|
"The Hurting" var Tears for Fears' debutalbum. Og
en suksess både hos platekjøperne og kritikerne. 1. plass på
den britiske albumlisten, og 3 singler inne på topp 5 er
sensasjonelt bra av et debutalbum.
Curt
Smith og Roland Orzabal
framstod som svært voksne. De to 22 år gamle guttene fra Bath
hadde tatt utgangspunkt i et tungt psykologisk tema. Nemlig Primal scream teorien
til Arthur
Janov. Også
bandnavnet var hentet fra hans bøker. Teorien går i korthet ut på
at en psykolog presser fram minner, bilder, og opplevelser fra
barndommen, slik at man kan bearbeide dem - en smertefull og
vanskelig prosess. Låter som "Suffer
the Children" og "The Hurting" omhandler
dette temaet.
Musikalsk
klarte Tears for Fears å skape en til tider dyster, og kaotisk
stemning. Men samtidig også fengende og med et moderne lydbilde. På
bakgrunn av denne plata havnet de raskt i kategorien synthpop-band.
På linje med
O.M.D.,
New Order og Talk Talk. Mange trakk også linjer til den
depressive musikken til Joy Division.
Imagemessig var de ikke så ulik mange av de andre popbandene som slo
gjennom på denne tiden. Med sitt stylede, 'pen gutt'
image. Som skapt for cover, videoer, og postere. Veldig mange unge
frustrerte ungdommer kjente seg igjen i musikken og stilen til Tears
for Fears.
Personlig
gikk denne plata meg hus forbi da den kom ut i 1983. Jeg var veldig
opptatt av lignende popmusikk på den tiden, så det burde vært et
opplagt valg allerede da. Grunnen kan være at de ikke slo gjennom i
Norge med denne plata. Og når de norske mediene ikke nevnte de, ble
det vel til at heller ikke jeg merket meg ved dem.
Det
var først etter å ha anskaffet meg "Songs from the Big Chair"
fra 1985, at jeg ble nysgjerrig på deres tidligere materiell. Jeg
ble i første omgang fascinert av coveret med den triste gutten på
forsiden. Noe som minnet meg om "War"
med U2 fra samme år som denne.
Jeg
merket med en gang at musikken hadde et annet lydbilde enn det jeg
hadde likt så godt på "Songs from the Big Chair".
Mer dystert, mindre tilgjengelig, og enklere produksjonsmessig. Men
det var også endel låter jeg falt for med en gang. På denne tiden
visste jeg ingenting om hvilke låter som hadde vært på singel, og
hvordan albumet hadde gjort det i England. For meg kunne dette
likegodt vært en merkverdighet a' la'
"The Gospel according to the Men in Black" med The
Stranglers.
Jeg fikk sjansen til å lytte til platen og gjøre meg opp en
mening helt på egen hånd, uten noen referanser som kunne påvirke
utgangspunktet mitt. Når jeg tenker etter er det ikke ofte jeg har
hatt sjansen til det med en plate.
Plata
starter på en fengende og dynamisk måte med tittelkuttet "The
Hurting". Den skifter mellom pompøst synth/el. gitar komp, og
enkel kassegitar. Noe som gjør den interessant å lytte til. Primal
scream-teorien kommer tydelig til uttrykk her: "Could you ease
my load. Could you see my Pain.
Could you please explain. The Hurting". Jeg ser for meg personen med
traumer, som går til psykologen for å få hjelp til å finne
svaret på sine problemer. Dette er en låt jeg hele tiden har likt
godt, og som jeg ser på som en av de beste sporene, på en plate
med mange gode spor.
"Mad
world" er en annen flott låt. Den tok det meg lengre tid å komme
under huden på, da jeg synes refrenget blir litt for gjentagende og
enkelt. Men drivet i låta, og den melankolske, dystre stemningen
fenger. Låta er synthete på en fin måte, da den lager en flott
rytme som også kjennetegner låta. Den er ofte tatt med på ulike
"synthesizer collection" album. Noe som blir litt feil, da
en el. gitar og andre tradisjonelle instrumenter er like mye til
stede.
"Mad world" var den største hiten fra plata med en
3. plass på den britiske singellisten. Den blir også gjerne tatt fram når
man skal spille typiske 80-talls låter.
"Mad
world" ble også til alles overraskelse den mest solgte låta på
den britiske listen i 2003, da den toppet i flere uker i Michael
Andrews versjon. Noe som gjorde at mange fattet interesse for Tears for
Fears' plateproduksjon. Noen kroner innen på kontoen til låtskriver
Roland
Orzabal
ble det nok også. Forøvrig er alle låtene på
"The Hurting"
skrevet av Orzabal.
Hitparaden på plata fortsetter med en låt jeg liker enda
bedre, nemlig "Pale
Shelter". Den var 3. singel fra plata, og nådde en fin 5. plass på
den britiske
singellisten. Den har et vennlig lydbilde med
Curt
Smiths vokal, og et fint gitarriff som kommer inn med korte mellomrom. Av
og til kan det være vanskelig å vite om det er en gitar man hører,
eller om det er en synth. Også vekselbruken mellom Smiths' og
Orzabals stemmer, gir en fin virkning. Smith starter med "When you don't give me
love", og Orzabal svarer med "You gave me Pale shelter".
Låta
er velkomponert og fengende. At det ble en stor hit var vel fortjent.
Deretter
kommer platas svakeste låt, i "Ideas as Opiates". At melodien er middels dårlig, er en ting,
pianospillet er avdempet og vennlig. Men de har lagt inn en
fryktelig, monoton synthrytme i låta. Den er så banal og barnslig
at man blir flau på deres vegne. Jeg hadde et Casio
mini orgel på midten av 80-tallet som jeg kjøpte i Syden. Og den
laget akkurat den samme teite lyden.
Man
kan si at lydbildet på albumet med sin bruk av tidlig 80-talls
synth, er litt utdatert i 2004. men denne synthlyden var utdatert
allerede i 1983.
Heldigvis
tar de seg flott opp igjen i "Memories Fade".
Den makter å uttykke en kaotisk, depressiv stemning, men samtidig være
vennlig både i vokal og komposisjon. Dette er en låt som har stått
seg godt gjennom årene. Saksofonpartiet minner meg om "The Working Hour" på "Songs from
the Big Chair". På
en elegant måte skifter låta mellom Smiths litt innadvendte sang,
rett over i Orzabals mer klagende sang med ordene "Memories
fade but the scars still linger". Med et passe dramatisk komp
til.
Side
2 starter med "Suffer the Children",
en låt jeg helt fra starten av har hatt som favoritt på
denne plata. Den starter med en jungellignende rytme, og en
merkelig synthlyd, som for å gi den et litt surrealistisk preg. Før
det går over i et større, mer rytmisk komp. Med gitarer og
trommer. Låta skifter mellom et rockete komp, og denne
surrealistiske synthlyden. På slutten blir Orzabals fine sang
kompet av et barnekor - som for å understreke teksten, om barn som
lider. Og barn som er ensom? Jeg velger å se låta som en del av Primal Scream-teorien. At dette refererer til traumer
som en person har hatt i sin barndom.
Igjen
er det interessant å se hvordan TFF klarer å lage en låt som både
er fengende, melankolsk, og trist på samme tid. En låt som faktisk
var ute på singel allerede i 1981 (jeg har den i samlingen min),
uten å nå topp 40 listen. Noe den absolutt hadde fortjent.
Plata
fortsetter fint med "Watch me Bleed",
som er en rask gitarbaser låt. Curt Smith har en litt for vennlig
stemme til fullt ut å uttrykke smerten i låta. Men den rastløse
stemningen i kompet gir oss en følelse av denne personens psykiske
ubalanse. Når man leser ordene "Where do I go ? Where do I run ? What's left
of me or anyone when we've denied the hurting ?", skjønner man at
tankene jeg-personen har, ikke er så gode.
"Change"
skiller seg ut fra de andre låtene på plata med sitt mer
dansevennlige lydbilde. En hurtig rytme som kan høres ut som
tangentspill, men som mest sannsynlig er en synth, driver låta på
en fengende måte. Melodien er også av det lette, tilgjengelige
slaget. Men samtidig har den en melankolsk stemning som binder den
sammen med resten av plata. Midtveis får vi også et heftig 'synthsolo'
parti. Men det er denne tangentrytmen som gjør at man merker seg
ved låta. Den var
sammen med "Suffer the Children",
den låta jeg likte best. Og som ble spilt mer enn resten. Den ble
også en stor hit på singel, med en 4. plass i Storbritannia.
"The
Prison" uttrykker en verden i kaos, eller et menneskesinn i dyp
depresjon? Men som lytting er ikke låta mye verd. Med sitt masete
og stressende lydbilde. Den repeterer det samme vonde synthtemaet
til man er nødt til å kapitulere. Sammen med
"Ideas as Opiates" trekker
den ned helhetsinntrykket på plata.
"Start of the Breakdown" avslutter plata. Men bortsett fra det musikalske som
fungerer bra her, gir den gir oss ikke noen "happy
ending". Dette er starten på nedturen: "Is this the start
of the breakdown ? I can't understand you. Is this the start of the
breakdown ? Dermed slutter plata like dystert som den startet i
"The Hurting", uten noen særlige lyspunkt imellom heller.
En
hissig trommerytme og enkel pianopspilling i bakgrunnen gir låta et
urolig, men energisk preg. Melodien er fin, og Orzabal synger den
med den såre følelsen teksten uttrykker. Generelt er jeg mest glad
i Orzabals stemme, da den har et større register. Både tonemessig
og uttrykksmessig.
Det
er vågalt av Tears for Fears å ta utgangspunkt i et såpass
dystert tema, og gjøre det om til fengende musikk. Om de faktisk
mente noe med det, eller om det bare var for å bli lagt merke til,
skal stå ubesvart. Men at det fenget folket er helt tydelig.
Etter
dette albumet ble Tears for Fears mer popete og mainstream. Noe som
skuffet endel fans som hadde sett på de som et alternativ til Joy
Division, Nick Cave ol. De oppnådde stor suksess i U.S.A. og ellers i verden med
"Songs
from the Big Chair". Men salgsmessig gikk det faktisk tilbake i
Storbritannia. "The Hurting" ble stående som det mest populære
albumet der borte.
|
