|
Icehouse
er et av mange typiske 80 - talls band. De ble først kjent her på
berget med låta "Hey little Girl",
som var en hit over det meste av verden. Bandet ble startet i
Australia under navnet "Flowers".
Men da de skulle lanseres ute i verden, valgte de å endre navn for
ikke å komme i konflikt med et annet band ved samme navn. De valgte
da å ta navnet fra debutalbumet og hitlåta "Icehouse",
som hadde gjort det bra i Australia.
Bandet
har hele tiden vært sanger Iva Davies`
prosjekt. Noen mente han byttet bandmedlemmer oftere enn andre
bytter truse. Han hadde en stemme som lå et sted mellom David Bowie
og Bryan
Ferry.
Også
for meg var "Hey little Girl" det
første møtet. Likte låta godt, men det var først med "Measure
for Measure" fra 1986, jeg fikk et nærere forhold til bandet.
Jeg kjøpte "Primitive Man"
like etterpå. Jeg likte begge platene godt, og begge kunne vært
kandidater til min "topp 100 album liste". Men "Man of Colours" som
kom i 1987 er en jevnere og mer velspilt plate. Men den er også
veldig typisk 80 - tall, tilpasset det amerikanske markedet. Noe de
da også lyktes bra med. Plata fikk to låter inne på topp 15 i
U.S.A. Noe de aldri hadde vært i nærheten av før. Også albumet
gjorde det bra.
Plata
starter med hitèn "Crazy"
(14. plass i U.S.A.). Det er den mest umiddelbare låta på plata.
En fengende låt med Iva Davies Bowie lignende stemme. Kompet er umiskjennelig 80 -
tall. Stemningsmessig føler man seg hensatt til en reise inn i sol
nedgangen, kanskje mens man kjører i en cadillac gjennom den
amerikanske midt vesten.
"Electric
Blue" er en litt mer opprocket melodi. Med typisk 80 - talls komp.
Saksofon partiene kan minne om Roxy Music.
Selv om den er rockete, er den veldig stilren og behagelig i
lydbildet. Melodien, og måten Davies synger den på er myk og
vennlig. Og refrenget er nesten rytmisk.
Faktisk
er dette den største hitèn Icehouse noensinne hadde. Større enn "Hey
Little Girl". Den nådde en imponerende 7. plass i U.S.A, noe
som sikkert overrasker mange som kjenner til bandet. Den er skrevet
av Davies og John Oates fra Hall & Oates.
"My
Obsession" er en mer romantisk låt. Iva Davies` er også mer tander i
stemmen her. Den øker på i tempo ettervert.
Tittellåta
"Man of Colours" er en vakker låt. Igjen er det en mer forsiktig Iva vi hører.
Den minner litt om "Hide & Seek" med
Howard
Jones,
pga. kompet. Keyboard spilingen og saksofonen gir låta et trolsk
preg. Som om dette er stemninger fra en fjern urtid. Han synger
"I am a man, a simple man, a man of colours" i denne
balladelignende låta.
"Heartbreak
Kid" er en velprodusert og flott låt. Den starter med noe
tangentspill, og behagelig bakgrunnslyd. Og Iva synger de første
strofene med en svak stemme. Men både kompet og stemmen hans øker
på. Og låta går over i et gitarparti. I denne historien om
"The story of sunset.. and the Heartbreak kid". Som
om det var handlingen i en film han prøver å beskrive. Kompet blir
ettervert mer storslagent, nesten pompøst, før det roer helt ned i
samme tempo som starten. Det kommer deretter en gitarsolo inn. Og
det hele høres veldig amerikansk ut. Det er skikkelig highway
musikk. Uten at jeg klarer å si helt hvorfor. Uansett en av de
beste låtene på plata.
"Kingdom"
er favoritten min fra plata. I denne Bryan
Ferry
lignende balladen. Både Iva`s stemme, og el. gitaren lar tankene gå
til "Avalon"
med Roxy
Music.
Iva har en varme, og en opptimistisk tone i stemmen sin. Han blir
også kompet av et par dammestemmer, noe som ytterligere gir låta
et mykt og vennlig preg. Men først og fremst er det den fine
melodien som gleder. Dette mener jeg er blant Icehouse`s tre beste låter,
uansett album. Flere burde fått sjansen til å lytte til den.
Fra
det myke og vakre går det rett over i den rufsete og rockete
"Nothing`s too serious". Et keyboard riff og noen gitarer driver
denne låta framover sammen med Davies sang. Som denne gangen minner
meg om Suede
og Brett
Anderson.
Noen blåsere kommer også etterhvert inn og skaper en hektisk og
storslått stemning. Refrenget "I had a little accident,
nothing too serious" blir gjentatt gang på gang.
"Girl
in the Moon" er en helt grei låt i skjæringen mellom rock og
pop. Den huskes best for refrenget hvor han sier "hey" og
blir svart med "hey" flere ganger, som om han stod foran
en fjellvegg, og ble møtt av sitt eget ekko.
"Anybody`s
War" er en tempolåt med et "Eye of the Tiger"
lignende gitarriff i bakgrunnen. Den er litt fiffig på den måten
at det er bandet i bakgrunnen som synger refrenget, mens Iva bare
utfyller med noen ord imellom. Også denne har et veldig 80 - talls
aktig, amerikansk preg over seg. Den er også pompøs på 80 - talls
maner.
Plata
avsluttes formelt med "Sunrise",
noe som virker litt bakvendt, da en soloppgang heller burde startet
plata. Etter noen rockete låter, roer det seg pånytt ned i denne
stemningsfulle låta. Som kan minne om Arcadia fra samme periode.
Også
i denne går det rolige, mystiske over i et storslagent rockeparti.
Før det igjen roer ned i stemningsmusikk som kan gi assosiasjoner
til både Sør Amerika og Kina. I god Peter Gabriel ånd. Før det formelig eksploderer i
trommer og Iva`s kraftfulle stemme og refrenget "And it buries
the night. A new sunrise". Låta
tones ut med refrenget, og noe saksofonspilling.
På
cdèn min er det med to remix`er av "Crazy".
Nå har jeg aldri vært så glad i maxi versjoner, da de ofte blir
for langdryge og kjedelige. Men her har de lagt til nye elementer
som gjør det mer vignett aktig og storslått, så det fungerer
greit nok. Men en ekstra versjon hadde nok vært passe. Det er vel på
en måte noe av "problemet" med cdèns inntog. det ble
plutselig mye plass som man kunne fylle opp med remix versjoner. Og
det er det absolutt ikke bare Icehouse som har benyttet seg av.
Etter
denne platen gikk det bratt nedoverbakke for Icehouse. Idag er det
de færreste som kjøper de platene Davies fortsetter med å gi ut.
Unntatt meg.. Lydbildet er det samme idag, men tammere. Med unntak
av den glimrende coverplaten "Berlin
Tapes".
|
