|
Med
tanke på at Yazoo kun ga ut to album, har de klart å sette
tydelige spor etter seg i musikkhistorien. Som et av de viktigste
bandene som dukket opp på starten av 80 - tallet. Et band som stod
i sterk kontrast til den musikken som hadde vært dominerende på
listene fram til da. Synthband fantes det allerede mange av i 1982,
da Yazoo slo gjennom. Men ingen som til de grader nådde ut til
folket, og som gjorde synthmusikk gangbart på all verdens
dansegulv. Mulig med unntak for The Human League,
og albumet "Dare".
Jeg
vil rangere "Upstairs at Eric`s" på
linje med nevnte "Dare", "Vienna" : Ultravox,
"In
the Dark" : O.M.D og "Pleasure Principle" : Gary
Numan. Som de viktigste synth albumene som kom ut rundt 1980. Utifra
innflytelse og kvalitet.
Yazoo
hadde en sjeldent god mix i form av Alison Moyet`s kraftfulle
hvite soul stemme, og lyd trollmannen Vince Clarke.
Noe som kommer best til uttrykk i "Don`t go",
en av 80 - tallet`s store dansegulv låter.
Yazoo
ble dannet i 1981, rett etter at Vince Clarke takket farvel til Depeche
Mode,
bandet han selv hadde vært med å starte opp. Og som nettopp hadde
gitt ut en LP hvor Clarke hadde skrevet alle låtene. Også
gjennombruddshiten "Just
can`t get Enough". Alison Moyet`s karriere fram til da hadde vært
mer beskjeden. Slik jeg har skjønt det, hadde Clarke og flere av
Depeche gutta gått på samme skole som Moyet, slik at Clarke
sikkert visste hvilken gudbenådet stemme hun hadde. Mens Depeche
Mode hadde jobbet i flere år før de slo gjennom, kom suksessen til
Yazoo ganske så umiddelbart med dobbelsingelen "Only
You" / "Situation", som nådde 2. plass på de engelske
listene.
Yazoo
vil nok i første rekke bli husket for enkeltlåter som
"Only You", "Don`t go" og "Situation".
Jeg husker albumet ikke ble så godt mottatt av kritikerne. Noe som
kan skyldes at albumet kan være en litt forvirrende opplevelse. Det
spriker veldig. Mellom de fengende dansegulv låtene, og Clarke`s
merkelige "I Before E Except After C",
og Moyet`s dystre "Winter Kills". Men samtidig er denne leken med lyder og
stemninger noe av det som gjør plata spennende. Og som gjør at ennå
idag tar fram plata jevnlig, og lar meg både imponere og
underholde.
Plata
starter med monsterhitèn "Don`t Go".
En låt som gjorde dypt inntrykk da den kom i 1982. Husker hvor
overlegent bra jeg syntes den var. Moderne, med heftigere synth
rytmer enn noe jeg hadde hørt før. Det var rett og slett så bra
laget at det var arrogant overfor all den andre middelmådige
dansemusikken som var på den tiden.
For dette er dansemusikk. Og den rulèt dansegulvene verden over på
denne tiden. Også på ungdoms discoen på skolen min. Den lekende,
rene synthlyden til Vince, kompet med Moyet`s kraftfulle stemme måtte
bli suksess. Yazoo laget veldig mye bra. Men jeg føler dette er låta
hvor talentene deres kom best til uttrykk. Synth riffet som driver låta
kan minne om synth riffet på "Just
can`t get Enough" med Depeche Mode,
som også Clarke laget. "Don`t Go" nådde en 3. plass på
de engelske listene, og 1. plass på Club listene i U.S.A.
Etter
en vanvittig bra start, fortsetter det fint med "Too
Pieces". En synthlåt slik jeg liker å høre det. Med spennende
blipp blopp lyder, og Moyet`s vakre stemme. Det er umiskjennelig
tidlig 80 - tall, noe som går rett hjem hos meg. Denne kunne vært
ute på singel og gjort det bra, da den har en fengende melodi.
"Bad
Connection" minner veldig om O.M.D.
fra
"In
the Dark" plata. Melodien er mer banal, men likefullt sjarmerende. Med
klare referanser til Northern Soul. Midtveis får vi en
telefonoppringing i bakgrunnen, som skal illustrere Moyet`s søken
etter noen, uten å få kontakt (bad connection).
Deretter
kommer låta mange kritikere har hengt seg opp i for å kritisere
plata. I "I
Before E Except After C" har Clarke samplet sin egen stemme, og stemmene
fra diverse TV - reklamer, og kjørt loop på dem. Irriterende i
1982, og like meningløst i 2004. Ettervert kommer det inn noen
synthlyder, uten at det gjør det noe bedre. Men man kan se på det
som et uttrykk for Clarke`s behov for å skape noe annet enn ren
popmusikk. Som et utløp for kreativitet.
I
"Midnight"
er synthene tonet ned, og fungerer kun som bakgrunns komp. I denne
framvisningen av Alison Moyet`s stemmeprakt. Om man ikke hadde vist
bedre, ville man tippet dette var en svart soul dronnings stemme.
Hun er rett og slett utrolig når hun synger slik hun gjør her.
"In
my Room" starter med noen synthriff, og Clarke som leser fader vår.
Deretter veksler det mellom Moyet`s sang, og Clarke`s lesing.
Merkelig funnet på, og det fungerer ikke helt bra. Men 20 år etter
kan man likevel dra på smilebåndet, og la seg sjarmere.
Mens
det på album side 1 var endel eksperimentell musikk, er side 2 rene
hit paraden. Det starter med gjennombruddslåta "Only
You". Som sammen med "Don`t go"
trygt kan kalles 80 - talls klassikere. Særlig ettersom den året
etter ble covret av Flying
Pickets
i en acappella versjon, som nådde 1. plassen i England, og ble der
i 4 uker. Den nådde også topp 40 i 1999.
Den er av noen omtalt som 80 - tallet`s svar på "Yesterday"
med The Beatles.
Hvor kassegitaren til McCartney er byttet ut med et stemningsfullt synthkomp fra
Vince Clarke. Alison Moyet synger den flotte melodien med sin varme,
uttrykksfulle stemme. Midtveis i låta har Clarke lagt inn en rolig
synthsolo, om man kan kalle det, som jeg liker veldig godt. En
skikkelig perle av en låt.
"Goodbye
Seventies" kan virke litt utdatert tekstmessig i 2004. Men
dette var låta som uttrykte en ungdomsgenerasjons ønske om å
legge 70 - tallet bak seg : "I'm glad that we don't hear you
any more. I'm tired of playing in your fashion war". Og
for å virkelig markere skillet mellom den nye musikken, og den
gamle, har Clarke laget en rytmisk, synthete, og kald melodi, som
skapt for dansegulvene. Langt unna alt som minnet om 70 - talls
punk, glam og prog. rock. Jeg har alltid likt denne låta godt, da
den er veldig fengende. Og mener også denne burde vært ute på
singel.
"Situation"
er en låt som ikke er så ulik "Goodbye"
med sin kalde men fengende synthkomp, tilpasset dansegulvet. Den var
B - siden på "Only
You". Men ble spilt minst like mye. Ikke minst blant disc jockeyene
over hele verden. Da den i 1990 ble gitt ut i en remix versjon nådde
den en flott 14. plass på listene. Den har også vært mikset inn i
utallige andre låter. Bla. "Macarena" med Los
Del Rio som
gikk sin seiersgang over hele verden i 1996.
Clarke
har gitt låta en leken, funky synth rytme. Som gir en perfekt ramme
rundt Moyet`s soulfylte sang. Selv om den aldri tar av, er den svært
fengende. Og en låt man aldri blir lei av.
Den
Moyet skrevne låta "Winter Kills"
bryter fullstendig med den synth inspirerte dansemusikken hittil på
album siden, med sitt dystre lydbilde. Men om man hører den endel
ganger skjønner man hvilken perle også dette er. Synthen er trygt
plassert i bakgrunnen et sted. Istedet får vi Moyet`s enkle sang og
pianospill. Som på en vakker måte skaper en dyster, gotisk
stemning. Det er så man fornemmer vinter depresjonen.
Plata
avsluttes på en litt mer typisk måte i "Bring your Love down",
som er rett fram synthpop. Kompet og melodien er enkel. Men Moyet`s
flotte vokal gir den en viss kvalitet.
En
låt som ble laget på samme tid, og som var ute på singel med en
13. plass på de engelske listene, er "The Other side of love".
Jeg har stor sans for låta, og skjønner ikke hvorfor de ikke har
funnet plass til den her. Da de i 1999 ga ut en samleplate på
bakgrunn av kun to album, hadde de heller da ikke funnet plass til
den. Noe som er svært merkelig. Men den figurerer på cd utgaver av
"Upstairs at Eric`s".
Yazoo
endret navnet til Yaz i U.S.A. kort tid etter gjennombruddet,
for å unngå bråk med Yazoo records der borte. I Europa var de
hele tiden Yazoo.
Allbumet
ble en enorm suksess med over en million solgte eksemplarer i
England alene. Likefullt klarte den ikke bedre enn 2. plass. Noe som
tyder på at salget har strukket seg over tid.
Bandet
ga ut et album til før det var slutt. "You & me Both" toppet
faktisk albumlistene i England. Det leverte ikke like sterke låter
som dette albumet, men det var jevnere. Mange fans tok det svært
hardt at de valgte å gi seg. En fan sendte en død due full av mark
til Vince Clarke for å uttrykke sin mening.
Både
Alison Moyet og Vince Clarke fortsatte suksessen hver for seg. Moyet
med nr. 1 albumet "Alf". Og Clarke med bla. bandet Erasure,
og listetopperne "The Innocents"
og "Wild".
Så de fortsatte å prege 80 - tallet også i tiden etter Yazoo.
På
samme måte som albumet var moderne og spennende i 1982. Er den
preget av god nostalgi i 2004. Et album jeg kan ta fram og la meg
fascinere av den dag idag. Den rene analoge synthlyden, er slik man
nesten bare finner på album fra denne tiden. Idag er Vince Clarke
den i England med den største samlingen av analoge synther. Noe jeg
ikke betviler.
|
