|
Mike
Oldfield er den store favoritten min. Og dette er albumet som alltid
vil være knyttet til hans navn. Det var hans debutplate,
gjennombrudd, mest anerkjente, og mest solgte plate. Den er i dag
solgt i 16 millioner kopier, noe som gjør den til en av tidenes
mest solgte og også viktigste utgivelser. Den har betydd mye for
Oldfield selv også. På den måten at han stadig har vendt tilbake
til temaet fra plata, i album som "Tubular Bells II",
"Tubular
Bells III", "Millennium Bell"
og "Tubular
Bells 2003".
Temaet
fra denne plata ble også brukt i den kjente skrekkfilmen "The
Exorcisten". Det var gjennom den
"Tubular Bells" ble en suksess i U.S.A. i sin tid.
Mike
Oldfield hadde hatt ideen til denne plata i mange år før han fikk
sjansen til å spille den inn. Han hadde spilt inn en råtape mens
han jobbet i Abbey Road studio. I utgangspunktet var Oldfield kun
vant med å spille gitar. Men i studioet fikk han muligheten til å
eksperimentere, og øve på mange andre instrumenter også. Disse
ble også med på råtapen. Han ble møtt med et unisont nei fra de
plateselskapene som tok seg tid til å høre tapen. De mente
musikken var for rar. Det var ikke før han kom i kontakt med Richard
Branson og hans nystartede plateselskap Virgin
Records at han fikk sjansen til å spille inn "Tubular
Bells".
Det
ble en slitsom tid hvor Oldfield måtte spille på 20 forskjellige
instrumenter, og legge på et rekordstort antall spor på plata.
Med hjelp fra Tom
Newman og
Simon
Heyworth.
Newman skulle
følge Oldfield på mange av hans senere produksjoner, helt fram til
2003.
Det
store antall spor, og alle de forskjellige instrumentene gjør plata
til en spennende og fin opplevelse, med stadig skiftende tempo
og stemninger.
Om
"Tubular Bells" er en av de mest kjente platene i musikkhistorien, er åpningsriffet
på plata, en av de mest kjente riffene, eller vignettene om man kan
kalle det for det. De fleste vil dra kjensel på det når de hører
det. Enten fordi de har hørt det i en av Oldfields mange
versjoner, eller i noen andres. Det har blitt brukt i mange ulike
sammenhenger rundt om. Oldfield bygger en hel albumside rundt dette
riffet på side 1, med skiftende innhold.
Det
starter helt enkelt med et piano og noe keyboardspill. Før
lydbildet utvides med fløyter og Oldfields gitarspill. Pianospillet
endrer etter hvert karakter, og det blir mer trolsk, nesten så det
minner om norske folkemusikk. En rufsete el-gitar kommer inn og
bryter det drømmende lydbildet. Og det hele blir mer progressivt.
For meg blir dette en komposisjon med likhetstrekk med
Edvard Griegs "Peer Gynt", som også går fra det helt vakre, myke
i "Morgenstemning", til det buldrende, dramatiske i "Dovregubbens
Hall". Noe som gjør at man kan lage bilder til musikken i sitt
eget sinn.
Oldfield toucher bla. innom "Joshua fought the battle of Jericho" i sitt glitrende gitarspill. For
selv om stemningene skifter, og vi stadig får presentert nye
instrumenter, er det Oldfields gitarspill som er det essensielle
her. Han er blant de beste gitaristene som fins, og her viser han
oss stadig nye sider.
Side
1 bygger seg opp imot en grand finale. Hvor vi først får et
repeterende bassriff som blir kompet av Oldfields el-gitar.
Deretter kommer
Vivian Stanshall inn og presenterer de ulike instrumentene som etter hvert supplerer
gitarspillet. Og den elegante og fornemme måten han gjør dette på,
er blitt blant høydepunktene på denne plata. Og også en sekvens
som mange vil huske Oldfield på. Da Oldfield valgte å spille inn
platen pånytt i 2003, var det komikeren John Cleese som fikk æren av å være 'seremoni
mester'. Stanshall introduserer flygel, luftorgel,
klokkespill, bassgitar, el-gitar, mandolin, spansk gitar, akustisk
gitar, og tilslutt de berømte tuberørene (eller triangler som jeg
har lært å kjenne de som) - alt presentert på en elegant distingvert måte.
Man blir veldig oppstemt av
denne grandiose avslutningen på side 1.
Side
2 starter pent og pyntelig med noe klimpring på en gitar. Vi hører
også noen sang og et piano i bakgrunnen. Melodien skifter
underveis, men gitarleken fortsetter en stund til. Etter hvert kommer
noe orgelspill inn, som blir kompet av akustisk gitar. Og når så
den spanske gitaren kommer inn, blir det svært stemningsfullt. Vi får
følelsen av å være et sted mye lengre øst enn England. Muligens
Russland. Men så kommer noe dramatisk el-gitarspill inn, og noen
tunge trommeslag. Og vi flytter oss stemningsmessig til dyster
engelsk middelalder.
Så
blir det enda mer dramatisk idet vi får noe mer rytmisk musikk og
Oldfields 'tungetale', om man skal beskrive det. Selv
kalte Mike partiet for "The
caveman bit",
da han høres ut som en neandertaler. Dette partiet ebber ut med
Oldfields stemme som nå høres ut som
ulvehyl. El-gitarene er også hurtigere og mer desperat i sitt
uttrykk.
Det
roer deretter pånytt ned i et hammondorgel-parti, og noe
gitarklimpring. Dette gitarspillet opplever vi på flere nivå, da
ulike gitarer er lagt oppå hverandre. Noe som gir et kompleks
lydbilde.
"Tubular
Bells"
avsluttes på en merkelig men fornøyelig måte med typisk
amerikansk folkemusikk i noe som i ettertid har blitt kalt "Sailor's Hornpipe".
Her spilles det både akustisk gitar, fløyte og fele, i en
takt som går raskere og raskere dess lenger ut man kommer. Man ser
for seg plattdans i amerikansk nybyggertid. Det er så man får
ristninger i dansefoten. Låta har ingenting med resten av plata å
gjøre, men den løsner opp den litt stive, progressive stemningen.
Oldfield gjorde noe lignende på
"Ommadawn" med den lett barnslige, men likefullt fine "On
Horseback".
"Tubular
Bells" kan oppleves som litt dyster og rar. Og man er ikke sikker på om
man har hørt et klassisk verk eller et rockealbum. Kritikerne
visste heller ikke helt hvor de skulle plassere den da den kom ut.
Men folk trykket den til sitt bryst, og plata toppet i alle land der
den kom ut. Noe som ga både Mike Oldfield, og det nystartede
selskapet Virgin Records et økonomisk fundament de kunne bygge
videre på.
Mike
Oldfield ga i 1992 ut "Tubular Bells II",
hvor han tok utgangspunkt i musikken fra denne plata, men ga den et
nytt innhold. Noe som sterkt appellerte til meg, da jeg faktisk synes den er
mer melodiøs og vakker enn denne. Men "TBII" hadde ikke vært mulig
uten denne. Og den har en råhet og ekthet som 1992 utgaven ikke
har. Så man kan like begge, med sine ulikheter. også 1992 utgaven
ble en stor suksess med 1. plass på albumlisten i Storbritannia.
I
2003 spilte Mike Oldfield inn "Tubular Bells" nok
en gang. Han var ikke fornøyd med lyden på 1973 utgaven. Anslagene
på instrumentene hørtes for godt, og lyden var ikke så bra med
det enkle utstyret de hadde den gangen. Så han ville ta seg bedre
tid, og bruke "state of the art" studioutstyr og lage
plata pånytt.
Jeg
er enig i at lyden kan virke litt grumsete, og at man her og der hører
litt skjeve lyder. Men jeg synes det bare er sjarmerende, og det
rufsete inntrykket fra 1973 utgaven er mer spennende enn det polerte
fra 2003 utgaven. Så jeg setter heller på den originale "Tubular Bells" om
jeg ønsker å høre plata. Og lar meg imponere over hvilket geni
Mike Oldfield er. Med sitt storslåtte, komplekse sound, er dette en
fantastisk plate som bør være obligatorisk i enhver platesamling
av en viss størrelse.
|
