|
The
Hooters ble dannet i Philadelphia, U.S.A. i 1978, av Eric
Bazilian og
Rob
Hyman.
De ble tidlig et kultband i hjembyen, samtidig som interessen ellers
i U.S.A. økte. De rakk også å gi ut debutplata "Amore" før
det tok av for dem med Cyndi Laupers "She's So Unusual" og
låta "Time
After Time",
som Hyman skrev sammen med Lauper.
Hyman og Bazilian deltok også som studimusikere på plata.
Men
det
var med deres 2. album "Nervous Nights" at
Hyman
og Bazilian
nådde (en tidlig) karrieremessig topp med bandet The Hooters. Den
solgte til 12. plass i U.S.A., og skaffet bandet fine
listeplasseringer der borte med singlene
"Day By Day", "And We Danced",
"All You Zombies", og "Where Do The Children Go?".
De fikk også mye spilletid på MTV. Men så var det bortimot slutt.
"One
Way Home" fra
1987 nådde 27. plass på albumlisten, mens "Zig
Zag" (1989) bare klarte 115. plass. Og "Out Of Body" (1993) ble uplassert. Og
dermed var det (midlertidig) slutt for dette flotte bandet - så alt for tidlig. De
hadde bedre suksess som studiomusikere og låtskrivere etterpå, med
bla. "Private
Emtion":
Ricky Martin
og
"What If God Was One Of Us" med Joan Osborne,
som begge er skrevet av Bazilian/Hyman.
Men
selv om det var "Nervous Nights"
som ble den salgsmessige suksessen for bandet, er det "One Way Home"
jeg liker best. Selv om alle Hooters sine plater er bra. Første
gang jeg hørte plata var på kasernen i militæret i 1988. Noen
hadde den på kassett, og der ble den spilt mye. Jeg husket også låta
"Johnny B." fra
Super Channel året før. Så da jeg var ferdig med militæret, bar
det i platebutikken for å kjøpe CDen. Noe som gjorde den til en
av mine første CDer. Fram til da hadde jeg kun hørt på LP-plater.
Musikken
på plata er rett fram amerikansk rock, noe jeg fram til denne plata
ikke hadde hatt noe særlig sansen for. Men trøkket, spillegleden,
reggaetakten, og alle instrumentene de dro inn i låtene, gjorde det
sjarmerende og fengende. Så "One Way Home"
ble raskt en favoritt hos meg.
Plata
starter med et voldsomt trøkk i låta "Satellite".
Først er det pent med noen drag på en el-gitar, og noe lett
keyboardspilling. Før det braker løs i et massivt lydbilde med
keyboards, gitarer og trommer, og Rob Hymans hese, rockete stemme.
Det er så man blir kastet tilbake i stolen av det voldsomme
lydbildet.
Det er vanskelig å ikke la seg rive med på refrenget: "So
jump in the river and learn to swim, God's gonna wash away all your
sins. And if you still can't see the light, God's gonna buy
you a satellite." -
med etterfølgende munnspillsolo. Skikkelig tøft!
Låta er blant mine absolutte favorittlåter, og har vært det siden
jeg første gang hørte den. Den ble også en brukbar hit flere
steder i Europa. Bla. i Storbritannia, med en 22. plass
Den
følges opp av den like fine "Karla With A K." -
en
veldig amerikansk folkaktig låt. Den starter med en mandolin og en
hooter (blåseinstrument), som etter hvert blir kompet med en
trommerytme, før Hymans rufsete, men tøffe stemme kommer inn. Man
skjønner at dette er en kjærighetslåt, med en bønn til denne
Karla.
Noe
av det morsomme med Hooters og denne låta, er at de bruker så
mange litt utradisjonelle instrumenter. Som hooter, mandolin,
munnspill, og fløyte. Noe som gir den et særegent, landsens
preg. Man føler seg hensatt tilbake til nybyggertidens U.S.A. og
plattdans..
"Johnny
B." var den første låta jeg hørte med Hooters. Og også den første
jeg virkelig falt for. Jeg husker jeg hadde den på en opptakskassett
som ble spilt mye. Jeg hadde også liveopptak fra Super Channel på
videokassett med låta, og syntes det var tøft å se hvordan Rob
Hyman stod bak keyboardet og sang: "It`s a sleepless night,
she's calling your name. It`s a lonely ride, I know how you want
her..", mens resten av gutta stod der med gitarene og fløytene
sine.
Introen
på låta skaper god middelalderstemning, med fløyte og mandolin. Før
en keyboard og et gitarriff bringer oss til 1987. Refrenget er fengende og tøft, men enkelt: "Johnny B., how much
there is to see, just open your eyes and listen to me." På
slutten får vi også en gitarsolo, før det avsluttes på samme måte
som det begynte. Med middelalderfløyten og mandolinen. Veldig
fengende.
Alle
de tre første låtene på plata er blant mine favoritter, uansett
artist. Og kunne nesten vært grunn god nok til å ta med plata her.
Men det er flere flotte låter her.
Bla.
"Graveyard Waltz" som er en litt spøkelsesaktig greie. Med et litt
tregt, tungt komp. Teksten handler om jeg-personen som går langs en
gammel kirkegård, og som plutselig møter spøkelset av en kjæreste
han har hatt i et tidligere liv. Og de danser dennne "Graveyard Waltz".
Og han må velge om han vil gå tilbake til sitt jordiske liv, eller
å være sammen med henne.
Stemningen
i låta er deretter. Og Hymans rufsete og hese stemme passer
perfekt til låta. Etter hvert øker den på i omfang, og blir mer
mainstream rock. Før den igjen roes ned på slutten.
Det
går deretter over i den positive og reggaeaktige rockelåta "Fightin'
On The Same Side". Hooter munnspillet og mandolinen bidrar til å
gi oss følelelsen av å være tilbake i den Amerikanske
borgerkrigen. Og teksten handler da også om krig: "Here we
are on a battlefield. A civil war is all each other feels." Men
det er en annen type krig det er snakk om. Nemlig mellom to personer i et
forhold som sier stygge ting til hverandre, men som egentlig ønsker
å være venner og kjempe på samme side. Det er en munter låt, så
vi får tro at konflikten ikke stikker så dypt.
"One
Way Home" er tittellåta på plata, og en ganske massiv greie. Den
starter med et brak, før det roes ned med litt reggaetakt og Hymans såre stemme. I denne låta som handler om jeg-personen som
prøver å finne veien hjem. Og som underveis treffer ulike typer
som ønsker å hjelpe ham. På slutten kommer han til et slott, og
han ser sin egen hage bak der et sted. Men noen steinfigurer sier til ham: "Welcome to
the big one, son. You're just in time to find the one way home."
Noe
som ikke gir mening hos meg. Men låta er storslått og fin. Og måten
de blander reggae med amerikansk rock, er ganske så original og
fengende.
På
slutten går refrenget "one way, such a long way", mens
stemmen til Hyman blir mer og mer fordreid og desperat. Som om han
ikke finner veien hjem?
"Wahington's
Day" er en fin, men litt intetsigende låt etter flere flotte. Men
stemningen er fin - mer som en ballade. Og Hooters er dyktige på å
lage fine komp til låtene sine. Så dårlig blir det aldri.
"Hard
Rockin' Summer" er bonderock på sitt beste. Her er man 18 år,
og nettopp fått lappen. Og man er på vei til fest, med bilen full
av feststemt ungdom, og denne låta på full vreng i bilstereo'n.
Den er som om Hooters har prøvd å lage et alternativ til "Summer Of 69" med
Bryan
Adams.
Åpningsordene "It was a night to remember, a fire
down below" sitter som spikret i hodet. Selv
etter mange år. Dette er rett fram rock'n roll.
"Engine
999" følger i samme spor, med Hymans rustne stemme og det enkle, men
fengende refrenget: "Engine 999, I`ll meet you on the roads we
used to ride." Dette er musikk for bonfesten på Lundamo. Men
den kan underholde en byungdom også. Rock trenger ikke å være
komplisert. Den kan være rett fram, ubekymret og banal, som her, og
likevel fungere. Men alt til sin tid selvfølgelig.
Plata
starter med et brak og avsluttes med rett fram rock'n roll, med mye
fint og variert i mellom. Noe som gjør dette til en flott
musikkopplevelse, og en favoritt hos meg. "One Way Home" bringer fram mange
minner fra den tiden dette var en obligatorisk plate på
enhver fest. Men den fenger også i dag.
Jeg
var så heldig å få oppleve bandet live i sine velmaktsdager, på
en liten klubbscene i Trondheim (Rosendal). Og ennå idag er det
den beste konsertopplevelsen jeg har hatt. Bedre enn Bowie, Depeche
Mode, A-ha m.m.
Plata
gjorde det bedre i Norge enn i resten av verden, med en 15. plass
plass på VG-lista. Men den hadde fortjent så mye bedre.
|
