|
Hvis man kan snakke om en trilogi innen Big
Countrys plateutgivelser,
er "The Seer" endel
av den, sammen med forgjengerne "The Crossing" og
"Steeltown".
Da alle tre har en klar tilhørighet i den keltiske
musikktradisjonen, med Big Countrys særpregede sekkepipegitar som
det lettest gjenkjennelige. For på utgivelsene etter denne valgte
Big Country å gå mer bort fra dette lydbildet, over til mer
mainstream rock. Samtidig ble kvaliteten på platene også et hakk dårligere,
og populariteten sank.
"The
Seer" skiller seg fra forgjengerne ved å være mer positiv og
lett tilgjengelig. Bort fra den dystre situasjonsrapporten man
finner i "Steeltown",
og den opprørske stemningen fra "The Crossing".
Her er det romantikk og lengsler som dominerer. Selv om det også
her er dystre tekster. En viktig årsak til det kan være at
rockeren Steve Lillywhite som
hadde produsert "Crossing" og "Steeltown"
ikke var med her.
I stedet er det Robin Millar
som tidligere hadde produsert Sade, Everything but the Girl
og The
Style Council, som styrer produksjonen. (Lillywhite var opptatt med The
Rolling Stones på denne tiden). Han bidro til å gi plata et luftig preg, der
melodiene kom bedre fram. I tråd med bandets ønsker. I ettertid
har det vist seg at Mercury Records lot en Walter
Turbitt remikse plata før utgivelse, noe som medførte at noe av det
autentiske, og varme uttrykket som Millar ønsket på plata ble
erstattet med et mer digitalt, 'tidsriktig' et. Millar har i
ettertid uttrykt frustrasjon over dette.
Salgsmessig
gikk det veldig bra. "Look Away"
ble Big Countrys største singelhit (8. plass i Storbritannia), og albumet nådde
en flott 2. plass. Og for mange ble dette
plata som åpnet øynene deres for Big Country. Mens for de som
allerede likte Big Country, ble det en litt mer blandet mottakelse.
Mange syntes den var flott (deriblant meg), da den spiller videre på
de elementene som man likte så godt fra de foregående platene.
Mens andre syntes den ble for iørefallende og glad. Uansett er det
en flott samling låter, som bringer oss mange steder
stemningsmessig.
Dette
er også mer enn noe annet Stuart Adamsons plate, da han står bak
samtlige låter på plata. Med hjelp fra de andre på et par.
Det
starter med Big Countrys store hit "Look Away"
som er en lett og lystig låt stemningsmessig. Med et fengende sing-a-long aktig refreng, og en vegg av gitarer. Ikke ulikt hva de
gjorde på "Fields
Of Fire". Teksten har et dystrere innhold, om tapt kjærlighet, men
det er det ikke så lett å få med seg underveis. Ideen til låta
fikk Stuart da han så filmen "Harry Tracy"
der Bruce Dern
har hovedrollen.
Og
det fortsetter like flott med tittellåta "The Seer" hvor
de har fått Kate Bush til å hjelpe til på koringen. Hennes stemme, og
måten Adamson synger på, gjør at jeg får assosiasjoner til norsk
bonderomantikk. Låta tar utgangspunkt i legenden om Brahan Seer - en
dame som i sin tid ble ansett som en skotsk versjon av Nostradamus.
Det
er særlig på "The Seer" at Millars originale versjon er
annerledes enn den som havnet på albumet. Det Bush' stemme trer
tydeligere fram, og i større grad fremstår som en duett mellom
Stuart og henne. Ikke ulikt det Bush og Peter
Gabriel
gjorde på
"Don't Give Up".
"The Seer"
er også fylt av lengsler, på samme måte som mange av de gamle
folkesangene var. Kelt-gitaren gjør at vi likevel klarer å
plassere den i et skotsk lydlandskap. Sammen med "One Great Thing"
er dette favoritten på plata.
"The
Teacher" er nok en flott låt. Den var også ute på singel og gjorde
det brukbart. Den er litt mer lavmælt, og gitarene får dominere i
større grad på en mer rett fram måte. Igjen er refrenget det bærende
elementet i denne låta om søken etter å finne svaret på livets gåter.
"I
Walk The Hill" har et umiskjennelig skotsk preg over seg.
Gitarene danser på en måte Big Country er alene om å få til. Da
de skrev låta var det som en spøk, eller parodi på deres egen
stil. Men de bestemte seg for å bruke den på plata likevel, noe
jeg er glad for.
"Eiledon"
er en utrolig vakker låt - stemningsfull som bare det. Fylt av
lengsler og historier om legender, i et lydlandskap som kunne vært
"Ringenes Herre" verdig. Stuart Adamson bruker e-bow på gitaren
sin, noe som
gir gitarlyden et dansende, sekkepipeaktig preg. Selv om den er
gitarbasert, er den myk og tander på samme tid. En favoritt hos
mange.
Side
2 starter like friskt som side A gjorde med
"Look
Away". "One Great Thing"
er en fengende glad gitarlåt med et flott refreng. Og gitarspillet er igjen like flott som
på "Fields
Of Fire". Man føler man er et sted i Skottland.
Teksten er naiv og håpefull, om at hvis det var en stor ting som
skulle skje i livet hans, måtte det bli en tid med fred og
rettferdighet.. Dette er en de låtene jeg liker best med Big
Country, selv om teksten er litt naiv.
Det er slik jeg liker å høre Big Country.
"One Great Thing" var også ute på singel,
og gjorde det bra i Storbritannia (19. plass).
"Hold
The Heart" er en ballade-aktig gitarlåt. Hvor Adamsons e-bow skaper en lengselfull og myk stemning. I denne
kjærlighetslåta om
savn etter den man har kjær.
"Remembrance
Day" er den mest rockete låta på plata med flere lag med gitarer. Vi
får også her et parti hvor gitarene høres ut som sekkepiper. I
tillegg er også hurtige trommer med på å gi låta et intens preg.
Det komplekse lydbildet og den raske rytmen bidrar til at denne på
mange måter minner om
"In A Big Country". En flott låt som ikke mange trekker fram fra
dette albumet, men det hadde den absolutt fortjent, da den er veldig
engasjerende.
"The
Red Fox" er også en rask, gitardominert låt. Som skifter takt
underveis. Adamson går fra det bonderomantiske, til et mer desperat
uttrykk i stemmen i: "John, John, there's something wrong. The guns are found, and the fox is gone."
"The
Sailor" er en mykere låt, med en fin melodi. Etter hvert går den over
i en raskere takt, og vi får en flott gitarsolo hvor Adamson får
vist hva han er i stand til på gitaren. Og sammen med Watson,
Butler og Brzezicki slipper de seg skikkelig løs på slutten av
låta, hvor de bare lar det stå til og spiller det de er gode for. Noe som
gir oss en flott avslutning på plata.
Når
jeg tar fram "The Seer" blir jeg hver gang like overrasket over
hvor bra den er. Og hvor synd det var at de valgte å gå bort fra
denne musikkstilen på de senere albumene. Selv om det også der var
mye bra å glede seg over.
"The Seer" blir stående som det siste klassiske Big Country albumet. Og
med Adamsons død, ble håpet om flere slike album skrinlagt. Så da
får man heller fylle sjelen med de samme lengsler som Adamson gir
uttrykk for her, og tenke tilbake til den tiden de laget slike
flotte album, mens man spiller "The
Seer".
|
