|
"Zig
Zag" ble en vanskelig utgivelse for The
Hooters.
Forgjengeren "Nervous
Night" hadde ikke solgt som forventet med en 27. plass på Bilboard.
Men det var ingenting i forhold til hvilken nedtur "Zig
Zag" ble. Salget var rett og slett katastrofalt med en 115 plass.
Det var på nippet til at de la ned hele bandet. Skuffelsen var
enorm.
Jeg
skjønner bandet godt. Da dette er en utrolig bra plate med mange
flotte låter. Låter jeg har spilt igjen og igjen. I motsetning til
forgjengeren "One
way home" som også er en flott plate, er denne mer voksen i tekstene
og lydbildet. Den er også mer streit rock. Ikke så typisk
bonderock eller festmusikk. Selv om man helt tydelig fortsatt hører
at bandet som spiller er The Hooters.
Kanskje
var folk gått lei av bandet, kanskje fikk de ikke nok promotering.
Kanskje var det så enkelt som at det teite albumnavnet og cover
illustrasjonen ikke innbød til platekjøp? Uansett blir det bare
spekulasjoner. Men plata hadde fortjent så mye bedre.
Den
starter tøft med en gitar og Hyman`s
særdeles ru stemme, før et større gitarkomp kommer inn. Dette er
bonderock slik vi kjenner Hooters. Og særdeles fengende. Det er en
låt jeg har spilt mye, og som betyr mye for meg. Har ofte sett for
meg hvordan to brødre kan stå å synge denne sangen sammen. Den
var også ute på singel, uten noe suksess som man skjønner.
Mandolin, hooter og fløyter er med på å skape en fin stemning
rundt denne låta.
"Deliver
me" starter med noe som høres ut som norsk folkemusikk a`la` Knut
Reiersrud.
Det er her vi får albumtittelen "Zig Zag"
presentert. Melodien er fin, og Hyman synger den på sin engasjerte
måte. Folkemusikk spillingen fortsetter utover i låta sammen med
munnspill og hammond orgel. Pent og pyntelig.
Med
låta "500 Miles" mente gutta de hadde spilt inn sin
fineste låt. Uten at det førte til noe større salg. Tiden gikk og
ingenting skjedde. Noe som gjorde gutta både overrasket og trist.
De
tok Peter, Paul & Mary`s 60 - talls hit, og gjorde den til sin
egen. Med Hyman`s rufse stemme, el. gitarspill, og reggae takt. Ikke
ulikt det de tidligere gjorde på "All you Zombies".
Til koringen hadde de fått med seg Peter, Paul & Mary.
Til sammen ble dette en svært stemningsfull, og vakker låt, full
av lengsler. En type låt som går rett til hjertet på en.
Ihvertfall har den gjort det hos meg, og blitt en av mine absolutte
favoritt låter.
"You never know who your friends are"
er en real rocker, som går
i et kjapt tempo. Med de tradisjonelle instrumentene Hooters bruker
for å lage flott stemning.
"Heaven
Laughs" er en pen ballade. Og her er mandolinen, fløytene og el.
gitarene kommet i bakgrunnen for et tungt keyboard riff. Ikke ulik
den de senere skulle bruke på "Damn, I wish I was your lover"
med Sophie
B. Hawkins.
"Don`t
knock it til` you try it" er en rytmisk, reggae aktig låt. Den er
slentrende og tøff, med munnspill og jazzaktig pianospilling. I
tillegg er måten Hyman og Bazilian synger refrenget sammen på tøff.
"Give
the music back" er en annen høydare på denne plata. Den er
balladeaktig, og lett reggae aktig, som så mange andre her. Og her går Hooters i korstog mot alle kreftene som ønsker
å ta knekken på rocken : "They drove the blues away, and
banished rock`n roll" og "They took the beat away and
replaced it with machines". Melodien er er flott, men vemodig. Igjen skaper
den tostemte sangen mellom Bazilian og Hyman en spesiell stemning.
Tankene kan gå til måten Simon & Garfunkel synger på i f.eks. "Sound
of Silence". Med den forskjellen at dette er mye røffere. I starten er
låta kompet med enkel kassegitar og fløyte, som for å framheve
budskapet i teksten. En fin låt jeg stadig vender tilbake til.
"Always
a Place" er mer typisk Hooters i kompet. Den er veldig amerikansk i
stemningen, med sitt folk / rock preg. Refrenget er sunget med
innlevelse. Og en fin låt å høre på.
"Mr.
Big Baboon" er kalkunen på denne plata. Den høres klin likt
ut som Terje Tysland fra våre egne trakter. Med trekkspill og
danseband takt. Men likevel er den fornøyelig og fengende om man
ikke tar den for høytidelig. Vi får både en trekkspill - ,
gitar - og saksofon solo her som sikkert går rett hjem når de
spiller live. Til og med noen ku raut har de funnet plass til. Og
stiller med det i samme klasse med Rednex.
"Beat
up Guitar" avslutter plata med en stemning lik den på
"Give the Music Back". Med en hyllest til de som skapte rocken. En
helt grei låt, med en fin melodi.
Det
ble kun en plate til med The Hooters, før det var slutt for dette
fine bandet. Høyere salgstall ville sikkert gjort sitt til at de
hadde valgt å fortsette. I Norge klarte "Zig Zag" en
sterk 12. plass. Noe som sannsynligvis var det beste de oppnådde.
Etterpå
brukte Chertoff, Bazilian og Hyman tiden til å produsere og skrive
låter, med større suksess enn de siste årene i The Hooters medførte.
Bla. skrev Bazilian "What
if God was one of us" med Joan Osborne til
toppen av de amerikanske listene.
|
