Neil Young: Harvest Moon

Utgivelsesår: 1992

Produsent: Ben Keith, Neil Young

Låtskrivere: Neil Young

 

      Låtene:

1. Unknown Legend

2. From Hank to Hendrix

3. You and Me

4. Harvest Moon 

5. War of Man

6. One of These Days 

7. Such a Woman 

8. Old King 

9. Dreamin' Man

10. Natural Beauty 

 

Neil Young er en av rockens 'grand old men'. Og også en av de mest betydningsfulle. Han har vært med og preget musikken fra 60-tallet helt fram til idag. Han har en imponerende diskografi, både som soloartist, som medlem av Buffalo Springfield på 60-tallet, og Crosby, Stills, Nash & Young på 70-tallet. 

Gjennom disse har han bidratt med noen av de viktigste plateutgivelsene rocken har å by på. Med album som "Deja Vu", "Buffalo Springfield again"."Harvest", "After the Goldrush", "Tonight's the Night" m.fl.

Samtidig har han aldri vært redd for å gå nye veier. Det viste han ikke minst med elektroalbumet "Trans" fra 1983, og rockabilly albumet "Everybody's rockin'" fra samme år. Han har også gått fra det helt akustiske, over til mer heavy musikk, noe som har gitt ham både ros og ris. Men viljen til å prøve nye ting, skal Neil Young ha respekt for.

Neil vokste opp i Winnipeq, Canada sammen med sin mor. På lokale klubber traff han musikere som Joni Mitchell og Stephen Stills - personer som skulle være med å prege ham de neste årene. Senere dro Stills og Young til Los Angeles, der de møtte Bruce Palmer og Richie Furay. Sammen dannet de Buffalo Springfield - et av de viktigste countryrock bandene på 60-tallet. Bandet hadde hiter som "For What it`s worth", "Broken Arrow", "I Am a Child" og "Mr. Soul". I 1968, etter å ha gitt ut 3 album, valgte de å gi seg. Neil Young gikk nå solo. Fra 1969 til 1972 ga han ut 5 soloalbum. Hvorav tre av dem regnes som klassikere i dag: "Everybody Knows This Is Nowhere Warner", "After the Gold Rush" og "Harvest".  I 1970 var han i tillegg med på klassikeren "Deja Vu" med Crosby, Stills, Nash & Young. Noe som vel viser at kvantitet ikke behøver å gå på bekostning av kvalitet.

I årene etter ga han ut soloalbum, med varierende kvalitet. Samt at han dukket opp sammen med Crosby, Stills og Nash ved enkelte anledninger senere også.

Mitt forhold til Neil Young er mer diffust. Han har på en måte alltid vært der som en artist jeg har kjent til. Jeg tror fiaskolåta "Wonderin'" fra 1983 var det første jeg hørte med ham. Mens plata "Freedom" var den første jeg kjøpte, etter å ha blitt fenget av låta "Rockin' in the free world".  Men det var singelen "Harvest Moon" som gjorde at jeg virkelig fikk øyene opp for mannens musikk. Og siden har platene hans havnet i samlingen min, en etter en. Slik at jeg idag har 40 av dem.

Jeg kjøpte CDen "Harvest Moon" og ble betatt av den vakre, stemningsfulle musikken på plata. Mens Neil Youngs andre plater ofte var mer rockinspirert, var dette mye mer country-inspirert. En sjanger jeg i utgangspunktet ikke har så mye forhold til.

Plata må ha vært litt av en gave til country fansen. Og de som er et stykke oppe i årene. Da den kikker tilbake i tid på en måte som sikkert traff mange over 50 midt i hjerterota. Også meg, som ikke er over 50. Mange vil nok lure på hvorfor jeg har valgt å trekke fram akkurat denne plata i Neil Youngs store plateproduksjon. Når alternativene kunne vært "Harvest", "Everybody knows this is nowhere" eller "Tonight's the Night". Og svaret må være at ingen av dem er like stemningsfull og vakker som denne. 

"Harvest Moon" kom ut i 1992, etter han to år tidligere hadde eksperimentert med mer heavy stoff i "Ragged Glory".  På "Harvest Moon" som er en mer retroaktiv plate, roer han det helt ned. Her er det ingen skarpe kanter eller fussete gitarer. 

Plata er også ment som en hyllest til "Harvest" som hadde kommet ut 20 år tidligere. Han brukte også mange av de samme musikerne som hadde vært med på den platen. Samtidig kan den sees på som en hyllest til den amerikanske countrytradisjonen.  Hvor typiske country navn som Linda Ronstadt og James Taylor er med og korer.

Mens Young på "Harvest" var en ung mann, fylt av frustrasjoner. Fremstår han på "Harvest Moon" som en vis gammel mann, som ser tilbake på livet sitt med anger og vemod, men også mye takknemlighet. Og som ønsker å bruke anledningen til å hylle gamle venner, kjærester, og sin døde hund King!.

Plata starter med "Unknown Legend", en låt som også ble valgt ut til å være singel. Og det er en behagelig start. Med en vakker, melankolsk melodi. Kompet er avdempet med enkel kassegitar, munnspill og steel gitar. Neil Young synger denne fascinerende historien om en dame: "Somewhere on a desert highway. She rides a Harley-Davidson. Her long blonde hair flyin' in the wind". Er det en tidligere kjæreste han synger om? Den vakre, saktmodige sangen blir flott koret av Linda Ronstadt.

Den samme laid-back stemningen fortsetter i "From Hank to Hendrix". Hvor man føler seg hensatt til den amerikanske landsbygda. Man ser for seg to godt voksne mennesker som danser tett til denne låta. Slitne, men fylt av verdighet. Munnspill, og 'slidende' steel gitarspill, gir også denne et litt vemodig, men vakkert preg. Ordene: "From Marilyn to Madonna. I always loved your smile. Now we're headed for the big divorce, California-style", sier det meste om innholdet i dette låta. Et par som har holdt sammen i mange år, mens om nå skal skilles. Noe som er vemodig i seg selv.

"You and Me" er en naken og personlig låt, om hans forhold til kona, og de følelsene han har for henne. Den har et enkelt 'folkaktig' preg. Og er samtidig nesten sakral. Young og Ronstadt synger det meste av låta tostemt, like vakkert som Simon & Garfunkel "Sound of Silence"

"Harvest Moon" er platas høydepunkt. En låt de fleste har hørt, og som fanger mye av stemningen i plata. Igjen er det en rolig, vakker melodi, med avdempet komp, og vakker koring. Neil Young sier: "I want to celebrate". Og det han ønsker å hylle er kjærligheten, livet og folkemusikken. Igjen ser jeg for meg disse eldre menneskene som danser på lokalet. Et sted i midtvesten. Med slitne øyne ser de på hverandre, fylt med kjærlighet og forståelse. Slik også videoen til å låta beskriver det. Vakkert, og litt melankolsk.

"War of Man" er ikke like sval i lydbildet som de andre. Noe som har med temaet i låta å gjøre. Han tar for seg mannens manglende toleranse over for andre mennesker og naturen. Et tema Young også har vært innom på tidligere plater. Bla. på "Harvest". Noe som gjør at man kan se låta som en forlengelse av den. Refrenget "No one wins, it's a war of man", er like vakkert som noe annet her. Flere damestemmer som korer Young, bidrar til å gi "War of Man" et vennlig preg.

I "One of these Days" ønsker Young å hylle alle de vennene han har hatt i livet: "One of these days. I'm going to sit down and write a long letter. To all the good friends I've known". Det er en sterk låt. Fylt med følelser og melankoli, og kanskje et snev av dårlig samvittighet. Igjen er det et behagelig, countr inspirert komp. Hvor James Taylor og Linda Ronstadts vokalharmonier, gjør en vakker låt enda vakrere.

"Such a Woman" er sammen med titte låta, platas høydepunkt. Og en låt som ikke har countrypreget i seg. En vakker melodi som blir kompet av stemningsfull pianospilling, strykere, og kor. Låta har et litt gotisk preg. Man ser for seg Young sittende i en gammel kirke, spillende på piano. Mens et kirkekor synger et sted i bakgrunnen. Igjen hyller Young kvinnen i sitt liv: "You are such a woman to me. And I love you. Our love will live until the end of all time". Låta er orkestrert av Jack Nitzsche. En mann som også orkestrerte noen av Neil Youngs låter da han var med i Buffalo Springfield. Noe som forsterker retropreget på denne plata.

Fra det gotiske går det rett over i det amerikanske bondelandet i "Old King", hvor han med utpreget amerikansk dialekt og banjo synger om denne bikkja han en gang hadde: "I had a dog and his name was King. I told the dog about everything. There in my truck the dog and I. Then one day the King up and died". Låta er fin å høre på, og banjospillingen gir et varmt og jordnært preg. Dette er en sentimental plate, men jeg synes kanskje Young går litt langt når han velger å lage en hyllestsang om en hund, men han om det. 

I "Dreamin Man" bekjenner Young at han er en drømmer: "I'm a dreamin' man. Yes, that's my problem". Og ingen tviler vel på at det kan stemme. Også dette er en sval låt, med rolig kassegitar og steel gitar. På refrenget blir han kompet av noen kvinnestemmer. Young synger "Dreamin' man", og damene svarer så med: "He's got a problem". Og akkurat da minner det veldig om "She's leaving Home" med The Beatles fra "Sgt. Peppers" og refrenget: "She (We gave her most of our lives)". Hvor McCartney først synger "she", og resten av bandet synger "We gave her most of our lives". Uansett veldig vakkert, og igjen på grensen til det sakrale.

Plata avsluttes flott med "Natural Beauty" som er over 10 minutt lang. Vokalen og gitaren er spilt inn live i Oregon, for deretter å bli dubbet i studio. Selv om Young synger med sin myke stemme, og kvinnekoringen også bidrar til å gi låta et vennlig preg, er den likevel den mest rockete låta her. Da liveinnspillingen har gitt kassegitaren et litt mer rufsete preg. 

Et sårt munnspill som går gjennom hele låta, gjør at den minner litt om "The River" med Bruce Springsteen. Igjen er dette en hyllest til kvinnen, og hennes skjønnhet. 10 minutt er kanskje litt mye. Men kvalitetene i låta, gjør at man berger fint. Og det bidrar også til å gi plata en grandios, og verdig avslutning.

De fleste kritikere er enig at "Harvest Moon" er fin, men langt ifra det beste han har laget. Kanskje fordi plata er for myk, og Neil Young ikke fremstår som sint nok? Mange vil nok også si at plata er banal. Men for meg er dette pur skjønnhet, som jeg tar fram når jeg er i den rette stemningen. Den viser en side av Young som flere som liker mannen burde fått med seg. For å få en bedre forståelse av hans tanker.

"Harvest Moon" ble en salgsmessig suksess for Neil Young, med 16. plass på Billboard, og 9. plass i Storbritannia. I Norge ble det en 6. plass på VG-lista. Og slik var det mange steder i verden, noe som gjorde dette til den mest solgte Neil Young plata siden 70-tallet. Noe som sikkert var hyggelig for Young, og de som deltok på plata.