In A Big Country" ble gitt ut på singel i mai 1983, og selv om den ikke solgte like bra fikk den mye ros for sitt spennende lydbilde. Albumet kom ut i august 1983.

Personlig ble jeg oppmerksom på Big Country gjennom en kamerat av meg som hadde gått til innkjøp av "The Crossing" i 1983. Jeg husker hvor fascinert jeg ble av hvordan de fikk gitarene til å høres ut som sekkepiper. Også låtene "Fields Of Fire" og "The Storm" falt i smak. "In A Big country" ble spilt endel på TV og radio, så dette ble låta jeg først fikk et forhold til, og den som hovedsaklig inspirerte meg til å gå til innkjøp av plata.

Det var også "In A Big country" som startet plata, og som gjorde at jeg gang på gang ble stående fast i spor 1, der jeg spilte den om og om igjen. Den ble tidlig en av mine favorittlåter, og er det ennå i dag. 23 år etter.

Den starter med et heftig trommeparti som etter hvert blir supplert av en energisk el-gitar. En gitar som høres ut som en sekkepipe. Det er både vilt og vakkert. Urkraften som formidles blir forsterket av Adamsons roping i bakgrunnen. Det er også noe storslått over melodien. Man føler seg hensatt til et stort landskap, et sted med masse fjell og vill natur. Det er i hvert fall assosiasjonen jeg får når jeg hører "In A Big country". Sekkepipegitarene kommer igjen flere ganger utover i låta. Og det er ikke er noe minus. Med Steve Lillywhites ved spakene ble "In A Big Country" en velprodusert låt. Og en fin inngangsport til Big Countrys musikk.

Plata fortsetter deretter med den pønk-inspirerte "Inwards". Elegansen fra "In A Big country" er her avløst med et mer rufsete lydbilde. Den har en rytme i seg som man kjenner igjen i Franz Ferdinands plater fra de senere årene. Keltgitaren er også her på plass, noe som igjen gjør at tankene flyr til Skottland. Frustrasjonen  og håpløsheten mange av tekstene til Big Country handler om finner man også igjen her. Og få klarer å uttrykke den med større innlevelse og ærlighet enn Stuart Adamson. En mann som hadde følt mye av denne håpløsheten på kroppen selv. Tilslutt tok den også livet av ham. Det virker som om Lillywhite har ønsket å beholde livefølelsen i låta.

"Chance" er derimot en mer stilren sak, med et enkelt gitarriff i bakgrunnen til å drive låta framover. "Chance" er lavmælt og vakker. Adamsons vokal kan her minne om Bruce Springsteen, da de begge har det tunge, litt dystre over seg. Trommeslager Mark Brzezicki som på dette albumet framstod som en svært dyktig trommeslager, framviser her en kompleksitet i spillet sitt som mange pratet om på den tiden låta ble gitt ut. Også et tangentriff i bakgrunnen, som gir meg assosiasjoner til noe kinesisk? går gjennom låta på en fin måte.

"Chance" ble også etter hvert gitt ut på singel, med en fin 9. plass i Storbritannia som resultat.

"1000 Stars" har som så mange andre av låtene her et litt dystert preg over seg. Det er nesten så man føler hverdagslitet Adamson synger om i teksten. Samtidig fornemmer man også her det ville og keltiske. Som lytter oppleves dette som fascinerende og spennende. 

"The Storm" har et mykere og mer harmonisk lydbilde. Villskapen som uttrykkes i de andre låtene finner man ikke her. I stedet får man en trolsk låt som starter med Christine Beveridges engleaktige stemme, kompet med en vakker gitarsolo i bakgrunnen. Etter hvert blir dette avløst av kassegitar og Adamsons sang. Selv om lydbildet er mykt og vakkert, er Adamsons sang sørgmodig. Der han synger om landsbyen som blir angrepet og brent. Og om mennene som prøver å finne igjen gjerningsmennene i den bitende vinterstormen som herjer. Det er ikke vanskelig å leve seg inn i teksten og stemningen låta uttrykker. 

Midtveis får vi pånytt en vakker gitarsolo, der Watson skaper en gyngende/dansende effekt med gitaren sin. På slutten får vi en trommesolo fra Brzezicki til tonene fra Beverdiges vokal, før låta dør ut.

"The Storm" er uendelig vakker og lett å bli glad i. Jeg holder den som en av mine absolutte favorittlåter. Den var aldri ute på singel. Men Big Country har spilt den ofte live. Og den har vært med på diverse samleplater med bandet. 

Big Country har av mange blitt 'beskyldt' for å være anthem-orientert rockeband. Og i "Harvest Home" er gitarspillet storslått, som om det var en høytidstund man skal feire. Ved å legge flere el-gitarer oppå hverandre får man et energisk lydbilde som man lett lar seg rive med av. Ikke ulikt det Slade gjorde på "Run Run Away". Refrenget er fengende, og egnet til å få fram det gode humøret. Man kjenner også det rykker litt i føttene når de drar igang med gitarene sine. 

"Lost Patrol" er igjen en litt mer dyster låt med en tung gitarlyd som for å skape en trykket stemning. Teksten er heller ikke lystig: "There`s no beauty her friends, just death and rank decay."

"Close Action" har også det litt tunge over seg. Men den kelt-inspirerte gitaren skaper likevel en lystigere stemning. De mange gitarene gjør at Adamsons vokal drukner litt på denne låta. 

"Fields Of Fire" er en av Big Countrys mest kjente låter, og også en av deres beste. Den har et voldsomt driv over seg som engasjerer lytteren. Og selv om gitarspillet ligger tykt utenpå hverandre er det ikke vanskelig å høre Adamsons vokal. Lillywhite har her gjort en dyktig jobb med å strukturere låta slik at den ikke virker rotete. Bla. lar han gitarene komme inn en etter en, noe som gjør det hele ganske så grandiost.

Det er noe storslått og vilt over "Fields Of Fire". Den har også noe høyverdig over seg. Som om det var en skotsk nasjonalsang. For det keltiske stemningen er tydeligere her enn noe annet sted. Innimellom hører vi noe "hah! hah! hah! hah!", som om det var et rop fra urtiden. 

"The Crossing" avsluttes på en nesten episk måte i "Porrohman". Den starter med et 4 1/2 minutt langt instrumentalparti. Først med noe gitarklimpring som gjør at man seg for seg insekter som danser på et tjern. Dette blir etter hvert kompet av noen skarptrommer som gjør at man fornemmer marsjerende soldater. "Porrohman" skifter stemning flere ganger i løpet av sine 8 minutter, noe som gir den et progressivt preg, der detaljene ligger i flere lag oppå hverandre.

Som så mange andre låter på plata handler "Porrohman" om vanlige menneskers lengsler og frykt. Adamsons stemme er også litt sørgmodig, som om han har noe trist å fortelle. Porrohman er ifølge Stuart Adamson en vest-afrikansk voodoo-doktor. 

"The Crossing" er en plate jeg har spilt mye opp gjennom årene. Jeg vender tilbake til den gang på gang. Den føles som en del av min identitet, og er blant de 5 beste platene jeg har i samlingen, noe som etter min mening sier en god del om platas kvaliteter.

Big Country laget mye bra etter dette albumet også. Bla. "Steeltown" fra 1984, og "The Seer" fra 1986. Plater som hadde den samme keltiske påvirkningen som "The Crossing". Så sent som i 1999 laget de en bra plate i "Driving To Damascus". Derfor var det veldig trist at Stuart Adamson tok sitt eget liv i 2001. Det føltes nesten som om en som stod nær meg døde. Men for meg og mange andre Big Country fans lever musikken videre i beste velgående. Som et unikt minne fra 80-tallet.