|
"Stories
of Johnny" har en helt spesiell plass i mitt musikkhjerte,
da det var det første albumet jeg kjøpte med ham som senere skulle
bli en stor favoritt hos meg. Nemlig Marc
Almond.
Jeg
hadde hørt om musikken hans på nærradioen, og husket ham for 80 -
talls slageren "Tainted
Love", og ble nysgjerrig på denne plata. Plata falt bortimot
umiddelbart i smak, og har vært en favoritt siden. Almond laget en
type musikk jeg ikke hadde hørt tidligere. Teatralsk, søtladen,
pompøs og stemningsfull. Han hadde sin helt egen stil som
tiltalte meg veldig. Først var det tittel låta "Stories of Johnny"
jeg merket meg ved, senere hele plata. Dette førte til at jeg kjøpte
flere og flere plater av ham, noe jeg har fortsatt med helt til idag.
Dette
var Almonds andre rene solo plate. Selv om han fram til da også
hadde vært den toneangivende i Soft Cell og Marc & the Mambas
(med Matt
Johnsen
fra The
The).
“Traumas,
Traumas, Traumas” starter plata på en rytmisk og elegant måte.
Med et lydbilde som er en blanding av disco, meksikansk, easy
listening, og afrikansk. Om det er mulig. Soundet er tett og pompøst.
Med Almonds intense og innsmigrende stemme. En spennende start på
plata som summerer mye av platas stemning i en låt.
Teksten
omhandler en kamp mellom to kjærester. På en dramatisk måte.
Deretter
går det over i vakre ”Stories of Johnny”.
Her bruker Almond sin kraftfulle og flotte stemme for det den er
verd. Koring, strykere, blåsere, og pen pianospilling gjør at
tankene går tilbake til tidlig 60 – tall og easy listening. Den
er også veldig umiddelbar og melodiøs.
Selv
om låta er sval og behagelig, handler teksten om Almond`s tidligere
venn som døde av en overdose heroin. Noe som kan være vanskelig å
skjønne ut av stemningen på låta.
I
”The
House is Haunted” beveger Almond seg bort fra det vakre, og over i et mer klagende,
jazz inspirert landskap. Ikke ulikt det Tom Waits driver med på
sine plater. Men den er stemningsfull og dramatisk på sin måte. Og
en favoritt blant mange.
”Love
Letter”
har et enkelt synthriff som går gjennom hele låta. Og er den som
minner mest om hans tidligere band Soft Cell. Refrenget utgjør det meste av
denne fengende, raske låta. Sånn sett er den litt banal. Men
Almond`s sang og koringen gjør den sterk likevel. Teksten handler
om dyp og intens kjærlighet for noen, uten at den nødvendigvis
blir gjengjeldt. Den var også ute på singel i sin tid. "Love
letter" var Marc Almonds forsøk på å skrive en ABBA
inspirert låt.
”The
Flesh is willing” er en rask, gitarbasert låt, som bryter den utsøkte og pompøse
stemningen som har preget låtene fram til denne. En artig gladlåt.
”Always”
har også denne pompøse 60 – talls stemningen. Den starter med
noe som høres ut som kirkeklokker og strykere. Melodien er utsøkt
og vakker. Almonds stemme krydrer låta ytterligere på en fin måte.
"Always" var opprinnelig skrevet for hans debutalbum, men
ble lagt på vent til dette albumet. Da den stemningsmessig passet
bedre her.
”Contempt”
er
også en rett fram pop/rock låt uten den helt store dybden. Men den
fenger greit nok.
Enrico Tomasso`s horn bidrar til å gi den et luftig, men dynamisk preg. Som i "The
House is Haunted", leker den litt med jazzelementer. Og igjen
handler det om følelser for noen. Som man mener man har lagt bak
seg. Men kriblingene i kroppen sier noe annet.
”I
who never”
er en leken låt, samtidig som den er dramatisk. Refrenget "I
who never" gjentas gang på gang uten at vi får vite hva det er han
ikke bruker å gjøre. Ikke før på
slutten : This could even make me pray. I who never ever ever prays".
Og
det han ber om er at den han elsker skal kommet tilbake, enda han
har skjøvet ham fra seg pga. personlige trauma og sjalusi.
”My
candle burns at both ends” er en favoritt hos meg. Foruten at jeg har tenkt
en del over ordene : My candle burns at both ends, it will not last
the night. But ah! my foes and oh! my friends, it gives such a
lovely light". Disse ordene til ettertanke er skrevet av den
engelske forfatteren Edna St. Vincent Milay.
Almond valgte ut dette diktet til låta, da han syntes det beskrev
hans person på en fin måte.
Den
er sånn passe pompøs. Med et kvinnekor til å gjenta ordene i
bakgrunnen, og blåsere som bidrar til å gi den et litt meksikansk
preg. Det er som en skjebnesang, sunget i en eller annen kirke.
”Love and little white lies” er Almond`s egen favoritt fra denne plata. Igjen
er kvinnekoret I bakgrunnen med på å gi den et stemningsfullt
preg. Etter hvert kommer det også noen trompeter inn som driver opp
tempoet, før det igjen roer seg med kor og strykere. På slutten er
den en ren acapella låt. En behagelig avslutning på plata.
Noe som i ettertid har gitt denne plata et
løft hos meg, er to nye versjoner av "Love letter"
og "Stories
of Johnny" med The Westminster City School Choir.
Vi hører kun et piano, Almond`s stemme, og skole koret. En
skikkelig godbit jeg har spilt mye etter at jeg kjøpte denne plata
på cd for noen år siden, og de versjonene var med. Koret bidrar
til å gi låtene et sakralt preg. Noe jeg ikke forbinder de
opprinnelige versjonene med. Men det er nok Almonds sans for det
vakre som har resultert i denne artige kombinasjonen.
For Marc Almond selv ble dette den platen
han lenge hadde ønsket å lage. Han framstod som mer moden og
avslappet. Også vokalen var blitt bedre enn på de tidligere
albumene.
Plata fikk en 22. plass på albumlistene i
England, noe som er det beste Almond har oppnådd i sin karriere.
Dog har han hatt endel singel hits som har gjort det bedre. Bla. en 1. plass med "Something`s
gotten hold of my Heart". Dette
er en plate jeg liker å ta fram med jevne mellomrom. Særlig hvis
jeg er i godt mimre humør.
|
