"A Kind of Magic" stod for mange som det endelige beviset på at Queen hadde mistet evnen til å skape spennende rockemusikk. Og heller gått over i klassen for intetsigende popmusikk. Generelt fikk plata lunken mottagelse fra pressen da den kom ut. 

Salgsmessig gikk det likevel bra. Og da særlig i Storebritannia. Hvor dette ble den mest solgte Queen plata noensinne. Med 1. plass, og 63 uker på albumlisten. U.S.A. var derimot tapt for Queen bla. pga. denne plata.

På midten av 80-tallet var jeg en stor Queen fan. Jeg hadde kjøpt de fleste studioalbumene deres, bla. "The Works" som kom i 1984. Og jeg likte det jeg hørte. Så da det begynte å gå rykter om at Queen skulle lage filmmusikk til en eventyr/actionfilm ble jeg forventningsfull.
Queen hadde også tidligere laget filmmusikk, med "Flash Gordon" fra 1981. Det var muligens derfor filmskaper Russell Mulcahy ringte Mercury og co. for å høre om de ville lage musikk til filmen "Highlander", noe de takket ja til. De ble invitert til å se en halvferdig film, for å danne seg et bilde av handlingen. Deretter bar det i studio for å i ekspressfart skape musikk som passet til filmens handling - ingen enkel oppgave. 

Jeg synes Queen løste oppdraget på en flott måte. De kom ut med låter som "Gimme the Prize", "Who wants to Live forever", "A kind of Magic", "Don`t lose your Head" og "Princes of the Universe", som alle spilte på handlingen i filmen. 

Selv om jeg synes "A kind of Magic" er en flott plate, er nok noe av interessen for platen basert på at "Highlander" er favorittfilmen min. Og har vært det siden den kom ut. Så om det er den flotte musikken som har bidratt til at jeg liker filmen så godt, eller om det er den flotte filmen som som gjør at jeg liker plata så godt, er vanskelig å si. Det er helt sikkert en kombinasjon.

"A kind of Magic" er ikke et rent soundtrack. Førstesingelen "One Vision" kom ut allerede i 1985, og hadde ikke noe med filmen å gjøre. Heller ikke singelen "Friends will be Friends" hadde det. Og låtene som er laget til filmen står godt på egne ben, slik at platen kan nytes uten å ha sett filmen. Men man skjønner en låt som "Don`t lose your Head" bedre om man har sett filmen. 

Handlingen i filmen foregår i en miks mellom det skotske høylandet i middelalderen, og New York i moderne tid. Hvor det banale målet for de udødelige hovedpersonene, er å kappe hodet av hverandre - til tonene fra Queens musikk.

"One Vision" starter plata med noen studioskapte monsterlyder og dramatiske strykere. Som om det var filmmusikk, noe det faktisk også er. Men ikke til "Highlander". Derimot til filmen "Iron Eagle". Låta kom i 1985, et halvt år før resten av albumet. Til tross for at låta er ganske så pompøst produsert, er det en skikkelig rocker i god Queen tradisjon. Mange nikket gjenkjennende da den kom ut. Da den tilsynelatende ga håp om at Queen var på vei bort fra popen på forgjengeren "The Works". Også jeg likte låta svært godt da den kom ut. Den nådde også en fin 7. plass på den britiske singellisten. Det var også den første Queen låta som alle fire medlemmene skrev sammen. De viser også sin form for humor på slutten av låta. Hvor Freddie synger Just gimme, gimme, gimme, gimme FRIED CHICKEN". Som ikke hadde noe med teksten forut å gjøre. I stedet for å synge " gimme, gimme one vision", som man kunne forvente.

Det fortsetter så med tittellåta og monsterhiten "A kind of Magic". Utrykket "It's a kind of Magic" er hentet fra en ordveksling i filmen. Teksten har også tatt utgangspunkt i filmens handling, om at bare en kan vinne prisen. Det er en fengende poplåt, og noe av det mest kommersielle Queen har laget. Den nådde da også en 2. plass på den britiske singellisten, og banet vei for albumet. Den trekkes ofte fram når man skal spille typiske 80-talls hits. Takten er nesten bossanova, og koringen bittersøt, på typisk Queen maner. Det som berger låta hos meg er Mercurys flotte sang, og Brian Mays varme gitarspill. Slik han gjør det i de beste stunder. For gamle Queen fans var nok den lette poplåta tung å svelge. Som så mange av Queens største hits fra 80- og 90-tallet, er også denne skrevet av trommis Roger Taylor. I motsetning til 70-tallet da det var Mercury og May som stod for de fleste av låtene.

"One Year of Love" kan virke som en litt tam ballade. Men pga. bruken i filmen har jeg gode følelser for låta. Den var også ute på singel. Men bare i Spania og Frankrike. Mercury løfter låta med sin engasjerte sang. I tillegg er orkestreringen og saksofonspillet flott.

"Pain is so close to Pleasure" minner om falsettsangene fra "Hot Space" (jmf. bla. "Dancer"). Den minner meg også om Diana Ross` "Chain Reaction" i takten og Mercurys lyse stemme. Den rytmiske takten skyldes nok at det er John Deacon som har skrevet låta. Den var merkelig nok også ute på singel, uten noen suksess der.

Albumsiden avsluttes på en fengende måte i "sing-a-long" låta "Friends will be friends". En enkel melodi hvor refrenget "Friends will be friends" blir gjentatt så ofte at man lett synger med i allsangen. "Pubstemningen" minner meg om den på "In the Laps of the Gods" fra "Sheer Heart Attack", som også er en flott låt. Queen pøser på med de er gode på. Mercurys flotte stemme, Mays gitaronani, og flott koring. Det kunne ikke gå galt. Og det bla da også en 14. plass på den britiske singellisten. 

Side 2 er mer direkte relatert til filmen "Highlander". Noe jeg synes er bra. Alle låtene har titler som refererer seg til filmen. 

"Who wants to live forever" som starter siden, er etter min mening den beste låta Queen noensinne laget. Og det sier ikke lite, da de har en hel drøss med klassikere på samvittigheten.

Det er Brian May som står bak den vakre balladen. Låta gjorde det ikke så bra på singel da den kom ut (24. plass). Men den har likevel vokst i folks sinn med årene. Og blir gjerne ansett som en av deres fineste øyeblikk. 

"Who Wants to Live Forever" inneholder få gitarer. Den er mest basert på piano og keyboard. Den kan minne om et symfonisk verk. Og den begynner som en ballade hvor Mays forsiktige stemme, og orglene gjør at man ser for seg May synge i en kirke - kompet av et kirkeorgel. Den går så over i et mer rockete midtparti, før den igjen roer ned mot slutten. Låta starter som nevnt forsiktig med Brian Mays sang, men avsluttes med Mercurys mer rockete, uten at man helt får med seg hvor den ene slutter og den andre starter. Alt gjort på en elegant, stemningsfull måte. Etter at Mercury døde i 1991 fikk låta på en måte en ny mening. 

I filmen blir "Who Wants to Live Forever" spilt i et stemningsfullt øyeblikk der Connor MacLeod må se sin kjære dø. Mens han selv er dømt til evig liv på jorda. Å da spørre seg selv: "Who wants to live forever?", synes ganske passende. Dette skjer i vakre omgivelser i det skotske høylandet. En bedre illustrasjon, og passende stemning kunne ikke låta fått. Det er nesten så man blir rørt. 

"Gimme the Prize" er noe av det mest heavye Queen har laget. Mays el-gitarer danner en vegg av lyd. Og Mercury skriker ut ordene "Gimme the Prize". Underveis hører vi stemmen til verstingen i filmen, Kurgan. I filmen brukes låta idet han ukontrollert raser gjennom byen i en bil, med denne på full vreng i bilstereo'n. Både filmscenen og låta river noe voldsomt. Dette er sammen med "Who wants to.." platas beste spor. Det er også verd å merke seg hvordan May lar de skrikende el-gitarene få et keltisk preg, noe som gir låta nok en link til filmen hvor mye av handlingen foregår i keltiske områder. Låta avsluttes med Kurgans ord fra filmen: "There can only be one!". 

"Don`t lose your Head" er en duett mellom Mercury, og Joan Armatrading som hadde flere kjente låter på 70- og 80-tallet. "Don`t lose your Head" har et rytmisk lydbilde, med ZZ-Top lignende el-gitarer. Tittelen spiller på filmens handling, hvor det eneste som kan ta livet av de udødelige, er å kappe av dem hodet. Så Sean Connerys filmfigur Ramirez innprenter Connor MacLeod: "Don`t lose your Head".

"Princes of the Universe" avslutter plata på en pompøs måte. Med heavy el-gitarer, tunge trommedrønn, og operaaktig koring. Den er kompleks på den måten at den vandrer innom ulike melodier og stemninger, på en måte som kan minne om "Bohemian Rhapsody". Midtveis går den over i en rytmisk gitarsolo, før vi får et storslått refreng i: "Born to this world. Princes of the Universe". Gitarene og sangen bidrar til å gi en følelse av uorden og dramatikk. 

Om man skal få fullt utbytte av plata er det som man skjønner, en fordel å ha sett filmen, og merke seg bruken av låtene i forhold til handlingen. Sammen utgjør de en av mine store øyeblikk. Jeg hadde denne plata som favoritt blant Queen platene i mange år. Men ettersom årene har gått, og filmen ikke er sett på en stund, har noe av glansen falmet. Men fortsatt synes jeg dette er en flott plate. En plate som har fått ufortjent mye pepper.