|
Bryan
Adams fra Vancouver, Canada hadde i flere år spilt i lokale band som Shock
og Sweeny
Todd
da han i 1980 valgte å gå solo. Han slo seg sammen den
profesjonelle låtskriveren
Jim Vallace
og ga ut debutalbumet "Bryan Adams".
Til liten interesse i Canada. Oppfølgeren "You got it, you want it"
gjorde det bra i Canada med 4 hitsingler. Men med "Cuts like a Knife"
kom gjennombruddet, også i U.S.A. Med fine plasseringer for både
albumet og singlene. På samme tid skrev
han og Wallace låter
for andre artister som Bonnie Tyler, Loverboy
og Kiss.
Med "Reckless" fra 1984 lå hele verden for Adams' føtter. 1.
plass på Billboard i U.S.A. for albumet og singelen "Heaven".
Samt 6 singler inne på topp 20 var imponerende. Også ellers i
verden gjorde han det bra. (2. plass i Norge for albumet). Rundt
1985 var Adams like stor som Bruce
Springsteen og Dire Straits.
Musikken
hans var ikke den mest originale. Mainstream pop/rock er et passende
uttrykk, eller adult oriented rock (AOR) som amerikanerne sier. Han hentet inspirasjon fra både Heartland rockere som
Bruce Springsteen, Bob Seeger og
John
Cougar Mellencamp, og band som Kiss,
Aerosmith
og
Rolling
Stones.
Adams
var sjelden en favoritt blant kritikerne eller forståsegpåerne.
Men folket elsket ham. Musikken passet til alene hjemme-festen,
bilstereon, dansegulvet, og gutterommet med luftgitar. Når man ser
hvor vanskelig det var for ham å følge opp plata, skjønner man at
den nok hadde visse kvaliteter.
Personlig
hørte jeg om ham første gang da jeg kjøpte meg "Faster
than the speed of Night" med
Bonnie
Tyler.
Hvor "Straight
from the heart" og "Take me Back"
er skrevet av ham. Og da plateselskapet hans reklamerte for plata "Cuts
like Knife" i avisene. Men det var med låter som "Heaven",
"Run
to you" og "Summer of 69",
jeg hørte ham synge selv for første gang. Låtene hans syntes å være
overalt i en periode. På enhver fest, på radio, og i butikkene.
Men allerede da var det uglesett å like Bryan Adams. Det var noe
jentene og fjortisene gjorde. Og heller ikke jeg var overbegeistret
over hva jeg hørte. Anglofil poporientert som jeg var på den
tiden. Men jo flere fengende låter jeg hørte fra albumet, dess mer
måtte jeg si meg enig i at karen var dyktig til å lage gode låter.
"Reckless"
er jo rene "Greatest Hits"-samlingen. Med hitèr som "Somebody",
"Run to you", "Summer of 69", "Heaven",
"It's only love", "Kids wanna rock" og "One night
love affair".
Min
interesse for albumet i dag ligger nok fortsatt i de gode enkeltlåtene,
og at dette er skikkelig 80-talls nostalgi. Det ligger tross alt
en del minner i de låtene. Det blir litt av det samme som med Heart
- 'harry' musikk, men fengende og nostalgisk.
Plata rocker løs med singelhiten "One night love affair". En låt jeg ikke la merke til den gangen plata
kom ut. Det er en fengende låt om tomheten man føler ved 'one
night stands': "Oh - and now we're left with nothin'".
Det er dessverre sjelden det er så mye å hente av interesse i
tekstene til Adams. Det er mest denne 'feel good' følelsen
låtene gir, som er verd å ta med seg. Det er godt driv i låta, og
en fengende melodi.
"She's only happy when she's dancin'" har stjålet gitarriffet
fra Rolling Stones. Låta mangler dybde, der den kjører på
refrenget, om og om igjen. Men på fest fungerer det nok veldig bra.
Lou
Gramm
fra Foreigner
hjelper
til på koringen.
"Run
to You" var første singel fra albumet, og en stor hit over hele
verden. Den har også blitt covret av mange artister i ettertid.
Bla. Rage
som laget en househit av den på starten av 90-tallet. Låta
regnes også av mange som den beste låta Adams har skrevet. Den
handler om en fyr som dras mellom to damer. Stemningen, og
gitarriffene er det man bør få med seg i denne fine låta. I
tillegg til en godt komponert melodi.
"Heaven"
er balladen over alle ballader, og en av mine absolutte favorittlåter,
også i dag. Obligatorisk som siste klinelåt på festen eller
ungdomsdiscoen. Den har et nesten himmelsk komp, med sitt vennlige
keyboardspill. Gitaren tar aldri fokus fra Adams' sang, og fungerer
kun som stemningsfullt komp.
"Heaven"
er en optimistisk låt. Som om man har vært nede i en bølgedal,
men at nå skal alt bli så mye bedre: "We've been down that
road before. But that's over now. You keep me comin' back for
more". Og "It isn't too hard to see. We're in heaven".
En
perfekt start for alle kjærestepar å ha som 'sin' låt.
En låt man klinte til for 30 år siden, men som man fortsatt føler
tilhørighet til. Men det er først og fremst den fine melodien, og
Adams engasjerte sang som gjør dette til et så minnerikt øyeblikk
i musikkhistorien.
"Somebody"
gjorde det også bra som singel. Den er en mer rett fram rocker.
Med heavygitar og et fengende 'sing-a-long' refreng.
"Reckless"
er rene hitparaden, med sterke, fengende singelhits. Og det
fortsetter på side 2 med klassikeren "Summer of 69".
I 2015 kan vi mimre til "Reckless". Men i 1984 var det Adams selv som mimret
tilbake til sine ungdomsår. Dette er en låt med en tekst man
lytter til. Det er ikke vanskelig å se for seg Adams i unge år som
sammen med kameratene gjør sine første steg innen musikken, og i
forhold til damene.
Låta starter med et tøft el-gitarriff og
Adams sang: "I got my first real six-string. Bought it at the
five-and-dime. Played it till my fingers bled. It was the summer of
'69.". Og
resten av låta er ren plankekjøring. En fengende og sjarmerende låt,
det er lett å like. Singelen oppnådde en sterk 5. plass på Billboard.
"Kids
wanna rock" er en den mest 'heavy' av låtene på
plata. Som for å vise at Adams behersker å spille heavygitar
også. Den
har et voldsomt driv, og gikk nok hjem hos gitaronanistene. Den
minner meg litt om "I
love Rock'n roll" med Joan Jett.
Og gjorde seg nok bra live, og på ungdomsfester hvor folk var
begynt å bli god i farta.
"It's only Love" fortsetter hitparaden. Dette
er en av de beste låtene på plata, da den er velspilt, med
bestemte gitarriff og flott sang fra Tina Turner og
Adams.
Det er en sjarmerende sang om at man ikke skal ta kjærligheten for
alvorlig: "And if your life ain't worth livin'. And you're ready to give in. Just remember. That it's only love."
Gitarspillet
til Adams mellom de vokale partiene er minst like fint å høre på
som duetten mellom de to. Bryan Adams er en dyktig gitarist. Noe som
man lett glemmer pga. den kommersielle suksessen han opplevde.
De
to siste låtene på side 2, er også de mest ukjente på plata. "Long
gone" er en humoristisk låt om en fyr som blir skilt fra kona, og
som kun sitter igjen med klærne han har på seg. Men som ikke
fortviler for det. For han føler seg sikker på at kona kommer
tilbake for å hente resten av ham også. Låta går i lett boogie
rock. Og gitarriffene er igjen ganske så likt det Rolling
Stones hadde, f.eks. på "Tattoo You". Den er rytmisk, nesten dansende i
gitarkompet. En helt grei låt. På slutten finner han plass til en
munnspill solo.
Plata
avsluttes med "Ain't gonna Cry".
Som også har en humoristisk tekst. Om en fyr som er sammen med en
dame i mangel av noe bedre, og fordi han rett og slett er desperat: "I needed you like a disease". Og Adams er litt stygg når
han sier "Next time maybe re-arrange your face".
Man
kan kjenne seg igjen i situasjoner fra ungdommen da man gjerne traff
en dame med uærlige hensikter, og etterpå fikk problemer med å
komme seg ut av situasjonen. Artig tekst, men rotete låt. Selv om
den rocker bra.
Bryan
Adams klarte i ettertid kun i enkeltlåter å gjenskape magien fra
denne plata. "Everything
I do" fra 1991 var en giganthit, men albumet som fulgte var ikke
noe minnerikt øyeblikk. Etter det har Adams kun dukket opp ved
enkeltanledninger. Jeg er ikke noen stor Adams-fan. Og har vel
egentlig kun et perifert forhold til ham. Men "Reckless"
innehar sjarm og kvaliteter som gjør at jeg regner den som en av de
store utgivelsene.
|
