|
"Lament"
var den fjerde plata Ultravox
gjorde sammen med Midge Ure.
Mange anser den også for å være deres beste. For min egen del tok
det faktisk flere år før jeg oppdaget storheten i den. Den framstod
for meg, og sikkert mange andre, som litt anonym. Man må høre på
den endel før man får taket på den.
På
tidligere album hadde de fått hjelp fra berømtheter som George
Martin,
Steve Lillywhite, Brian Eno og Conrad Plank.
Denne gang valgte de å produsere plata selv, noe som ikke har gjort
produksjonen dårligere. Heller bedre og mer variert. Plata består
av kun 8 låter, på underkant av 40 min. til sammen. Dermed har de
sluppet unna unødvendig fyllstoff. Selv om cd utgivelsene i ettertid
gjerne er supplert med en eller flere remixer av "White China"
og
"One Small Day".
Plata
starter med den rytmiske "White China",
som plasserer plata trygt i et syntetisk landskap. Endel Ultravox fans
synes den blir litt overkill. Personlig synes jeg den er fengende og
flott. Den kan også ses på som et forsøk fra Ultravox å tekkes
dansegulvet. Da den har noe av det samme rytmiske lydbildet som New
Order hadde suksess med. Det ble også laget remixer av den. Til D.J.ènes
store glede.
Det
fortsetter med 1. singelen fra plata "One Small Day".
Den kom ut i en tid da flere av synth / pop bandene fra starten av 80
- tallet ga ut gitarbaserte låter. Spandau Ballet hadde "Highly
Strung", The Human League hadde "The Lebanon". Ultravox hadde "One Small Day". Jeg husker jeg ble skuffet da jeg hørte den første gang. Jeg
fryktet jeg hadde mistet det Ultravox jeg likte så godt, med synth
basert musikk. Men i ettertid klarer jeg fint å glede meg over denne
flotte låten. Melodien er fin, og gitaren tar aldri fokusen bort fra
selve låta. Og om man hører etter er det nok av syntetiske detaljer
på låta, som gjør at den egentlig ikke skiller seg så veldig ut
fra tidligere låter med bandet.
Jeg
velger å se på låta som en hyllest til kelt - rock trenden på
denne tiden med Alarm
, U2,
Simple
Minds
og Big
Country.
Midge Ure er selv skotsk, og følte muligens tilhørighet i denne nye
trenden.
"Dancing with tears in my Eyes" er den STORE hitèn fra denne plata. Som
første singel hadde "One Small Day"
kun klart 27. plass i England, og "Lament" var
i ferd med å bli glemt, nesten før den var kommet ut. "Dancing with tears in my Eyes" endret på det. Den gikk helt til 3. plass på listene i England.
Noe som var deres beste plassering, etter "Vienna".
Det medførte et løft for albumet på listene også. Med en fin 8.
plass.
Låta
er rett fram pop. Med en veldig fengende melodi og komp. Den minner
mer om låtene fra "Quartet", og f.eks. "Hymn",
enn noe av det som ellers befinner seg på "Lament".
Rytmen er rask, med Ure`s såre stemme i denne klassisk inspirerte låta.
I teksten synger Ure om en siste dans med sin kjære før Atomkrigen
bryter løs. Hvor tårene naturlig nok ikke er langt unna. Veldig
fortjent at dette ble en stor hit.
Tittellåta
"Lament" (gaelisk for klagesang) var også ute på
singel. Litt usikker på hvorfor. Da låta ikke har noe umiddelbart
hit potensiale. "White China"
tror jeg ville gjort det bedre. Men det var kanskje for å vise
spennvidde på dette albumet. Fra kelt rock inspirert, over til
synthpop, og så denne litt innadvendte, østen inspirerte låta. Det
høres ut som de slår på en xylophon (tangentinstrument), for å få
det Japan lignende riffet. Det er takten, atmosfæren, og de små
detaljene det er verd å merke seg ved her.
Litt
merkelig at de valgte et gaelisk ord som tittel på en låt som lar
tankene fly til Japan. Men likefullt en veldig fin låt.
Side
2 på LP-en starter med den flotteste låta på plata. Den vakre og
stemningsfulle "Man of two Worlds".
Det starter med noe typisk synthkomp som vi kjenner igjen Ultravox på,
før det går over i en sval stemning med Mae McKenna`s vakre
gaeliske sang. Og man får følelsen av at dette er alvesang fra en
svunnen tid. Den gaeliske sangen blir flettet sammen med det moderne
kompet på en flott måte. Noe som helt fra starten av gjorde dette
til min store favoritt låt. Noe jeg vet jeg ikke er alene om. De jeg
kjenner som har hørt den, liker den veldig godt.
"Heart
of the Country" er litt lik "Lament"
i stemning og rytme. Før den går over i et symfonisk parti som lar
tankene gå til "Visions
in Blue" fra "Quartet".
Låta er velprodusert og behagelig. Og det syntetiske lydbildet får
komme i forgrunnen, uten at det ødelegger dens melodiøse og
stemningsfulle preg.
"When
the Time comes" er den mest anonyme låta på plata. Den fungerer
mer som bakgrunnsmusikk til en eller annen krim. Om man ser bort fra
det vokale partiet. Men likefullt helt greit å høre på.
Plata
avsluttes på en fin måte med favoritten for mange fra denne plata.
Nemlig "A
friend I call Desire". Den minner meg litt om
"The Song (we Go)" fra "Quartet"
i både melodi og trommerytme. Den har også en bassriff som gjør at
den kan minne om tidlig
New Order.
Også her har de funnet plass noen el. gitarer.
Det
er en engasjerende og fengende låt. Med et pågående komp. som gjør
at man lett blir revet med.
"Lament"
er den siste klassiske Ultravox plata. Oppfølgeren "U-Vox"
var en flau affære. Og platene som ble gitt ut under Ultravox navnet
etter den, er ikke ekte Ultravox plater, da både Midge Ure,
Chris
Cross
og Warren
Cann
mangler. "Lament"
er nok også den plata som har stått seg best i de 20 årene som er gått
siden Ultravox var på høyden. Da låtene har et mer balansert
lydbilde. Og ikke er så typisk 80 - talls synthrock aktig. Så får
man selv avgjøre om det er en fordel eller ikke.
Plata
er kanskje også mer lavmælt i sitt uttrykk i forhold til de andre
platene, noe jeg tror hindret den fra å få samme oppmerksomhet som
f.eks. "Vienna"
og "Rage in Eden".
En annen årsak kan være at interessen for synth musikk hadde begynt
å falme i 1984. Noe som gjorde at Ultravox ikke var like hipt som
noen år tidligere. Synd for Midge og co. som hadde laget et mer enn
respektabelt album.
|
