|
Heart
hadde sin storhetstid på midten av 80-tallet, med topplasseringer i U.S.A. og resten av verden. Men historien om
bandet starter i 1963 i British Colombia, da brødrene
Roger
og
Steve Fossen, og Mike Fisher startet en gruppe de kalte Army.
I 1970 endret de navn til White
Heart, og så til Heart
samme år. Noe fart rundt bandet ble det ikke før søstrene Ann
og Nancy
Wilson ble med
rundt 1974. Først som kjærester til gutta, så som
medlemmer.
I
1975 ble bla. Howard
Leese medlem, og
gruppa fikk gjennombrudd med "Dreamboat
Annie" og
hitene "Magic
Man" og
"Crazy on You".
Samtlige låter var skrevet av jentene. Også oppfølgeren
"Little Queen" ble
populær, med topp 10 plassering på Billboard i U.S.A. og 2. plass
i Canada. Etter dette var det
turbulente år med blandet suksess og mange utskiftninger. Hvor bla.
Mark Andes og Denny Carmassi ble med i bandet.
Musikalsk hadde de startet som et folkband, men etter hvert utviklet
seg til å bli et straight rockeband. Etter to fiasko album i
"Private Audition"(1982) og "Passionworks"(1983)
tok de en pause. De var vraket av plateselskapet sitt, og folk hadde
mistet troen på dem.
De
bestemte seg da for å legge om stilen. De hadde lagt merke til de
nye strømningene i amerikansk musikk hvor heavypop band som Bon
Jovi og Van Halen
solgte mange plater. De bestemte seg for å gjøre
noe lignende. Og det ble umiddelbar suksess. Singlene
"Never", "What about love", "Nothin' at
all" og "These
Dreams" nådde
alle topp 10 på Billboard, og "These Dreams" gikk helt til
topps i U.S.A. Det samme gjorde albumet
"Heart". Noe som må ha opplevdes som
fantastisk for et band som hadde slitt i mange år.
For
meg personlig er det mange minner forbundet med denne plata. Den
markerte også en ny retning i min musikksmak. Før dette hadde jeg
vært prinsipielt imot heavy musikk. (Nå er vel ikke dette
skikkelig heavy). Så da en kamerat av meg stadig spilte denne mens
vi ragget rundt i byen, måtte jeg tilslutt medgi at det var bra. Og
dermed var en barriere brutt, og jeg skjønte at annen heavyrock også kunne være bra å høre på. Men jeg tror det var "These
Dreams" som
utgjorde vendepunktet. Den er rett og slett nydelig. På det
personlige plan var dette en følelsesrik tid, med mange nye
utfordringer. Og denne musikken forbinder jeg med flere av tingene
som skjedde på den tiden. Blant annet var den obligatorisk på
mange ungdomsfester fra den tiden, noe jeg ennå i dag husker denne
plata for.
Det
var nok ikke helt sturerent å like Heart, da de ble sett på som en
lettvekter innen rock. Europe
ble kalt heavypop, og Heart er nok i
den kategorien også. Selv om Heart var langt dyktigere. I dag er
slik musikk ondsinnet omtalt som puddelrock, pga. hårfrisyrene fra
den tiden. Så det er om mulig enda mindre ansett å like Heart i
dag, enn den gangen. Men jeg mener fortsatt at "Heart" er
et veldig bra album med tøffe låter som skaper stemning. Selv om
lydbildet umiddelbart kan oppleves som heavy, er det de fengende og
stemningsskapende låtene man husker etter å ha hørt plata et par
gang.
Det
starter frisk og tøft i
"If looks could kill"
som er en pågående sak. Refrenget er minneverdig med ordene: "If looks could kill. You`d be lying on the floor. You'd be
begging me please, please. Baby, don`t hurt me no more" - sunget
på en passe truende og intens måte fra de søte, men slagkraftige
søstrene Wilson. En svært populær låt, selv om den merkelig nok
ikke nådde topp 10 i U.S.A.
"What
about Love" er
den låta jeg først ble oppmerksom på Heart med. Da det var den
som ble spilt mest. Den starter rolig med et typisk 80-talls
keyboardriff, før vi får Wilson jentenes klagende sang. Sangen er
balladeaktig mens kompet er 80-talls med pompøse stemninger, og
overspillende el-gitarer. Banalt, men fengende. Og det oser
ungdomsminner av låta. Det er nesten så man ser deler av livet
passere i revy.
"Never"
er en mid-tempo låt. Den er rytmisk, og mer velspilt. Melodien er
flott, og man kan ikke unngå å bli imponert av Wilson søstrenes
stemmeprakt. Selv om de til tider overspiller, men det godtar jeg
fint. Refrenget "Never" er derimot ikke like fengende og
bra som i f.eks. "If looks could kill". Men den nådde en
flott 4. plass i U.S.A.
"These
Dreams" er
den store låta fra denne plata. Og det som medførte at jeg
tilslutt måtte kapitulerte, og innrømme at Heart var bra. 1.
plassen i U.S.A. var helt fortjent. Og den står ennå idag for meg
som noe av det bedre som er laget.
Selv
om den er typisk 80-talls i kompet, og like dramatisk som mange
heavyballader på denne tiden var, er den ikke så typisk likevel.
Det skyldes at i stedet for el-gitarene er det behagelig keyboardspill som står i fokus. Sammen med denne særdeles vakre melodien.
Mens Nancy Wilson ellers kan bli litt for skrikende i stemmen, er
det bare vakkert her. En skikkelig perle.
Noe
jeg har funnet ut nylig er at denne låta er skrevet av to karer jeg
kjenner godt fra annet hold. Nemlig Bernie
Taupin (tekstforfatter
for Elton John)
og Martin Page
(kjent for "In
the house of Stone & Light"
fra 90-tallet). Begge disse er engelskmenn. Paradoksalt ble ikke
denne låta eller plata noen salgsmessig suksess i Storbritannia.
Side
1 avsluttes med
"The Wolf" hvor
både vokalen og gitarene blir for masete. De regelrett skriker her,
og låta mangler en god melodi. Noe plata ellers er godt forsynt
med. Denne burde strengt tatt ikke vært med på plata.
Side
2 starter med et fengende gitarriff i "All
Eyes", ikke
ulikt The Hooters
på samme tid. Låta har noe av det samme drivet som "If
looks could Kill".
Og et veldig fengende refreng. En partylåt som nok gikk rett hjem i
de tusener av alene hjemme-fester, midt på 80-tallet.
"Nobody Home"
er en type låt
man enten kan kline til, eller lytte til. Med sitt avdempete komp,
og stemningsfulle keyboardspill. Dette er en låt jeg ofte har tatt
meg selv i å nynne på. Med refrenget "When you finally come
knocking, when you you finally come knocking, there'll be nobody
home, nobody home". Flott låt, selv om den nok høres utdatert
ut i dag.
"Nothin' at all" var den 4. singelen som nådde topp 10 i
U.S.A. Låta er mid-tempo, mer straight rock/pop, ikke ulikt Belinda
Carlisle. Og
teksten er litt banal, om denne forelskelsen som ikke er lik noe hun
har kjent tidligere. Men Nancy Wilsons rue, intense stemme gir låta
substans likevel. Jeg synes den er fengende, med et drivende
refreng.
"What
he don't know"
er en helt grei poplåt skrevet av Wilson søstrene. Mens de
tidligere skrev låtene sine selv, er det ikke mange av låtene på
dette albumet som er skrevet av dem.
"Shell Shock"
er i likhet med
"The Wolf" en låt jeg ikke helt klarer. Det pompøse,
overspillende powerpop-stilen blir for mye for meg. Det er som de
prøver å bevise at de egentlig er et metal band, noe de absolutt
ikke er. Og når Nancy Wilson skal synge heavy, blir det bare
skriking. Men den er drivende og tett, så den har nok sine
tilhengere.
Heart klarte å holde seg på topp noen år til, gjennom oppfølgeren
"Bad Animals".
En plate som også absolutt har sine kvaliteter. Den nådde 2. plass
på Billboard og 1. plass med singelen "Alone". Men
deretter gikk det nedover både med Heart og powerpop-sjangeren. I
dag er søstrene Wilson opptatt med diverse prosjekter utenom Heart.
Bla. har de dannet et akustisk band de kaller
The Lovemongers,
med bla. låtskriver fra denne plata
Sue Ennis.
Heart virker glemt idag. Men av og til kan det være hyggelig å ta
fram de gamle platene og mimre til en utskjelt musikkstil og en
fjern ungdomstid.
|
