|
Wall
of Voodoo var en av rockens merkverdigheter på 80-tallet. Med sin spaghetti-western
musikk, som i utgangspunktet var ment som soundtracks til filmer.
Med
sitt monotone lydbilde, synthesizere, rytmebokser, og tradisjonelle
instrumenter, ble det hele en merkelig men sjarmerende blanding.
Bandet
ble i starten ledet av den karismatiske sangeren Stan Ridgway. Albumet
"Call of the West"
fra 1982 regnes av mange som en klassiker.
Men
etter det albumet valgte
Ridgway og trommeslageren Joe
Nannini å
forlate bandet. Ridgway
opplevde større suksess på egen hånd enn hva
han gjorde med Wall of Voodoo. Med bla. en 4. plass på den britiske
singellisten med låta "Camouflage".
I
stedet
for å legge ned bandet, valgte de gjenværende å hente inn Andy
Prieboy
på vokal og Ned
Leukhardt på
trommer. Ingen av dem hadde det samme spesielle uttrykket som
Ridgway
hadde på vokal, og Nannini på trommer. Men likefullt dyktige musikere.
Prieboy
skulle også vise seg å være en flink låtskriver. I
tillegg ble Bruce
Moreland med i bandet igjen etter å ha vært borte noen år.
Musikalsk
fortsatte de i det samme sporet som tildigere, med spaghetti-western
inspirert new wave. Men lydbildet var endret på den måten at det var
fyldigere og mer variert. Og også mer tilgjengelig og mainstream.
For
min egen del har jeg aldri blitt helt komfortabel med den 'billige' lyden på forgjengerne, med monotone rytmebokser,
og enkel synth. Selv om enkeltlåter som "Mexican Radio",
"On
Interstate 15", "Ring of Fire",
"Tomorrow",
og "Call
of the West" fungerte veldig bra. Og platene hadde sin opplagte sjarm.
"Seven
days in Sammystown" er en mer helhetlig plate med et lydbilde som
tiltaler meg - ikke minst fordi det er så mange gode låter her. "Far
side of Crazy" er en av mine absolutte favorittlåter. I tillegg er det
gullkorn som "Big City", "Blackboard Sky",
"Courage"
og "Mona".
"Seven
days in Sammystown" ble også mitt første møte med bandet. De
hadde ikke oppnådd noen suksess ellers i verden. Plata ble bortimot
ignorert i overalt. Verken i U.S.A., England eller Norge klarte de å
markere seg. Men her i Trondheim oppnådde de en kultstatus med denne
plata. Jeg husker mange jeg kjente likte bandet, og plata fikk
endel omtale. Men det var muligens noe med bandnavnet, coveret på
albumet, og musikksjangeren, som gjorde at jeg styrte unna Wall Of
Voodoo i første omgang, noe
jeg angrer bittert på idag. For i samme periode hadde bandet konsert
i Trondheim, uten at jeg kjente min besøkelsestid. Ennå i dag anser
jeg det som en av mine store tabber. Å ha sett bandet live i sine 'velmaktsdager' tror jeg kunne blitt et minne for livet.
"Seven
days in Sammystown" er produsert av Ian Broudie
fra det engelske popbandet The Lightning Seeds.
Noe som i seg selv er en merkelig konstellasjon. Men det fungerer bra.
Kanskje er det derfor plata har fått et såpass variert og
tilgjengelig uttrykk. Uten merkverdighetene som preget de foregående
platene.
Plata
starter med låta som fanget min interesse for bandet, og som jeg ennå
idag har på topp 5 over tidenes låter, nemlig klassikeren "Far
side of Crazy". Den
har det kuleste gitarriffet jeg vet om. Et riff som gir assosiasjoner
til Ennio
Morricones spaghetti-western filmer med Clint
Eastwood.
Det er nesten så man kjenner sandstøvet i munnen, og kumøkka i
nesa.
Det
er en veldig 'mørk' låt som bygges opp med et
stemningsfullt synthriff hvor vi med en gang aner at noe truende er i
gjære. Før vi så får Marc Morelands tøffe gitar. Låta er
skrevet av den nye vokalisten i bandet,
Andy
Prieboy. Og han synger låta med en stemme som egentlig ikke
ligger så langt
unna Ridgway.
Stemmen oppleves som like innsmigrende.
Teksten
handler om en sinnsforvirret seriemorder: "I shot an actor for
an actress
But he lived to make a joke. Shot two other men
who could have been the bodies of my folks." Mørkt
og dystert som låta ellers.
Etter
den fantastiske starten som er verd plata alene, fortsetter det med "This
Business of love". En låt som ved første gangslytting kan virke
rotete, og som i sin tid hindret meg i å komme skikkelig i gang med
plata.
Den
starter med en rotete, nesten masete intro, før det går over i en
rytmisk låt. Med tam tam trommer og western gitar i bakgrunnen.
Prieboy
høres
utolig kul ut i stemmen - som en musikalsk John Wayne.
En låt som vokser dess mer man hører på den.
"Faded
Love" er en kort, morsom liten greie. Egentlig en gammel låt som
er mest kjent i Patsy Clines
versjon. Her er den gjort om til en 40 sekunds interlude på typisk
WOV maner i en rockewestern versjon.
"Mona"
starter med et instrumentalparti hvor stemningen ikke er ulik den på
"Far side of Crazy".
Med en tøff westerngitar, og et stemningsfullt bakgrunns komp som lar
tankene gå til westernfilmene igjen. Sammen med en pågående
trommetakt, gjør det at tankene mine går til John Wayne som til hest
er på vei for å ta det endelige oppgjøret med noen. Stemningen i låta
er ladet og intens. Selve melodien er også bra. Men det er stemningen
gitarene og synthen lager, jeg liker så godt ved denne låta.
"Mona" er en av de bedre låtene på plata.
"Room
with a View" er en kjapp og lett låt, med et veldig rytmisk
preg. Ned Leukhardt viser her at han er dyktig på trommene, da
dette i stor grad er bygd rundt hans trommekomp. Låta går fortere
og fortere mot slutten, og gitarene blir mer og mer hjerteskjærende.
Men den tøffe trommerytmen gjør dette til en akseptabel låt.
"Blackboard
Sky" er låta jeg liker best fra plata sammen med "Far
side of Crazy". Den fins også i en flott liveversjon på "The
ugly Americans in Australia". Den starter med en tåpelig trommemaskin takt,
før den går over i et herlig storslått lydbilde med keyboards,
gitarer og denne trommetakten.
Prieboy gjør her en den flotteste vokalprestasjonen som
er gjort på en Wall of Voodoo plate. Den minner meg av en eller annen
grunn om den John Lennon gjorde på "Revolution"
med Beatles
i sin tid. Bare at dette går mye saktere.
Keyboardet
og gitarene lager en stemning av uorden. Men likevel beveger låta seg
elegant framover. På sin kule og slentrende måte.
Side
2 på LPen starter med den lett tilgjengelige "Big
City".
Den starter igjen med en trommetakt og noen sure, 'slidende' el-gitarer,
før det går over i et keyboarddrevet komp som høres
ut som det holder på å løpe løpsk. Kompet lar tankene gå til
tivoli og gammeldags karusell. Men når Prieboy kommer inn med sin
innsmigrende stemme, ser jeg for meg den teatralske innkasteren som
skryter uhemmet av showet sitt. Der han presenterer verdens sterkeste
mann eller noe. Slik det muligens ble gjort på tidlig 1900-tall.
I
realiteten skal det stressende kompet forestille det pulserende
storbylivet, hvor Prieboy advarer mot alle dens farer: "Think
twice about big town cities". Storbyen de omtaler er Los Angeles,
hjembyen til Wall of Voodoo. Og
igjen skaper de en fengende stemning med tøffe gitarriff og keyboardspill. Bare at det går så veldig mye fortere
enn på f.eks.
"Far side of Crazy".
Låta er fengende og lett å få taket på. Og kunne ha blitt en
singelhit under de rette omstendighetene.
"Dark
as a Dundgeon" starter med et komp som høres ut som et rustent,
falleferdig maskineri. Wall of Voodo liker å dra fram gamle countryklassikere. Slik de gjorde det med "Ring of Fire".
Her har de tatt fram en låt som er skrevet av countrylegenden Merle
Travis.
Johnny Cash
er en av mange som har gjort en versjon av låta. Her får den et new
wave aktig uttrykk som fungerer brukbart.
"Museums"
starter med vennlig western gitar og bakgrunnskomp. Den minner meg om "Elvis
bought Dora a Cadillac" fra "Happy Planet".
Og med en fin melodi, blir også dette et høydepunkt på plata. For
de som synes WOV kan bli for dyster, må denne låta være tingen.
Westernrock som også bestemor kan like.
"Tragic
Vaudeville" har et synthkomp som kan minne om
"Call of the West". Også denne har lett galopperende trommer. Og en synth som
kan virke litt urolig. En helt grei låt, om ikke noe mer.
Plata
avsluttes på en veldig fin måte med "(Don't Spill My) Courage".
Den høres veldig amerikansk ut. I en miks mellom gammel country
musikk og WOVs westernrock. Melodien er sjarmerende og vennlig. Med tøffe,
raske gitarriff, banjo og trekkspill. Musikalsk blir det som en
hyllest til den amerikanske musikktradisjonen. Også denne fungerer
som en link til musikken som skulle komme på
"Happy Planet" - en plate som var mindre western , og mer country.
Teksten handler om en handikapet person med en sterk gudstro.
Det
meste av musikken på denne plata er melodiøs, og lett tilgjengelig.
Og burde kunne falle i smak hos den gemene hop. Likevel ble den
ignorert av en hel musikkverden. Muligens var det noe med navnet og
deres 'skumle' utseende, med svarte klær, langt rufsete hår,
og 'sinte' ansikter, som skremte bort
mange potensielle lyttere. Ikke vet jeg.
Også
mange av kritikerne vendte tommelen ned for "Seven days in
Sammystown", da de sammenlignet den med Stan
Ridgways Wall of Voodoo. De var nok kritisk til plata før de i hele
tatt hadde hørt noe av den..
"Seven days in
Sammystown" har holdt seg veldig bra, selv om det snart er 20 år siden den kom
ut. Den høres like spennende og frisk ut i dag. Den eneste svakheten
jeg finner med plata, er at de ikke har lagt ved tekstene, verken på
LP eller CD-utgaven. For jeg tror det er endel små snedige
tekstlinjer som jeg ville skjønt bedre om jeg hadde hatt teksten
foran meg. Også oppfølgeren "Happy
Planet" holdt et høyt nivå. Men pga. lavt salg, valgte de å legge
inn årene etter det. I 1988 var bandet historie. I 1992 døde også Marc
Moreland. Noe som gjorde et comeback utopisk. Dessverre.
|
