|
På
samme måte som "New Gold Dream" fra
1982, er dette en en av de klassiske Simple Minds albumene.
Utgitt på en tid hvor alt syntes å klaffe for Simple Minds. De solgte bøttevis
med plater, hadde en stor fanskare, og kritikerne trykket dem til
sitt bryst.
På
albumene før
"New Gold Dream"
hadde bandet vært mer søkende i sitt uttrykk. Det gikk fra
garasjerock, til kunstrock og synthpop. Men på "New Gold dream"
og "Sparkle
in the Rain" hadde de funnet en plattform i skjæringspunktet
mellom fengende pop og nyskapende rock. Gjort på en elegant måte.
Platene vil for ettertiden bli stående som noe av det bedre 80-tallet hadde å by
på. "Sparkle
in the Rain" ble også den første Minds plata til å toppe albumlisten
i Storbritannia. Og når fans av bandet i dag skal fortelle hvilken plate de
liker best, lander de fleste på en av disse to. Så også jeg.
Simple
Minds har i alle år vært Jim Kerr og Charles Burchill
sitt band. På samme måte som Icehouse
var
Iva
Davies' band.
Og det er blitt byttet ut medlemmer mellom nesten hver utgivelse.
Men for meg står besetningen på "Sparkle In The Rain" som den klassiske, med Kerr, Forbes, Gaynor, MacNeill, og
Burchill. Derek
Forbes ble i ettertid med i det tyske bandet Propaganda,
sammen med eks. Minds medlem Brian McGee.
"Sparkle
In The Rain" er produsert av den smått legendariske Steve Lillywhite,
som her har med seg den kjente sangeren Kirsty MacColl
som året etter skulle bli
Lillywhites kone.
Om
plata kan sies å ha et budskap, må det være et religiøst ett.
Med hentydninger til korset, Bibelen og omvendelse. Uten at det er så
lett å få taket på hva de ønsker å formidle.
Plata
starter friskt og fengende med hitèn "Up on the Catwalk".
Lydbildet er tett og drivende med
MacNeills Jean Michel Jarre-lignende keyboardspill, og et heftig
trommepartiet - en
sikkerstikk både på gutterommet og diskogulvet i 1984.
Det
fortsetter like tett og fengende i "Book of Brilliant things",
som også er blant Minds mest populære låter. El-gitaren ligger
hele tiden i bakgrunnen og lurer. Mens Jim Kerr viser hvilken
stemmeprakt han er i besittelse av. I bakgrunnen hører vi også noe
keyboardspill som ytterligere bidrar til å gi låta et fyldigere
lydbilde. Låta var også
med på liveplata "Live in the city
of Light".
Etter
to flotte låter, kommer nok en perle i form av "Speed your love to me".
Denne er mer gitarbasert enn de andre. Og vi finner igjen det pågående
lydbildet, med tunge, hissige trommeslag i bakgrunnen, til tonene
fra denne fine melodien. Den var også ute på singel med brukbar
suksess.
Og
om ikke dette var nok, følger så "Waterfront".
Dette er den beste og mest kjente låta fra plata. Og for mange det
første møtet med Simple Minds. Den starter med et tungt,
repeterende bassriff, som går gjennom hele låta. Den blir etter hvert kompet av en skarp
el-gitar, noe stemningsfullt keyboardspill, og Jim Kerrs fyldige vokal. Melodien er særdeles fengende
og rytmisk. Det er nesten som den danser foran oss i en bølgende
takt. Den oppleves som særdeles vital. Låta var en stor favoritt på
konsertene deres opp gjennom årene.
Deretter
roer det ned litt i semi-balladen "East at Easter".
Keyboardspillet og trommene vi hører i bakgrunnen bidrar til å
lage en drømmende, storslagen stemning. Personlig liker jeg best
versjonen fra
"Live
in the City of light", da den er enklere og mer stillferdig.
Alle
disse 5 låtene er blant Simple Minds beste og mest populære, så
her kom høydepunktene tett. Side 2 på LPen starter med Lou
Reed
coveren "Street
Hassle", som her har fått et episk, storslagent preg med militærtrommer
og et rytmisk keyboard/strykerriff som går gjennom låta. Med Jim
Kerrs intense stemme til å drive låta framover. Den kan også gi
assosiasjoner til Simple Minds' hjemtrakter i Skottland - en gang for
lenge siden. Vakkert, og et originalt valg av når de først skulle
gjøre en coverversjon.
"White
Hot Day" er en mer rett fram rocker, med et lydbilde det er lett å
kjenne igjen Minds på. Den blir etter hvert mer kompleks, på grensen
til det rotete.
""C"
Moon cry like a Baby" starter med et varmt bassriff, og går deretter
over i en lett og ledig poplåt, med en fengende melodi. El-gitarriffet i bakgrunnen er stemningsfullt. Ikke ulikt gitarriffet på
"Alive & Kicking". Mange har denne som en favoritt fra plata.
"The Kick inside of me" er også en fin låt, og
en låt litt utenom det vanlige. Den ble spilt inn live i studio
under ett for å gi den et røffere, mer direkte preg. Og den rocker
skikkelig. Om man kan snakke om keltisk rock à la
The Alarm og Big Country,
er dette Simple Minds' bidrag til sjangeren. De ga absolutt alt, og
endte opp med blødende fingre på slutten av dagen. Noe vi skjønner
når man hører intensiteten i gitarspillet.
Plata
avsluttes med instrumentalen "Shake off the Ghosts",
hvor produsent
Steve Lillywhite har hatt det morsomt med å legge inn
reverserende trommeriff, som går som en rød tråd gjennom
instrumentalen. Men i hovedsak er dette en låt hvor Charlie Burchill
får vist hvilken glimrende gitarist han er. Normalt kommer gitaren
hans i bakgrunnen for Jim
Kerrs sang. Men her får han styre showet
uten noe vokal til å stjele oppmerksomheten. En pen avslutning på
plata.
Jim
Kerrs vokal er storslått og imponerende. På oppfølgeren
"Once upon a Time" som også er et fint album, synes jeg han tippet
over i det pompøse, han ble nesten masete.
I
årene som fulgte beholdt Simple Minds evnen til å lage fengende låter,
men de var ikke lenger nyskapende og spennende. Sakte men sikkert
mistet de grepet om platekjøperne, og bandet rant mer eller mindre
ut i sanden. Selv om de har kommet tilbake. De har i ettertid blitt stående som et typisk 80-talls band. Men da et band som påvirket strømningene innen rock i
dette tiåret.
|
