|
"Brothers
in Arms" er en dinosaur av et album. Kanskje 80 - tallet`s mest
omtalte, med en av tiåret`s mest kjente låter i
"Money for Nothing". Det har selvfølgelig ført til at mange har en
mening om plata, på godt og vondt.
Dire
Straits hadde fram til denne utgivelsen levd et "beskyttet" liv
med sin menighet og gode plateanmeldelser. Lederskikkelse Mark
Knopfler var
regnet som en av de beste gitaristene, og album som "Communique"
og
"Making Movies" var kritikerrost. Og ingenting syntes unormalt da "Brothers
in Arms" kom ut. Gutta hadde nok en gang levert et godt album, med
flere fengende låter. 1. singelen "So Far away" var
omtrent som det Dire Straits hadde kommet med tidligere. Kul,
slentrende gitarrock med Knopfler`s karakteristiske stemme. Trygt
plassert på 20. plass på de engelske listene.
Men
med utgivelsen av singelen "Money for Nothing"
og ikke minst videoen til låta tok det helt av. Både for bandet og
musikkanalen MTV. Aldri tidligere hadde en musikkvideo blitt iakttatt
med en slik interesse. Dire Straits var med ett på alles lepper. Folk
som ikke likte rock, og tidligere ikke visste om bandet, framstod nå
som fans. Albumet toppet både i England og U.S.A. I Norge toppet den
VG - lista i 6 uker, og lå på topp 40 i nesten et år. Jeg husker
den enorme interessen for plata, fra den gangen.
Jeg
hadde vært nysgjerrig på bandet også i årene før
"Brother in Arms". Men tror det hadde mest med å gjøre at både aviser og
kjente pratet om hvor bra de var. Husker jeg hadde et par innspillings
kassetter med "Communique", "Making Movies"
og "Love
over Gold". Hvor "Love over Gold"
ble spilt endel. De andre platene deres syntes jeg var for country
aktig, monotone og kjedelig. Det ble bare sånn småkoselig.
"Brothers
in Arms" er beskyldt for å være for kommersiell, og et steg bort fra
den stilen de behersket så godt. Det er sjelden Straits fans rangerer
plata så veldig høyt. Min mening er at den er mer variert og
spennende en det de tidligere hadde laget. For meg står den som en
utviklingsmessig topp, hvor de andre platene var veien mot målet.
Det
starter småkult og laid back i 1. singelen fra plata "So
Far way". Knopfler kan minne om Bob Dylan
i stemmen, og låta kunne sikkert passet bra til ham. Dette er en rett
fram gitarlåt, uten noe særlig fiks fakseri. En fin og behagelig låt
jeg alltid har likt. Den var også ute som 1. singel i U.S.A. i 1985.
Uten noe annet enn en 39. plass på rockelistene. I 1986 kom den
tilbake med en 19. plass på Bilboard.
"Money
for Nothing" ble skrevet av Mark Knopfler og Sting
sammen. Slik jeg har fortstått det spilte Dire Straits inn denne
plata i George
Martin`s studio på Montserrat (De Vest Indiske øyer), hvor Sting
tilfeldigvis
var samtidig. Han hadde denne verselinjen "I want my M.T.V."
som låta ble spinnet rundt. Og resten er historie, som man sier. Et tøft
gitarriff gjennom låta og den fornøyelige teksten om disse guttene
som driver og leverer elektrovarer. Og som er misunnelig på de unge
rockestjernene på M.T.V. som tjener flust med penger : "That
ain't working, that's the way you do it. Get your money for nothing, get your chicks for free".
Og med en flott musikkvideo fra
Steve Baron,
gikk denne rett inn i rockehistorien som et av de store øyeblikkene.
Samtidig mistet Dire Straits noe av omdømmet sitt, for dette ble for
popète for enkelte fans. Men jeg og mange andre synes låta er bra,
og har mang en gang stått og spilt luftgitar til den.
"Walk
of Life" er også en av Dire Straits mest kjente, men også mest
beryktede låter. Elsket av danseband, og amatør band over hele
verden. Med sitt lettfattelige keyboardspill og fengende melodi. Den
var ment som en hyllest til 50 - talls rocken, noe som forklarer
lydbildet. Også her hadde de hell med seg idet de skulle lage
musikkvideo, da de koblet låta med morsomheter innen ulike idretter.
Med stor suksess på listene. Topp 10 i både U.S.A. og England
(2.plass). I alle år etterpå har låta blitt brukt på
idrettsarrangement over hele verden, som et slags obligatorisk anthem.
Fengende låt som kan minne om "Twisting
by the Pool" som ble laget noen år tidligere.
"Your
latest Trick" er en jazzinspirert låt, med sitt keyboard og
saksofon spill. En slags "late night ballade". Melodien er
vennlig og fin, selv om det også er en litt ubetydelig låt.
"Why
Worry" kan sees på som en hyllest til
Everly Brothers, da den lar tankene gå til deres låter. Everly
Brothers gjorde da også en cover versjon av den i ettertid. Noe også
gitarvenn Chet Atkins gjorde. Den har et sånn god natta preg
over seg. Med sitt saktmodige, rolige lydbilde. Og keyboard spill som
høres ut som de gamle spilledåsene. Men det er en låt å bli glad
i, med sin lavmælte stemning og flotte melodi.
Side
2 starter med den litt ubestemmelige "Ride across the River".
Den inneholder elementer av jazz, reggae, calypso og rock. Blandet
sammen til en slentrende og stemningsfull greie. Hvor Knopfler`s vakre
gitarspill er låtas hovedtema.
Mens
Knopfler på side 1 vandrer mellom ulike tema tekstmessig, er side 2
bundet opp av et felles tema. Hvor han uttrykker sin motstand mot
krig. Best huskes nok det i tittellåta "Brothers in Arms".
I "Ride
across the river" er han en soldat ute i felten, desillusjonert
over livet han lever.
"The
Man`s too strong" er som å høre Bob Dylan. Både i vokalen og
gitarspillet. Dette er sammen med "Money for Nothing"
og
"Brothers in Arms" den låta jeg liker best. Knopfler har en
interessant historie å fortelle med en flott melodi til. Og måten låta
vandrer fra det helt nakne med en glidende gitarlyd, til det mer pompøse
idet han drar et hardt riff på gitaren, med etterfølgende dønninger.
Dramatisk og effektfullt, og bra produsert. På slutten roes det
helt ned med småklimpring på gitaren.
"One
world" er det mest anonyme sporet på plata. Med Knopflers`s mer
rufsete gitarspill i fokus. Her klager han over alle de små tingene i
livet som går galt for ham. At han ikke finner skolissenere, ikke får
reparert TVèn sin, og at han ikke klarer å finne på noen fancy
noter til gitarspillet sitt. Og at de på TV ikke klarer å skape en
verden i harmoni! Uten at jeg helt skjønner hvordan han klarer å dra
inn det sammen med de trivielle tingene han ellers nevner.
Plata
har en grandios avslutning i tittellåta "Brothers
in Arms". Den starter med et stemningsfullt synthparti som høres ut
som Jean Michel Jarre. Før Knopfler`s sørgmodige gitar kommer
inn. Ettervert kompet av hans folk aktige vokal og orgel spill. Storslått
og tandert på samme tid.
Igjen
er vi ute i krigssonen, som om dette er soundtracket til en tragisk
krigsscene, hvor mange mennesker blir drept. Knopfler`s hvinende gitar
fungerer som koring til sangen hans. Veldig vakkert! Utover i låta
tar gitaren mer og mer over. Og Knopfler får vist hvilken glimrende
gitarist han er. Et hammond orgel kommer også ettervert inn, og
bidrar til den sørgmodige stemningen. Låta var ute på singel og
gjorde det brukbart med en 16. plass i England.
Plata
ble som sagt en stor suksess med 1. plass i mange av verdens`s land.
Den bidro også til å løfte salget for det nye mediet Compact Disc.
Og ble den første cdèn til å selge over en million kopier.
Det skulle gå 5 år før Mark Knopfler fant tid til å lage en ny
Dire Straits plate med "On every Street".
Etter den fant Knopfler ut at han ville tone ned sin stjerne status,
og heller gi ut plater under sitt eget navn. Med mer lavmælt musikk.
Noe som kan sees på som et steg tilbake til platene fra rundt 1980.
|
