ABC var på 70-tallet kjent som et eksperimentelt elektroband blant musikkinteresserte i hjembyen Sheffield. Da under navnet Vice Versa. Men mens andre Sheffield band som The Human League og Cabaret Voltaire rundt 1980 begynte å gjøre seg gjeldende i resten av Storbritannia, virket det som om Vice Versa ikke helt fikk det til. 

Men etter en tur til Nederland gjorde de endringer i bandet på den måten at tangentspiller Martin Fry gikk over til traktere vokalen i stedet for Mark White. Fry hadde en mer crooner-aktig stemme, noe som gjorde at bandet da bestemte seg for å foreta en stilendring. De la den eksperimentelle stilen på hylla, og konsentrerte seg heller om å lage dansevennlig popmusikk.

De låste seg inn i leiligheten til Martin Fry sommeren 1980 for å skrive låter og utarbeide sitt eget image. Først høsten 1981 stod de fram i ny blomst som ABC under en konsert på Psalter Lane College i Sheffield. De tilstedeværende fikk hakeslepp over det selvsikre og elegante bandet Vice Versa/ABC nå hadde utviklet seg til å bli. Fra å være et band uten noe ordentlig image hadde de nå blitt svært så glitrende og glamorøs i  stilen. 

I november 1981 ble den svært fengende "Tears Are Not Enough" gitt ut på singel i Storbritannia (19. plass). Allerede her viste bandet en fin evne til å mikse disco og pop. På sin neste singel kalt "Poison Arrow" hadde de fått med seg lydmagikeren Trevor Horn som produsent. Horn var fascinert av Frys teatralske stemme, og ønsket å rendyrke den. Mens ABC likte den glamorøse stilen Horn hadde fått til på Dollars plater. Horn endte likegodt opp med å produsere hele albumet "The Lexicon Of Love", sammen med dyktige folk som Gary Langan, Johnathon Jeczalik og Anne Dudley. Sistnevnte har hatt ansvaret for de orkestrale arrangementene på mange kjente plater fra 80-tallet og utover.

"Poison Arrow"  ble en stor hit i Storbritannia, med en 6. plass. I land som New Zealand og Australia ble den en topp 5 hit. Enda bedre gikk det med den neste singelen "The Look Of Love" som kom ut i mai 1982, med 4. plass i Storbritannia, og 1. plass i Canada. Den ble låta som førte bandet inn på listene i en lang rekke land. Og som skapte enorme forventinger til debutalbumet "The Lexicon Of Love". 

Albumet kom i juli 1982, og ble umiddelbart hyllet som et mesterverk av musikkpressen. Man sammenlignet Fry med både David Bowie og Bryan Ferry. Og man ga plata honnør for sitt storslåtte lydbilde og flotte produkskjon. Og den spennende miksen av pop, disco, og symfoniske elementer.

Albumet gikk til topps på den britiske albumlisten i juli, og holdt seg på topp 50 i et helt år. Som den 4. mest solgte plata det året. Og som et av de mest markante albumene fra 80-tallet. Den gikk også til topps i Finland og New Zealand.

Personlig valgte jeg å gå til innkjøp av "The Lexicon Of Love" etter å ha hørt singelen "The Look Of Love" hjemme hos en kamerat. Jeg ble nesten satt ut av den fengende låta med det overlegne arrangementet. Man fikk assosiasjoner både til David Bowie, teater og diskotek når man hørte den. 

Dessverre falt ikke albumet i smak den første tiden jeg hadde det i hus, da det tok litt tid før jeg kom ordentlig inn i endel av låtene. Og på den tiden var egne penger mangelvare, så når jeg gikk til det store skrittet å investere i et fullpris album, var det viktig at plata var bra. Heldigvis innså jeg ganske snart at plata var verd hver krone. Og i alle år etter har dette vært et av mine favorittalbum. Et album som kumulerer mye av det jeg søker etter når jeg hører på musikk. 

"The Lexicon Of Love" starter elegant med den teatralske "Show Me". Den symfoniske introen gjør at man ser for seg en teaterforestilling der orkesteret spiller noe taffelmusikk før selve forestillingen begynner. Det teatralske var noe Trevor Horn ønsket å dyrke på denne plata. Coveret til plata bærer preg av det, der man ser Martin Fry på en teaterscene, mens gitarist Mark White står klar med buketten (til damen Martin har i armene?) i kulissene. 

Den symfoniske introen blir brått brutt ved at en fengende discorytme kommer inn. Frys vokal starter først litt forsiktig der han synger om ulykkelig kjærlighet. Refrenget på låta er rytmisk og dansbart. "Show Me" oppsummerer mye av platas innhold, med symfonisk disco-pop. Og Martin Frys David Bowie lignende stemme, med klare crooner-tendenser. Den var aldri ute på singel, men kunne sikkert gjort det bra om den hadde blitt gitt ut.

"Poison Arrow" følger i samme stil, men med enda klarere referanser til discomusikk. Tankene går til Londons natteliv med de finere nattklubbene i Soho, London, der man kan se for seg at folk danset til denne. I videoen til låta var handlingen lagt til en teaterscene, med Martin Fry som skuespiller. 

"Many Happy Returns" starter som en late night song, men går raskt over i et raskere tempo. Og igjen er det noen discorytmer i bakgrunnen som driver låta framover. Martin Fry har en bra spennvidde i stemmen sin, og den får han demonstrert her.  I tillegg til at den har er en fin melodi, er det luftige arrangementet med på å gjøre "Many Happy Returns" til en hyggelig opplevelse.

"Tears Are Not Enough" var ABCs første singel. På denne låta er strykerarrangementene fraværende. Istedet er det en tett discorytme skapt av gitarer og blåsere som gjør det til en fengende låt, med et pulserende driv.

Like fengende er ikke "Valentine's Day". Den starter forsåvidt pent med noe tangentspill og Frys ord "When the postman don't call on Valentine's day And Santa Claus don't come on a Christmas Day.." Men etter hvert blir arrangementet og melodien bare masete. Det virker som om de ulike elementene prøver å slå hverandre ihjel. Resultatet ble platas svakeste spor.vert blir arrangementet og melodien bare masete. Det virker som om de ulike elementene prøver å slå hverandre ihjel. Resultatet ble platas svakeste spor.

Side 2 på LP utgaven starter med "The Look Of Love". Låta bandet alltid vil bli husket for, og som utvilsomt er platas høydepunkt. I likhet med "Show Me" oppsummerer den "The Lexicon Of Love" på en glimrende måte. Med sitt innslag av strykere, discorytmer og 'himmelsk engelsang'. Ifra Fry introduserer låta med "wow wow wow", høres han bare kul og selvsikker ut. Både han og låta har en eleganse og rytme i seg som man ikke kan unngå å la seg rive med av. "The Look Of Love" er melodiøs og fengende. Og rundt den har Horn og co. skapt et detaljrikt og vakkert arrangement, som man har problemer med å plassere i noen musikalsk bås. Midtveis i låta er det lagt inn et instrumentalparti med strykere som minner om "Anitras dans" i "Peer Gynt". Å få et slikt parti til å passe inn her, er kløktig gjort av Anne Dudley og Trevor Horn. Refrenget "that's the look, that's the look, the look of love" er  fengende og rytmisk. Og arrangementet er bygd opp rundt det.

På slutten blir "The Look Of Love" mer kompleks og avsluttes deretter på en storslått og selvsikker måte. Det er sjelden man lar seg imponere over en låt slik man blir etter å ha hørt "The Look Of Love". 33 år senere er man fortsatt like imponert. Og man funderer på hvorfor man ikke lenger produserer slike flotte låter..

Plata fortsetter deretter med "Date Stamp", som på langt nær er like markant som "The Look Of Love". Introen på låta kan minne om den som var på "When Smokey Sings" med ABC noen år senere. Bassgitaren som driver låta er svært typisk for første halvdel av 80-tallet. I refrenget er det en fin veksel mellom Martin Fry og en kvinnelig vokal. Som så mange andre låter på denne plata er "Date Stamp" godt egnet for dansegulvet.

I tillegg til "The Look of Love" vil nok de fleste trekke fram den uendelig vakre "All Of My Heart" som platas andre høydepunkt.

Det starter lavmælt med ordene "Once upon a time when we were friends. I gave you my heart, the story ends. No happy ever after, now were friends." Det er noe ekte og sårbart ved måten Fry synger på her. Etter hvert blir også dette en mer storslått låt, med bruk av strykere på en utsøkt måte. Det er noe fornemt og tidløst ved "All Of My Heart". Midtveis går Frys stemme over i falsett, som for å uttrykke hans ulykkelige kjærlighet. Samtidig blir det nok en demonstrasjon av spennvidden i Frys stemme.

"All Of My Heart" ble gitt ut på singel i september 1982, med en sterk 5. plass i Storbritannia som resultat.

"4 Ever 2 Gether" er en litt merkelig låt med et progressivt innslag der den vandrer innom ulike temaer. Martin Fry kan minne om Adam Ant i måten han synger på her. Det virker som om Trevor Horn og co. på "4 Ever 2 Gether" fikk muligheten til å leke seg med studioutstyret sitt, og skape noe man ikke har hørt verken før eller senere.

Plata avsluttes på en like elegant og selvsikker måte som den startet, i "The Look Of Love Prt. 4". Med et strykerarrangement og noen blåsere. Temaet er hentet fra "The Look Of Love".

En grandios avslutning på en storslått plate. Som om det var en flott teaterforestilling vi har vært vitne til. 

ABC hadde store problemer med å følge opp dette albumet i årene som fulgte. Fra å være en kritikerfavoritt etter "The Lexicon Of Love", ble de gjerne latterliggjort for de platene de leverte i årene etter. Lydmagien Trevor Horn hadde skapt på debutalbumet ble heller ikke fulgte opp. ABC ønsket å fortsette samarbeidet, men nye prosjekter med Yes og Frankie Goes To Hollywood lokket tydeligvis mer enn flere plater med ABC.

En annen positiv ting som kom ut av denne produksjonen, var at Anne Dudley, Gary Langan og Johnathon Jeczalik som alle hadde deltatt under innspillingen, like etter dannet The Art Of Noise - et studiobasert band som senere fikk store hits som "Moments In Love", "Paranoimia" og "Peter Gunn".

"The Lexicon of love" nådde 24. plass på den amerikanske listen, og 13. plass i Norge. Som den eneste plasseringen de hadde på VG-lista. I Storbritannia fikk de i 1987 en hit med albumet "Alphabet City", og singelen "When Smokey Sings". I nyere tid har Martin Fry dratt rundt og holdt konserter i ABC navnet. 

I ettertid står dette som en av de fineste øyeblikkene fra 80-tallet. Som en 'state of the art' plateproduksjon som har høstet mange lovord, også mange år etter at den ble gitt ut.