Utgivelsesår: 1980

Produsent: Josh MacRae, Queen

Låtskrivere: Brian May, John Deacon, Freddie Mercury, Roger Taylor

Bandmedlemmer: Brian May, John Deacon, Freddie Mercury, Roger Taylor

1. Play the Game

2. Dragon Attack

3. Another One Bites the Dust 

4. Need Your Loving Tonight 

5. Crazy Little Thing Called Love

6. Rock It (Prime Jive) 

7. Don't Try Suicide 

8. Sail Away Sweet Sister

9. Coming Soon

10. Save Me

11. Dragon Attack 

"The Game" markerer et skille i Queens plateproduksjon. Musikalsk var det et markant steg bort fra den ambisiøse rocken, med symfoniske og progressive innslag. Borte var også innslagene av heavy metal som Queen hadde gjort seg respektert for. I stedet framstod de her som et mer rett fram pop-rock band, med radiovennlige låter. Til die-hard fansens fortvilelse, men til massenes store glede. I tillegg tok de her i bruk synthesizere for første gang. Noe man hører best på "Play the Game". Og for å gjøre skillet fra tidligere utgivelser komplett, flørtet de vilt med discobølgen i låta "Another one bites the Dust". Noe som var vondt å svelge for mange.

Likefullt ble dette deres mest suksessfulle plate noensinne. Med 1. plass i U.S.A. Og 1. plass med singlene "Another one bites the dust" og "Crazy little Thing Called love". Og det i et land de ikke hadde hatt 1. plasser tidligere. Også i Storbritannia ble det 1. plass for albumet. Også ellers i verden ble denne plata en stor suksess. Større kritikerfavoritten "A night at the Opera". Den kommersielle framtoningen var noe de kom til å fortsette med på albumene som fulgte. 

Resultatet av dette har blitt at man får totalt forskjellige svar etter hvem man spør, om kvaliteten på denne plata. Alt etter hvilke forventninger man hadde til Queen. For min egen del liker jeg platene fra før 1980 bedre enn de etter. Men likefullt synes jeg denne platen er tøff. Jeg velger å se på kvaliteten i de enkelte låtene, mer enn musikkstilen de har valgt. For det er et album proppfullt av fengende og gode låter. Det var 4 singler fra albumet som nådde topp 15 på den britiske singellisten - låter som jeg liker godt. I tillegg er det flere andre her som holder like høy kvalitet, noe som gjør "The Game" til et flott album, om man ser på den med fordomsfrie øyne.

Plata starter med den låta som markerer Queens inntog i den syntetiske musikkverden - "Play The Game". Med en markant synth-intro. Denne åpningen huskes ellers godt blant nordmenn da den senere ble brukt av Kirvaag, Lystad, og Mjøen i "Spektralsteinene". Men den synthete introen har lite med resten av låta å gjøre. Den er en pen og pyntelig pianosang med et svalt, luftig refreng. 

Jeg har mange gode minner til "Play The Game" og de andre låtene herfra som var med på "Greatest Hits". Det var nemlig den første Queen plata jeg kjøpte i 1981. Og er kanskje den plata jeg har spilt mest opp gjennom årene. Jeg husker denne låta åpnet side 2 på den plata.

Det fortsetter deretter med funky og rytmiske "Dragon Attack". Den er skrevet av Brian May. Selv om det er heavygitarer her, passer den nok bra for dansegulvet.

"Dragon Attack" fungerer som en intro til den enda heftigere "Another one bites the Dust".  Den er salgsmessig Queens klart største hit, med over 3 millioner solgte kopier. Den åpnet mange nye markeder for bandet. Albumet gikk til topps i U.S.A. etter at "Another one bites the dust" hadde gått til topps først. Også på de sortes egne lister klarte albumet en 8. plass. Noe som ikke er mange hvite artister forunt. Den ble en kjempehit på dansegulvet, hvor den i alle år helt fram til i dag har vært en favoritt.

Bortimot samtlige av Queens låter er skrevet av Freddie Mercury eller Brian May, "Another one bites the Dust" er derimot skrevet av John Deacon. At en av de få låtene han skrev skulle bli deres største hit, var litt spesielt. Og det er Deacons bassriff som bærer låta. Sammen med Mercurys  heftige, soulfylte sang. Den har også endel synth i seg. Noe som gjør den ganske annerledes enn det de holdt på med på de første platene. 

Suksessen med "Another one bites the Dust" inspirerte Queen til å lage en plate med flere låter innen discosjangeren. Nemlig "Hot Space". Den regnes av de fleste som Queens verste plate. I hvert fall den albumsiden som inneholder discolåtene. 

"Need your loving Tonight" er også skrevet av John Deacon. Og er en mer rett fram poplåt med et lett, rytmisk preg. 

"Crazy little Thing Called Love" er Freddie Mercurys hyllest til 50-talls rocken og Elvis Presley. Det er en skikkelig glad og fengende rockabilly sviske. Han skrev den på badet, og gjorde den ferdig så fort at Brian May såvidt fikk bli med på den. May droppet den legendariske hjemmelagede gitaren (red special) til fordel for en gammel telecaster, for å få den rette 50-talls følelsen. Låta ble gitt ut på singel nesten et år før albumet kom ut. Og gikk til topps i U.S.A., og nådde en 2. plass i Storbritannia. 

"Rock It (Prime Jive)" er skrevet av Roger Taylor, og er en litt ubetydelig låt. Den starter som en rolig hyllest til rocken med Mercurys stemme, før den går over i et røffere parti med Taylor på vokal. Stemningen er mye mer amerikansk, og den mangler sjarmen som kjennetegner låtene Mercury synger på.

"Don`t try Suicide" er platas kalkun og en av Queens svakeste. Den går i en blanding av rockabilly, ska, og mer typiske Queen toner. Og det alvorlige temaet de tar opp blir behandlet på en platt og flau måte. Men om man legger godviljen til, kan man si at den har en viss sjarm.

"Sail away sweet sister" derimot er en låt helt i toppklasse. Det er en kjempefin med et flott arrangement. Lavmælt og lett middelaldersk i preget. Refrenget er sånn vi liker å høre fra Queen. Allsang-aktig, og kompet av Mays varme gitarlyd.

"Coming Soon" minner meg endel om Electric Light Orchestra med sin strømlinjeformete sang. Den er rytmisk, leken og pågående. Med en passende gitarsolo fra Brian May. Freddie Mercury er i toppform vokalt sett.

Plata avsluttes på en aldeles nydelig måte i "Save Me" som markerer et høydepunkt i Queens store katalog. Den var også ute på singel og nådde en 11. plass i Storbritannia. Dette er blant de låtene jeg har de fineste minnene fra på "Greatest Hits". Og den er også favorittlåta fra "The Game". 

"Save Me" minner om "Sail away sweet sister" med sin lavmælte, middelalderske stemning i starten, pent kompet av Mercury på piano. Og begge er da også skrevet av Brian May. Etterh vert får den et mer episk, storslagent preg i beste Queen stil. Refrenget er mer power rock-aktig, men inneholder samtidig den flerstemte vokal-harmonien de er så dyktige på. Mercury synger nesten operetteaktig, og May uttrykker låtas innhold med sin såre gitar. Utrolig flott og stemningsfullt, og en grand avslutning på en fin plate.  

"The Game" er ikke en plate man får sterke viber av å høre. Det er mere summen av de flotte enkeltlåtene som løfter plata opp på et høyt nivå. Jeg vil påstå at ingen andre Queen plater inneholder like sterke og fengende enkeltlåter som "The Game". Men den mangler noe av helheten som f.eks.  "A night at the Opera" har. Men om man vil ha litt behagelig og fengende musikk å høre på mens man leser avisen, eller skal ha et lag med venner, er dette et godt alternativ.