|
The
Damned var en av de store bandene i pønkens korte gullalder. Hvor særlig
debutalbumet fra 1977 "Damned Damned Damned" ble
lagt merke til. Også "Machine Gun Etiquette"
og "The
Black Album" var sentrale album i pønkæraen.
Bandbesetningen
i Damned var i stadig forandring. Men Captain Sensible,
Dave
Vanian,
og Rat
Scabies
var hele tiden sentrale medlemmer. Faktisk var Jon Moss
en kort tur innom bandet også før han ble med i Culture Club.
Frontfigur i bandet, Captain Sensible ga seg i Damned etter
"Strawberries" i fra 1982. Noe som ga ham en større suksess enn
det The Damned hadde opplevd til da, med bla. 1. plass i
Storbritannia med låta "Happy Talk". Men så gikk det bratt nedover med ham.
The
Damned fortsatte med samme besetning som på
"Strawberries" minus
Sensible,
og nådde nye høyder med "Phantasmagoria" fra
1985.
Musikalsk var dette noe helt annet enn det de hadde gjort noen år
tidligere. På samme måte som The
Stranglers, Johnny Rotten, The Clash, Paul Weller (Jam),
og Billy
Idol (Generation X) og mange andre av pønkbandene fra 70-tallet, valgte The
Damned å lage mer melodiøs, og tilgjengelig musikk på 80-tallet. Man hørte det allerede på "Strawberries" fra
1982, som inneholder elementer fra både pønken og goth-popen.
"Phantasmagoria"
er en sjarmerende smørje av ulike stilarter. Først og fremst er det
pop. Med elememter av gotisk rock, Ennio Morricone-lignende western-gitar, teater, new wave, 60-talls stil, og
'dracula'-stemninger. Melodiene er fengende og
stemningsfulle. Og sanger Dave
Vanian har
en fascinerende og kraftfull stemme. I det ene øyeblikket høres
han ut som en ulv, i det neste er stemmen sår og forsiktig. Han har
alltid hatt et dracula-aktig utseende, og vært opptatt av det
teatralske. Han hevder selv at han var kirkegårdsgraver før han
ble oppdaget av
Sensible og Scabies,
uten at noen kan bekrefte at dette stemmer.
Første
gang jeg hørte om The Damned, var i pønktiden. Jeg tror aldri jeg
klarte å få med meg hva som var Damned musikk, men jeg husker en
del eldre skolekamerater digget dem. Jeg husker jakkemerkene,
grafittien på veggene, og coveret til
"Damned
Damned Damned". De ble en form for barndomsminner.
Jeg
ble derfor nysgjerrig på Damned da jeg så videoene til "Shadow
of love" og "Is it a Dream".
Plata kjøpte jeg da jeg kom over den på platesalg.
Jeg
var veldig fascinert av det mystiske coveret med en mørk vakker
dame, på en gammel kirkegård. Gotisk og vakkert. Den dag i dag
anser jeg det til å være det flottest platecoveret som er laget. Det står
også i stil med musikken som er mystisk og vakker.
Plata
starter lett jazzete i "Street of dreams",
som er en av de bedre låtene på plata. Før noen trompeter, og
forvrengte saksofoner lager en storslått stemning. En hissig
trommetakt ligger i bakgrunnen og driver låta framover sammen med
Vanians fine vokal. Mens resten av bandet korer "huiooh"
et sted der bak. Låta er rastløs, dramatisk, fengende og storslått.
Et 50-talls aktig gitarriff bringer oss tilbake i tid. Mens en
spansk flamenco-gitar tar oss med til Spania. Alt dette i løpet av
vel 5 minutt. Det er så man blir kastet tilbake i stolen av det
voldsomme lydbildet.
Deretter
får vi singelhiten "Shadow of Love" som
med en
Morricone-lignende bassgitar, kjappe skarptrommer, og noen ulvehyl i
bakgrunnen skaper en merkelig stemning. Man vet ikke om man er i
Transylvania eller Texas. Tempoet er også litt 50-talls. Men en
fengende låt er det. Bandet Danny
Wilson laget
2 år etter en låt som ligner på denne, i "A Girl I used to Know".
"There'll
come a Day" er også en rask låt. Men den er litt mer
forutsigbar, og rett fram. Vanian er nesten crooner-aktig i stemmen. Et
glam-aktig gitarriff kommer også inn og gir låta
et tøft preg. Trommespillet har et mye høyere tempo enn resten av
låta, noe som gir en tilsiktet, urolig stemning.
I
"Sanctum
Sanctorum" er det nesten så hårene reiser seg på ryggen. Med torden
og lyn, regn som siler ned, og gammeldags kirkeorgel spill i starten
av låta. Man føler at vampyren skal gjøre sin entre når som
helst. I stedet får vi en mørk og gotisk ballade. Med dramatisk
pianospill, som etter hvert blir kompet av orkester, noe som gjør det
storslagent og vakkert. En vakker damestemme høres også i det
fjerne.
Melodien
er litt gammeldags i stilen. Litt a' la' "Johnny remember me" fra 1961. Musikken hadde passet bra som soundtrack
til en spøkelsesfilm eller vampyrfilm. Dette er ihvertfall låta
som tydeligst bekrefter ryktet Damned hadde på denne tiden, som et
gotisk vampyrband. En utrolig fin låt.
Side
2 på LP-en starter med singelen "Is it a Dream".
Det var den som sammen med
"Shadow of Love"
vekket interessen min for The Damned. Den er en av de mer straighte
låtene på plata. Med sin pene og vennlige sang. Pianospillet er
også pyntelig og avdempet. Låta er flott arrangert med strykere.
Og måten resten av bandet korer på refrenget "oooh! Is it a
dream", er også flott. Men det blir likevel litt pregløst.
Med
unntak av "Eloise", er alle låtene på plata skrevet av
bandet i felleskap. Også denne, men i tillegg har de fått hjelp
fra nevnte Captain
Sensible.
"Grimly
Fiendish" var første singel fra plata, og også den største hiten
fra plata, om man ser bort fra
"Eloise". Det er en morsom låt i beste Madness stil. Ikke ulik "Driving in my Car". "Grimly
Fiendish" handler om en småkriminell fyr. Med klaverspill, trompeter,
og et kjapt, fengende tempo. Den har også mye Beatles i seg, og ligner veldig lite på den
gotiske stemningen som ellers er her. Men en fengende låt er det.
"Edward
the Bear" er en låt som kan minne litt om Damneds pønkperiode. Der
de synger på cockney. Og i refrenget
gjentar de "Who's the sucker now, who's the sucker now". Slik
som refrengene gjerne var på den tiden.
I
"The
Eight Day" er de tilbake på sporet med Vanians uttrykksfulle,
mystiske stemme. En rask el-gitar og kjapp trommespill bidrar til
å gjøre den til en rocker.
Instrumentalen
"Trojans" avslutter tilsynelatende plata, på en
stemningsfull måte med lett pianospill og keyboard. En el-gitar i
bakgrunnen bidrar til å gi låta en viss dramatikk. Midtveis får
vi også en saksofonsolo. Og mot slutten går det fortere og
fortere, og lydbildet blir mer pompøst. Med synthesizere og ulike
effekter. Låta kunne sikker vært brukt som stemningskaper i en
film. En behagelig låt å lytte til.
Som
et overraskende bonusspor (ihvertfall på LPen min) får vi Damneds store hit "Eloise".
Den er ikke nedtegnet på coveret, og jeg ser heller ikke at den
blir tatt med på de ulike oversiktene over låtene på "Phantasmagoria".
"Eloise" kom ikke ut på singel før i 1986, mens albumet
kom i 1985. Men det er mulig de har lagt den ved på en senere
utgave av plata.
"Eloise"
nådde 3. plass på singellisten i Storbritannia. Men det er egentlig en gammel
hit med Barry
Ryan,
fra 1968. I Damneds versjon har den blitt en fengende pompøs, og
vital låt. Som skifter mellom det yndige, forsiktige, for så å gå
rett over i et pompøst, storslått parti. Midtveis i låta har de
lagt inn et svalt, gotisk parti, hvor man aner noen spøkelsesaktige
stemmer i det fjerne, før det pånytt braker løs i høyt tempo.
Vanians sang om denne Eloise er gjort på en intens, og forgudende
måte. Det er så man lurer på om det dreier seg om syk kjærlighet.
The
Damned makter her å kombinere sitt gotiske utrykk,
med en fengende melodi. Og gjøre det til en av de beste låtene 80-tallet hadde å by på.
Med
suksessen til "Phantasmagoria"
(11. plass i Storbritannia), og "Eloise", var The Damned på høyden av sin
karriere. Aldri før hadde de vært så populær og omtalt. De
turnerte U.S.A., Europa og østen med stor suksess. Men med oppfølgeren
"Anything"
gikk det ikke så bra, selv om jeg synes også det er et flott
album. Og i 1989 valgte de å gå hvert til sitt. Selv om de har
hatt uttallige 'reunion' konserter i ettertid.
For
de som liker band som The Sisters of Mercy,
80-talls Stranglers,
Cult og
Clan
of Xynox,
må denne plata være midt i blinken. Og også for de som generelt
liker god pop. For dette er absolutt en av 80-tallets beste
utgivelser.
|
