|
Denne
platen har en spesiell plass i mitt musikkhjerte. Den ble kjøpt
relativt tidlig i min karriere som
platekjøper. Og det er en plate jeg
har lyttet mye til, og brukt mye tid på å forstå.
Bakgrunnen
for kjøpet av plata var at jeg hadde sett videoen til "Shock
the Monkey" på Zikk Zakk, NRK.
Og ble fascinert av den merkelige låta. Jeg hadde hørt om Peter
Gabriel,
da jeg allerede da var fan av Genesis. Men det ble en merkelig opplevelse for
en ung gutt å få denne i fanget. "Shock the Monkey",
"I
have the Touch" og "Kiss of Life" hadde
klare hitreferanser, så de gikk rett hjem. Men låter som "Family
and the Fishing net", "The Rhythm of the heat"
og
"San Jacinto" fant jeg ikke ut av , og jeg opplevde dem som masete. Det
endte med at platestiften ble flyttet fram til de sporene jeg likte
best. Men med årene begynte jeg å se kvaliteten i de mer
innadvendte, teatralske, World music-inspirerte låtene på denne
plata. Noe som gjør at jeg i dag klarer å glede meg over alle låtene
på plata, med sine ulike kvaliteter.
"Security",
eller "IV"
som den også kalles, følger opp forgjengeren i sin geniale
blanding av World-inspirert musikk, og britisk rock. Bare at denne
gangen tok Peter det et steg videre med enda sterkere påvirkning fra
Afrika og Sør-Amerika. Samtidig som låtene var mer teatralsk, med
Gabriels sterke følelsesmessige uttrykk. Den er også mer
innadvendt, og ikke like melodiøs som "III"
var. Den kan også oppleves som stemningsmusikk, med sine mange
mystiske lydbilder hvor man stadig får følelsen av at man er
plassert dypt inne i jungelen et sted, med trommer og skrik i det
fjerne.
Av
en merkelig grunn ble plata gitt ut både på tysk (med tysk sang)
og på engelsk. I likhet med forgjengeren. Gabriel hadde på denne
tiden gitt opp det amerikanske markedet. Og ønsket heller å lage
en plate for hvert land i Europa, med de ulike språk, noe som høres
vel ambisiøst ut. Men det var kun tyskerne som tente på ideen. Det resulterte i "Deutsches Album", og en låt som "Wallflower" ble til "Nicht die Erde
Hat Dich Verschluckt". Jeg
har ikke hørt plata, men det høres litt merkelig ut. Kanskje var
Gabriel inspirert av David
Bowie
som noen år tidligere hadde gitt ut "Heroes"
som "Helden"
på tysk, med suksess.
Plata starter dystert og mystisk i "The Rhythm of the Heat". Personlig får jeg følelsen av å være et sted
i den søramerikanske jungelen, hvor vi hører noen hule rytmer i
det fjerne. En dyster keyboard lyd, og tunge trommedrønn bidrar til
å skape den følelsen av desperasjon som Gabriel uttrykker i
stemmen sin. Samtidig blir han koret på en måte som lar tankene gå
til teater og et mer typisk britisk miljø. På slutten av låta går
jungeltrommene fortere og fortere, som om det kaotiske tar mer og
mer over. Dette er også låta som illustrerer platas lydbilde best.
"San
Jacinto" starter lett med tangentspill på en xylophone, og en synth
som skaper en stemning i det fjerne. Gabriels sang er først myk og
forsiktig, men blir også her mer dyster og desperat etter hvert som låta
skrider fram. Med ordene "I hold the line, the line of strength
that pulls me through the fear. San Jacinto - I hold the line."
"San
Jacinto" omhandler ritualer i
en indiansk stamme. Hvor man er nødt
til å la seg bli bitt av en slange på toppen av et fjell.
På
slutten skifter låta helt karakter. Borte er de lette vemodige
stemningene. I stedet får vi noe metallisk lyd à la Depeche Mode.
Hvor Gabriel fortsetter å si "I hold the line" - som en
desperat mann som klamrer seg fast til noe.
"I
have the Touch" har gått uttallige runder på platespillerne
mine. Den er fengende, men passer ikke helt inn stemningsmessig.
Selv om Gabriel også her kan oppleves litt desperat når han synger
"Pull my chin, stroke my hair, scratch my nose, hug my knees. Try drink, food, cigarette, tension will not ease. I tap my fingers, fold
my arms, breathe in deep, cross my legs. Shrug my shoulders, stretch
my back - but nothing seems to please." Men jeg opplever teksten som mer
humoristisk enn desperat. Akkurat denne verselinjen er låtas høydepunkt,
og en tekstlinje jeg tidlig lærte meg utenat.
Gabriel
bruker her enkle virkemidler for å gjøre den så fengende som den
er. Med tunge, rytmiske trommer av ulike slag, og en pågående
melodi. Men det fungerer veldig bra, og gjør dette til et høydepunkt
på plata. Den var også med på samleplata ("Shake
The Tree")
til Gabriel. Men da i en
annen og mer rotete versjon. Denne albumversjonen er klart best.
Deretter
roes det helt ned i "The Family and the Fishing Net".
Av mange regnet som den beste låta på plata. Det starter med en
dyster synth (igjen), og noe afrikansk sang og fløytespill. Før
trommene går raskere, og låta blir mer rytmisk. Selv om det ikke
er så lett å høre, er bruken av synthesizere utstrakt her. Med
hjelp av flinke folk som Julian
Mendelsohn, Stephen Paine og David
Lord, som alle har synthesizere som sitt område. Låta endrer
stemning og takt flere ganger underveis. Fra det helt nakne, til en
tyngre mer 'sugende' takt. Den minner også om endel av låtene på
"III".
Bla. "Intruder".
Side
2 starter med "Shock the Monkey" som
er en av Gabriels mest kjente låter, og den som gjorde at jeg
fattet interesse for ham. Det er en veldig merkelig låt, samtidig
som den er fengende. Det rytmiske, pågående lydbildet, apen vi
synes å høre i bakgrunnen, og Gabriels falsett stemme, skaper en
spesiell og spennende stemning. Måten å synge på, som kan minne
om indianersang, er ikke ulik det Adam Ant
gjorde på samme tid.
Vi
aner både desperasjon, rastløshet og frykt i denne låta, som
omhandler elektrosjokk-terapi. Den skiller seg ut fra alt
annet Gabriel har laget, og en merkeverdighet i forhold til det som
ellers ble laget på 80-tallet.
Så
roes det pånytt ned igjen, i "Lay your hands on me".
Og igjen er det rytmen og stemningen som er det essensielle. Vi hører
merkelige lyder i det fjerne, og ulike synthriff som skaper en trykket
stemning. Gabriel synger igjen på en 'indiansk' måte.
Hvor vi føler oss hensatt til Mellom-Amerika en gang for lenge
siden. Trommetakten er truende, og den går raskere og raskere mot
slutten av låta. Ambient stemningsmusikk kan være et passende
uttrykk for denne låta.
"Wallflower"
er befriende enkel i lydbildet. Med kun piano, bass og Gabriels
stemme. Her er vi trygt tilbake i England. I denne lavmælte
balladen som kan minne om "Here comes the Flood"
i lydbildet.
For
å gi plata en markant avslutning har Gabriel lagt inn den karneval-lignende låta "Kiss of life",
som siste låt på plata. Og som i "I
have the touch" er det de ulike trommerytmene som dominerer. Selv
om det også lurer noen el-gitarer og synthriff i bakgrunnen.
Rytmene i "Kiss
of Life" er enda heftigere og pågående her enn i
"I
have the touch". På begge låtene må jeg gi Gabriel honnør for
å ha funnet fram til originale trommelyder.
Han
synger om denne store kvinnen som han danser med. Det gjør at
tankene mine går til de frodige, overvektige brasilianske damene
som ikke lar det være noen hindring for å kaste seg med i
karnevalsdansen. Også dette er en låt jeg har hatt stor sans for
opp gjennom årene, og er nok blant de mest spilte låtene jeg har.
"IV"
ble stort sett godt mottatt da den kom. Man ga Gabriel honnør for
å prøve å skape noe nytt. I miksen av World music og trad.
pop/rock. Noe som ble mer moderne i årene som fulgte. Plata klarte
en 6. plass i Storbritannia, 28. plass i U.S.A. og 15. plass i Norge. Noe som var positivt.
Etterfølgeren til den het "So",
og ble det store salgsmessige gjennombruddet for Peter Gabriel.
Men
da med mye mer mainstream musikk enn her.
"IV" er
en av de viktigste plateutgivelsene slik jeg vurderer det. Og en
plate som har påvirket min oppfatning av god musikk.
|
