Utgivelsesår : 1985

Produsent : Chris Hughes

Låtskrivere : Roland Orzabal, Curt Smith, Ian Stanley

Bandmedlemmer : Roland Orzabal, Curt Smith

1. Shout

2. The Working Hour 

3. Everybody Wants to Rule the World 

4. Mothers Talk

5. I Believe 

6. Broken

7. Head over Heels/Broken [live] 

8. Listen 

"Songs form the Big Chair" var den vanskelige 2. plata for Tears for Fears. Etter den glimrende "The Hurting" som både salgsmessig og kritikermessig var en suksess. Bla. gikk den til topps på albumlistene i England. Noe som er svært bra for en debutant. 

Jeg hadde ikke hørt om Tears for Fears eller "The Hurting" da låta "Shout" ble gitt ut. Men jeg skjønte de var store da jeg leste noen engelske musikkblader på den tiden. Bare det at de skulle ta opp videoen til "Shout" medførte stor interesse. 

Det neste jeg husker av bandet, var at noen "sosser" på skolen likte de. Og da skulle ikke jeg like dem, dessuten syntes jeg "Shout" og "Everybody wants to rule the world" var alt for popète. Men så skjedde det noe, for plutselig drev jeg og nynnet på låtene, og tok meg i å ønske meg plata. På en sydentur kjøpte jeg meg den, sammen med "Arena" med Duran Duran. Et annet band jeg ikke hadde hatt så mye til overs fra før. 

Debutplata gjorde det stort i England, men gjorde ikke så mye ut av seg ellers. Med "Songs from the Big Chair" ble det nesten omvendt. Den klarte "bare" 2. plass i England, og ingen av singlene gikk til topps. Men i U.S.A. og andre plasser ble det stor suksess. I U.S.A. gikk de til topps med albumet og to av singlene. En 3. singel klarte en 3. plass. Dette har i ettertid gitt platen status som en av de mest populære og typiske 80 - talls platene. Låter som "Shout" og "Everybody wants to rule the world" blir gjerne tatt fram når man skal minnes 80 - tallet, og spille musikk som var populær på den tiden.

Musikalsk viste platen en klar utvikling hos Roland Orzabal og Curt Smith. Fra det synthpop baserte, melankolske, enkle. Over til et mer poporientert, kompleks og variert lydbilde. Her er det både R & B, soul, rock og ambient lignende musikk. 

Hva som fungerte best, kan diskuteres, da begge plater er favoritter hos meg, og begge har opplagte kvaliteter. Man må heller gi Tears for Fears honnør for at de tre studioalbumene de ga ut var veldig forskjellig. De viste evnen til å kunne fornye seg.

Selv om plata har en positivt og behagelig sound, er det meste av plata`s tekster basert på Primal Scream teorien (for å kunne kurere en traume, må man gjenoppleve dem). Noe som nok vil overraske mange som ikke har satt seg inn i tekstene på låter som "Shout" og "Everybody wants to rule the world". 

Noen omtaler også plata som kunstrock. For meg står den som noen av det mest typiske popmusikken som har vært laget. Med sin evne til å blande ulike påvirkninger sammen til fengende musikk. 

Plata starter med "Shout" som var den ene store hitèn fra denne plata med 4. plass i England, og 1. plass i U.S.A. Den har et fengende refreng i "Shout, shout, let it all out...". Jeg liker den for noe av det samme som jeg liker "In a Big Country" med Big Country. Det er noe "urengelsk" over det. Synthen høres ut som luftpiper som kan gi assosiasjoner til en forblåst plass. Den har også et pent mellomparti hvor det høres ut som de slår på noe metallgreier, før et hammond orgel tar over. 

Låta er spesiell på den måten at den ikke har noen skikkelig intro. Den går rett på refrenget. Derfra og inn bygger den seg opp med flere og flere lydelementer. Til en grand finale. Mange har sammenlignet låta med Beatles` "Hey Jude", som også gikk rett på refrenget og ble mer og mer kompleks mot slutten. En hyggelig sammenligning forøvrig.

"Shout" hadde en lengre periode hvor jeg anså den til å være favorittlåta mi. Jeg spilte den virkelig mye. Et fint minne fra 80 - tallet for meg.

Etter den voldsomme starten, roer plata helt ned med stemningsmusikk i "The Working Hour". Hvor vi får en vakker saksofon solo fra William Gregory. Pent kompet med stemmen til Orzabal og noen keyboards. Teksten er dyster : "Find out, find out, what this fear is about". Det høres ut som noen som er i terapi hos en psykolog.

Etter et rolig parti, går vi nok en gang inn i historiebøkene om 80 - tallet. For "Everybody Wants To Rule The World" er musikkhistorie. Den var en verdensomspennende hit den gangen i 1985. En av de største som har vært. Og det en låt som opprinnelig ikke var sett på som god nok til å bli med på plata. Den var for enkel og popète. I ettertid er både jeg og mange andre glad for at den ble tatt med, selv med dens begrensninger.

Den har et lett og ledig komp, hvor en lett trommerytme gir den et laid back lydbilde. Det er først på slutten hvor vi får noe som ligner på en gitarsolo, at låta får et røffere preg. Refrenget er så fengende og sing - a - long aktig, at det er vanskelig ikke å bli revet med. Teksten bærer preg av primal scream tenkningen. Men det det popète og lette lydbildet flytter fokus, så de færreste får med seg budskapet. 

Låta ble gitt ut pånytt året etter, under navnet "Everybody wants to run the world". Den nådde da en 5. plass i England. Noen hadde funnet ut at låta skulle brukes til å få engelskmenn til å komme seg opp av sofaen og ut å trene. Mange kjendiser var involvert i prosjektet. Så Tears for Fears måtte i studio igjen. Teksten fikk dermed et helt annet innhold enn den opprinnelig hadde hatt.

"Mothers Talk" var første singel ute fra denne plata. Et halvår før resten av plata kom. Den fikk da en 14. plass i England. Men den måtte ha gitt et noe forvirrende inntrykk på de som likte den forrige plata. Da den er veldig synthete, og nesten masete. Nå mener jeg singel versjonen hadde et litt mykere uttrykk. Jeg husker jeg likte låta veldig godt den gangen, pga. synth effektene. Idag ser jeg på den som platas svakeste spor. Den gjorde det også brukbart i U.S.A.

Side 2 starter med den fine balleden "I believe". Som er en hyllest til kunstrock artisten Robert Wyatt. Dette er en låt som har vokst med årene hos meg. Den skiller seg ut fra de andre låtene på plata med sitt nakne lydbilde. Med Orzabal`s vokal og et flygel. Her får han vist hvilken flott stemme han har. Måten han takler de ulike toneleiene på, er imponerende. 

Deretter går det over i den mer rockete "Broken". Den har et tettere lydbilde med el. gitaren og et keyboard riff i forgrunnen. Orzabal`s stemme kommer mer i bakgrunnen her. 

"Head over Heels" er også en vakker balladelignende ting. Melodien er fin, og flygelet har noen riff som gir låta en viss dramatikk. En flott poplåt er det. Den nådde en flott 3. plass i U.S.A. Og 12. plass i England. På slutten av låta går det rett over i en kort live versjon av "Broken" før det tones ut.

"Listen" avslutter plata, og det er den låta jeg liker best fra side 2. Det er en myk og tander melodi. Både vokalen, gitaren og stemningen minner meg om Roxy Music fra tidlig 80 - tall. ikke ulik låta "Avalon". Den har ikke noen sterk melodilinje, og nesten ikke tekst. Den er mer som en ambient instrumental låt. Det er de små detaljene i bakgrunnen man merker seg ved her. Den opera aktige damestemmen, stemningen synthesizerne skaper, og Orzabal`s Ferry lignende vokal. En flott avslutning på plata. Mange som liker TFF har denne låta som en favoritt.

Dette er en flott plate som viser hvilket dyktig band Tears for Fears var. Dessverre havnet de i bås med band som bla. Wham. Kanskje pga. det store salget, eller de mange posterne av bandet. De fikk et litt for teenie uttrykk. Noe som for ettertiden har gjort at Tears for Fears ikke har fått den samme krediten som andre 80 - talls band har fått. Men om man tok seg tid til å lytte ordentlig til denne plata, og lese tekstene, tror jeg mange ville endret mening. God popmusikk, fra popmusikkens gullalder er det uansett.