Utgivelsesår: 1988

Produsent: Marc Almond, Annie Hogan, Billy McGee

Låtskrivere: Marc Almond, Annie Hogan, Billy McGee

1. The Stars We Are

2. These My Dreams Are Yours

3. Bitter Sweet

4. Only The Moment

5. Your Kisses Burn

6. The Very Last Pearl

7. Tears Run Rings

8. Something s Gotten Hold Of My Heart

9. The Sensualist

10. She took my heartIin Istanbul

11. The Frost comes tomorrow

12. Kept Boy

Det er sikkert overraskende for mange at jeg holder dette albumet som det beste som er laget. Marc Almond som soloartist er ikke veldig kjent, og det er tross alt en god del andre album der ute som kanskje burde kvalifisert til hedersbetegnelsen 'tidenes beste plate'. Men for meg har "The Stars We Are" vært den beste siden den kom ut i 1988. 

Interessen for Almond startet allerede med Soft Cell og låta "Tainted Love", tidlig på 80-tallet. Jeg fikk aldri helt taket på albumene deres, men fattet interesse for soloplatene til Almond etter et radioprogram. Jeg kjøpte først albumet "Stories Of Johnny", da det var den som var omtalt. Senere kjøpte jeg "Mother Fist", som begge står til en sekser hos meg. Og da Almond fulgte opp med denne i 1988 var det ikke tvil. Marc Almond var den beste! Dette har moderert seg etter en del halvgode album i ettertid. 

Det var singelen "Something's Gotten Hold Of My Heart" som var mitt første møter med plata. Låta toppet den britiske singellisten i 4 uker i 1988. Men det var ikke det som gjorde utslaget. Plata var i innkjøpsplanene mine uansett. I begynnelsen hørte jeg mye på den nevnte låta. Jeg likte best versjonen hvor han ikke synger duett med Gene Pitney (han har da en forferdelig stemme?). Marc Almond synger fantastisk, som en dreven operasanger. Med mye følelse og engasjement.

Marc & Gene Pitney

På "The Stars We Are" klaffer alt. Lydbildet er mykere og mer tilgjengelig enn på de foregående platene. Hver låt har sin egen mystiske stemning. Plata har også et symfonisk preg som gjør den storslått og vakker. Høydepunkt avløser høydepunkt. 

Det starter pompøst i tittellåta "The Stars We Are". Med noen blåsere og strykere i starten, som gir den et episk preg, før Marc kommer inn med en med sin kraftfulle stemme. Det episke preget finner man igjen i teksten, der han kikker tilbake til yngre år. Sangen er litt melankolsk og avdempet. Og utrolig vakker. En flott start på dette albumet.

Det fortsetter like vakkert i den fornemme, men samtidig litt spøkelsesaktige "These My Dreams Are Yours". Tankene mine går til Charles Dickens' "A Christmas Carol", da det er både høytidsstemning og noe 'skummelt' ved låta. Den starter med en synthrytme og noen strykere. Låta smyger seg videre med Almonds avdempete stemme. Låta er klassisk, elegant i kompet. Samtidig som den kan gi assosiasjoner til 50-talls easy-listening. Når så Almond blir avløst av noen damestemmer idet han sier "Take it away", er det som om gjenferdene synger sin klagesang. Stemningsfullt og vakkert.

"Bitter Sweet" er en enklere, mer direkte poplåt. Med et raskt komp, og en fengende melodi. Men hele tiden er det klassiske, symfoniske med i bakgrunnen. En fin låt som også var ute på singel. 

"Only The Moment" er på samme måte som "These My Dreams Are Yours", en vakker og litt fornem låt. Den er smakfullt orkestrert, og Almond synger operaaktig med stor eleganse. Noe som gjør det til en flott opplevelse. Midtveis får vi også et trompetparti som på en måte blir prikken over i'en. Man føler seg hensatt til den flotteste operasal hvor orkesteret komper scenekunstneren Almond idet han synger denne låta. Også "Only The Moment" var ute på singel. 

"Your Kisses Burn" er en dramatisk låt, med storslåtte strykere, som om det var soundtracket til et krigsepos. På samme måte som Almond gjorde en overraskende duett med 60-talls ikonet Gene Pitney på "Something's Gotten Hold Of My Heart". Gjør han her en original duett med 'gamle' Nico fra Velvet Underground. Hun har en mørk, 'sliten' stemme som bidrar til å skape den dystre, men samtidig sensuelle stemningen i låta.

Marc & Nico (fra Velvet Underground)

"The Very Last Pearl" er en glad poplåt med elementer av jazz. Almond nesten visker ordene: "I`ll give you my very last pearl." Og man føler at man er ute i det hektiske nattelivet, i Soho et sted.

"Tears Run Rings" er en av mine favorittlåter. Den kan minne om "The Stars We Are" med sitt storslåtte preg. Men det er større dramatikk i denne. Det er følelser i sving, og det er frustrasjon: "There's kaos in my heart." Låta skifter fra det melankolske, over til pompøse partier med strykere og trompeter. Det er også en rastløshet i låta som bidrar til å drive den framover, og gjør den til et spennende øyeblikk på plata. Og også denne var ute på singel, og var den låta som gjorde det nest best på den britiske singellisten med en 26. plass. 

For best gjorde "Something's Gotten Hold Of My Heart" det med 4 uker på toppen av den britiske singellisten, som nevnt. Noe som gjorde den til en av de store hitene fra 80-tallet. For Almond som mer eller mindre hadde vært fraværende fra rampelyset etter at Soft Cell la opp, var nok dette et stort øyeblikk. På singelhiten sang han sammen med ham som hadde suksess med låta på 60-tallet, nemlig Gene Pitney. Men på albumet synger han den alene, noe jeg setter pris på. Duetten er kun med som ekstraspor på plata. Svært mange forbinder i dag Marc Almond med denne låta, da de ikke kjenner til hans andre utgivelser.

Og låta er flott den. En av de fineste han har sunget. bla. med en fin melodi. Men det er Marc Almonds vokalprestasjon som løfter låta til de himmelske høyder, særlig der musikken stopper opp, og han med dyp stemme synger: "I've got to know if this is the real thing." Også et flott klassisk komp med utstrakt bruk av strykere, bidrar til å gi låta et fornemt preg som kler den. Stemningsmessig er man tilbake på 60-tallet, da slike arrangementer var mer vanlig. 

Det roes så ned i "The Sensualist". Som er som navnet sier, en sensuell, lengselsfylt låt. Stemningen er østerlandsk. Med litt trist fiolinspill, og engleaktig sang fra Audrey Ahmed. "The Sensualist" er tander og vakker, som så mye annet på denne plata. Og jeg blir igjen minnet på hvorfor jeg elsker denne plata slik jeg gjør. Den er litt 60-talls, easy-listening i lydbildet. Man kjenner lengsler etter noe udefinerbart når man hører den. En velkomponert låt.

"She Took My Heart In Istanbul" er en opera-inspirert duett mellom Marc Almond og Suraya Ahmed. Kompet er rolig, nesten taffel-aktig. Her er det vekslingen mellom Almonds flotte stemme og Ahmeds østerlandske operastemme som er beholdningen. Det er som man ser for seg de to stående på en operascene i Istanbul. 

"The Frost Comes Tomorrow" er et rolig mellomparti mellom flere dramatiske låter. Den er enklere, med et mer rytmisk preg enn de andre. Men en fin låt det også. På slutten kommer strykerne inn og gir den et fyldigere preg.

Og på en så flott plate, passer det med en grandios avslutning. Og det får vi med låta "Kept Boy". Også dette en av mine absolutte favoritter. Igjen er det et klassisk komp til låta med strykere, cello, og harper. For å få oss i den rette overklassestemningen. Som om vi var i et te selskap hos den britiske overklassen, for mange år siden. Og låta har en fornøyelig tekst. Om den rike enken, istemmesatt av Agnes Bernelle, som har en ung elsker til å oppvarte henne. Almond er selvfølgelig denne unge gutten. Underveis hører vi deres ulike syn på forholdet. Hun synes han er søt og flink til å varte henne opp, mens han bare venter på en sjanse til å få tatt livet av henne, slik at han kan arve pengene hennes. I stedet ender det med at hun dreper ham, etter å ha helt gift i champagnen. Raffinert, og uventet. 

Så både låta og teksten tiltaler meg veldig. På slutten går låta fra klassisk over i et mer sigøyner-aktig preg.

Marc Almond & Agnes Burnelle

Vakkert og elegant er to ord jeg vil bruke om "The Stars We Are". Det er virkelig trist at ikke flere har fått sjansen til å høre den. Jeg har flere ganger prøvd å anbefale den, uten at det har hjulpet så mye. Dessverre. Men jeg har fortsatt glede av plata. Og hver gang jeg spiller den blir jeg påminnet hvorfor jeg liker den så godt, for dette er virkelig flott musikk.

Med unntak av "Something's Gotten Hold Of My Heart" er samtlige låter skrevet av Marc Almond og Anne Hogan. Sistnevnte fra fra backingbandet hans La Magia.

La Magia: Anne Hogan, Billy McGee og Steve Humphreys.

Anne Hogan var forøvrig også med i Marc & the Mambas. Bandet Almond hadde parallelt med Soft Cell, hvor også Matt Johnsen fra The The var medlem.

Etter denne plutselige suksessen, ble det igjen stilt rundt Almond. Til han i 1991 igjen fikk noen hitèr. Men ikke i samme klasse som "Something's gotten hold of my Heart".